Fjelltoppjakten til Tiurtoppen

 

Nei dette er ikke tiurer i toppen av furua, men jeg ville på luftetur og sjekket kartet for å finne et egnet sted i nærheten. Siden det var planlagt en lengre tur i Hallingdal dagen etter, så gikk jeg for en kort variant. 

Passelig lengde for Sofie tenkte jeg, så sendte en melding kvelden før om de ville slå følge på turen. Pink blir sjeleglad når jeg kommer, for da veit hun at det stort sett blir tur på henne.

Hun er skikkelig imponerende til å gå på tur. Kenneth var også det når han var liten, men hun er nesten mer utholdende enn han. Hun har jo så vidt fylt to år, men gikk halve turen selv. Totalt så var det seks kilometer før vi var tilbake til bilen.

Enkel tur for litt utsikt. Du trenger ikke være i så god form for å klare å gjennomføre denne. Vi parkerte ved Montesorriskolen i Åsa, derfra er turen skiltet.

Første kilometeren er ganske flat, det er liksom ikke før du går over bekken at stigningen begynner. Det er satt opp en krakk på kanten av skrenten, der er det god utsikt ned på beite til Skotsk høylandsfe som har et stort beite.

De koset seg i vårsola sammen med sauen.

Selv om det er mange veier og stier på kryss og tvers så skal det litt til å gå seg bort, eller ikke komme seg dit en skal. Det er godt merket i alle retninger.

Mellom skiltene så er det godt med blå merker. Et stykke så sluker du ganske mange høydemeter. Det var litt i tidligste laget for blåveisen ennå.

Selv om vi holdt Sofiefart, så var det kjekt å ta noen stopp for å drikke litt.

Stien snirkler seg rundt fjellskrenten før den kommer seg opp på toppen av kanten.

Mange alternativer flere steder.

Et lite stykke som lå i skyggen var det litt snø fremdeles, men det var ikke lange biten.

Sofie hadde fått hvilt beina noen meter og var klar for å ta fatt på siste strekket mot Tiurtoppen. Nok et stikryss som var godt skiltet.

Her hadde noen laget en tiur til og med. Det er mange nabbi bilder som er hengt opp her og der i Åsa.

Siste strekka mot toppen er ganske bratt, da ble vi ganske varme på ryggen alle tre.

Turens første delmål var sjekket av og jeg hadde fått en ny grønn runding på kartet mitt. Nesten samtidig fikk jeg ei melding av Patran om jeg var på tur i dag, for det var hun også. Hun hadde sjekket inn på Kollsåstoppene, så i dag ble det hele tre nye innsjekk. Da begynner statistikken å komme seg.

Mange som skryter av utsikten her, men jeg er ikke så imponert. Jo man ser et stykke, men det er liksom det. 

Tiuren noen har laget av nabbi er nesten mer imponerende. Den er skikkelig fin.

Vi slo oss ned for en energibar og litt drikke, før vi satte kursen mot Djevelens Punsjebolle som Kenneth bare hadde hørt og sett bilder av.

Der er det litt mer kupert terreng bortover og litt snø som lå i stien.

Det er ikke mange hundre meterne bort til bekken fra Tiurtoppen, så det var full fart igjen når hun hadde hvilt litt.

Nok en håndfull skilt til forskjellige destinasjoner. Greit å sjekke at man er på riktig sti mente Sofie.

En nødvendig pitstopp for pakningsskifte, da bleia så si var fylt opp til randen.

Noen meter til så hørte vi bekken og kunne kikke etter fossen.

Litt småsleipt på kanten, så da er det godt å sitte på armen til mamma, så en kan få sett på fossen.

Jeg har aldri sett Djevelens Punsjebolle på vinterstid, så fossen som var isdekt var nytt for meg. Mange som lar seg imponere her, men det er utrolig mange flotte fosser i Norge.

Mye rart å se på for noen som er nysgjerrige.

Helt greit å ikke dra med seg hundene helt utpå kanten, brått så kan man gli når fjellet er vått og kanskje
noe er is.

Brått fikk hun mye å fortelle, så kanskje de får høre om dette i barnehagen på mandagen.

Dette er en fram og tilbake tur i dag, så det ble en liten stopp på Tiurtoppen på vei tilbake også. 

Tenk så mange steg de korte beina må ta i slikt terreng. Skikkelig imponert jeg.

Det er vondt nok å gå nedover når det er så bratt om man er lengre i beina også.

Det ble en liten stopp på krakken når vi passerte kuene på vei til bilen igjen.

Staslige kuer dette her.

Takk for turen, snart har vi andre planer igjen!

Fra Damtjern til Jaklefoss

 

Dette tror jeg er en av få turer hvor turen i seg selv er bedre enn målet for turen. Jeg har hørt mye om Jaklefoss, men aldri vært ved denne fossen. Etter endel googling så kommer det fram at det er først og fremst vinteren som denne fossen er praktfull. På torsdag var det definitivt for seint på sesongen til at det var noen vannmengde av betydning i dette fossefallet.

 På torsdag var jeg ferdig med månedsavslutningen for min del, så da avspaserte jeg etter lunsj. Tok med meg hundene på jobb og dro til Damtjern der vi skulle møte Åse klokka 12. Frida og Una satte stor pris på turselskapet de også.

Denne utsikten skulle prege resten av dagen.. Steinsfjorden og mer eller mindre deler av Tyrifjorden, til tider hele Røyse også.

Vi hadde ikke gått mange meterne innover veien ved dammen før jeg fikk øye på en brun rumpe inniblant steinene på hogstgruppa. Vi stoppet og kikket, men den var ikke skeptisk i det heletatt. Det er ikke noe som å treffe dyrene i sitt rette element.

Elgen skjønte etter hvert at vi kom til å bli stående å se på den, så da luffet den sakte ut av hogstgruppa. 

Innerst i veien ligger Eventyret. Absolutt en pensjonistbolig vi kunne tenke oss begge to. Men tipper den er verdt så mange millioner at vi må både vinne i lotto og finne en rik mann.

Åsahytta var hytta til Hønefoss-speiderne de første årene etter krigen. Hytta var også utgangspunktet for speideraktivitetene i og omkring «Djevelens punsjebolle». Utsikten fra hytta er dårlig, men bare 40 meter videre mot vest er det utsikt fra Gyrihaugen i syd til Norefjell i vest. Jeg og Åse har vært på tur her tidligere. Vi klarte etter hvert å resonere oss fram til når det måtte vært. Så når jeg kom hjem måtte jeg sjekke. Flott tur dette her også.

Det vekslet mellom sti og traktorvei, så det ble slett ikke noe buching som vi hadde sett for oss. Noe vindfall måtte vi forsere, men adskillig færre enn jeg hadde sett for meg før vi gikk.

Det er et hav av stier og veier på kryss og tvers der, så det ble noen stopp for å sjekke kartet, slik at vi ikke behøvde å gå lengre enn nødvendig. Vi hadde lagt inn Djevelens Punsjebolle og Tiurtoppen som sjekk punkter, når vi av likevel befant oss på stien ørlite lenger opp i terrenget. Turen ble på 11,74 kilometer i veldig variert terreng.

Frida er 9 måneder og var vel de av hundene som var mest på på alt som luktet rundt omkring. 

Una tok livet litt mer med ro.

Brei sti videre innover. Vi sjekket kartet i hvert stikryss for å være sikre på å holde stø kurs.

Siden Åse fremdeles holder på med Geocaching så la vi turen nedenom Djevelens Punsjebolle for å komme ned til Tiurtoppen der en uavhentet boks fantes på kartet.

Det er forholdsvis langt ned i bunnen av punsjebollen. Det går sti ned på begge sider av bekken.

Bella og Hailey måtte pent vente litt lenger unna kanten. Litt dumt om jeg plutselig snublet i båndet på kanten der.

For å slippe å gå et godt stykke oppigjen på stien for å gå ned igjen på den andre siden av bekken slik at vi fikk med oss cachen på Tiurtoppen. Valgte vi å krysse bekken.

Fra andresiden ser en fossen litt bedre.

Ikke mye å se på en tørr sommerdag.

Når vi kom litt lenger ned så måtte vi le, for der var det jammen noen som hadde laget ei bru over bekken. Den var ikke der sist vi gikk her, eller ved nærmere ettertanke så gikk vi jo ikke lenger ned enn Djevelens punsjebolle sist. Det var før Tiurtoppen var funnet opp som turmål og alle skulle gå dit.

Brua hadde både troll og de tre bukkene Bruse intakt.

"Hvem er det som tramper på min bru?"

Litt formasjonsoppvisning av jentene

Stier på krys og tvers, godt merket i både rød og to forskjellige blåfarger. Bare å velge og vrake hva man vil følge.

I hovedstikrysene var det skiltet.

Tiurtoppen

Nyte utsikten og prøve å lokalisere cachen, så Åse fikk signert den.

Når en holdt på med dette som mest så hadde en enslags magefølelse på hvor disse var gjemt. Det var litt mer leiting nå kjente jeg.

Da kunne vi sette kursen mot dagens turmål. Cachen ved Jaklefoss. Vi måtte ta et valg om vi skulle gå for toppen og klatre ned, eller vi bare skulle gå rett til bunnen med en gang. Cachen var nemlig i bunnen.

Mye hogst gjorde at vi fikk en utrolig utsikt nesten hele veien fram til fossen. Lettere kupert terreng, men ingen lange bratte bakker.

Turen var en nytelse med slikt terreng og ikke minst utsikt. Så turen fikk enkelte solglimt, men det var veldig greit å ikke gå i steikende sol. Ikke var det en mygg i sikte heller, så det varer nok ikke særlig lenge.

Åse så en grevling som smatt mellom buskene. Før vi gikk så var det litt studering av kart og litt googling for å finne noen turbeskrivelser. Men dem var det ikke mange av. Etterhvert som vi gikk så skjønte vi jo at det var merket sti hele veien og det var bare å følge skiltene mot grevlinghiet. 

Om det ikke er Steinsfjorden å se på så er det bratte berg.

Det ble vannstopp ved hver anledning.

En stund så vi ut over hele Røyse og helt til Tyrifjorden

Det var til tider litt dårlig merket sti over hogstfeltene, men vi fulgte en slags traktorvei som glimtet til med noen blå malingsflekker hver. 100 meter eller så.

Når vi krysset strømlinja var alle hundene sikre på at det var noe inne i buskene, så om det var grevling eller elg er lettere usikkert. Kanskje det til og med var en ulv? Ikke så vi noe og ikke hørte vi noe, men det gjorde vi.

Når vi nærmet oss fossen så ble det straks ganske så uframkommelig.

Vi hørte fossen, så vi visste den var der, men den var ikke enkel å få øye på når vi nærmet oss.

Det var vel her det gikk opp for oss at det ikke var fult så enkelt å stige i gradene, det vil si klatre oppover for å se litt til. Så vi slo oss like godt ned i bunnen av fossen, bandt hunder satte fra oss rumpetasker og startet leitingen etter cachen som skulle være gjemt i området.

Cachen ble funnet og loggboka signert, så kunne vi sette oss for å spise nista vår.

Jaklefoss

Inniblant kunne vi skimte resten av fossen

 Frida og Una hadde også lyst på litt niste.

Etter knekkebrødet ble det skolebrød.

Åse og Frida skulle på kurs i kveldinga, så vi fant ut at vi skulle ta en tur seinere for å se øverste delen av fossen. Håper på mer vannføring så det blir litt av et skue. 

Siden vi ikke skulle ned til Tiurtoppen og Djevelens punsjebolle. Ble den øverste varianten valgt på hjemveien.

Mye fint å se på om man nyter naturen.

Hvorfor går alle til Kongensutsikt når du kan gå hit og nyte en bedre utsikt til alle kanter?

Avstanden fra parkeringa er omtrent den samme som fra Kleivstua til Kongensutsikt.

Hvitveisen flommet i veikanten

Stakk bortom Damtjern før vi gikk i bilen. Tenkte kanskje hundene kunne tenke seg et bad.

Utrolig lite vann i Damtjern, så det er greit at Kjerraten ikke er i drift lenger.