Fjelltoppjakten til Tiurtoppen

 

Nei dette er ikke tiurer i toppen av furua, men jeg ville på luftetur og sjekket kartet for å finne et egnet sted i nærheten. Siden det var planlagt en lengre tur i Hallingdal dagen etter, så gikk jeg for en kort variant. 

Passelig lengde for Sofie tenkte jeg, så sendte en melding kvelden før om de ville slå følge på turen. Pink blir sjeleglad når jeg kommer, for da veit hun at det stort sett blir tur på henne.

Hun er skikkelig imponerende til å gå på tur. Kenneth var også det når han var liten, men hun er nesten mer utholdende enn han. Hun har jo så vidt fylt to år, men gikk halve turen selv. Totalt så var det seks kilometer før vi var tilbake til bilen.

Enkel tur for litt utsikt. Du trenger ikke være i så god form for å klare å gjennomføre denne. Vi parkerte ved Montesorriskolen i Åsa, derfra er turen skiltet.

Første kilometeren er ganske flat, det er liksom ikke før du går over bekken at stigningen begynner. Det er satt opp en krakk på kanten av skrenten, der er det god utsikt ned på beite til Skotsk høylandsfe som har et stort beite.

De koset seg i vårsola sammen med sauen.

Selv om det er mange veier og stier på kryss og tvers så skal det litt til å gå seg bort, eller ikke komme seg dit en skal. Det er godt merket i alle retninger.

Mellom skiltene så er det godt med blå merker. Et stykke så sluker du ganske mange høydemeter. Det var litt i tidligste laget for blåveisen ennå.

Selv om vi holdt Sofiefart, så var det kjekt å ta noen stopp for å drikke litt.

Stien snirkler seg rundt fjellskrenten før den kommer seg opp på toppen av kanten.

Mange alternativer flere steder.

Et lite stykke som lå i skyggen var det litt snø fremdeles, men det var ikke lange biten.

Sofie hadde fått hvilt beina noen meter og var klar for å ta fatt på siste strekket mot Tiurtoppen. Nok et stikryss som var godt skiltet.

Her hadde noen laget en tiur til og med. Det er mange nabbi bilder som er hengt opp her og der i Åsa.

Siste strekka mot toppen er ganske bratt, da ble vi ganske varme på ryggen alle tre.

Turens første delmål var sjekket av og jeg hadde fått en ny grønn runding på kartet mitt. Nesten samtidig fikk jeg ei melding av Patran om jeg var på tur i dag, for det var hun også. Hun hadde sjekket inn på Kollsåstoppene, så i dag ble det hele tre nye innsjekk. Da begynner statistikken å komme seg.

Mange som skryter av utsikten her, men jeg er ikke så imponert. Jo man ser et stykke, men det er liksom det. 

Tiuren noen har laget av nabbi er nesten mer imponerende. Den er skikkelig fin.

Vi slo oss ned for en energibar og litt drikke, før vi satte kursen mot Djevelens Punsjebolle som Kenneth bare hadde hørt og sett bilder av.

Der er det litt mer kupert terreng bortover og litt snø som lå i stien.

Det er ikke mange hundre meterne bort til bekken fra Tiurtoppen, så det var full fart igjen når hun hadde hvilt litt.

Nok en håndfull skilt til forskjellige destinasjoner. Greit å sjekke at man er på riktig sti mente Sofie.

En nødvendig pitstopp for pakningsskifte, da bleia så si var fylt opp til randen.

Noen meter til så hørte vi bekken og kunne kikke etter fossen.

Litt småsleipt på kanten, så da er det godt å sitte på armen til mamma, så en kan få sett på fossen.

Jeg har aldri sett Djevelens Punsjebolle på vinterstid, så fossen som var isdekt var nytt for meg. Mange som lar seg imponere her, men det er utrolig mange flotte fosser i Norge.

Mye rart å se på for noen som er nysgjerrige.

Helt greit å ikke dra med seg hundene helt utpå kanten, brått så kan man gli når fjellet er vått og kanskje
noe er is.

Brått fikk hun mye å fortelle, så kanskje de får høre om dette i barnehagen på mandagen.

Dette er en fram og tilbake tur i dag, så det ble en liten stopp på Tiurtoppen på vei tilbake også. 

Tenk så mange steg de korte beina må ta i slikt terreng. Skikkelig imponert jeg.

Det er vondt nok å gå nedover når det er så bratt om man er lengre i beina også.

Det ble en liten stopp på krakken når vi passerte kuene på vei til bilen igjen.

Staslige kuer dette her.

Takk for turen, snart har vi andre planer igjen!

Hurum-/Burudåsen naturreservat

Jeg har fått Åse til å laste ned Fjelltoppjakten også, så i dag hadde vi vår aller første innsjekking i sammen. Vi møttes ved kalkverket i Åsa etter jobb på tirsdag, for nå er det bare å utnytte ettermiddagene.

Det var stor gjensynsglede på jentene. Varga lurte når hun skulle være med på jobb to dager etterhverandre, men hun sover stort sett hele dagen. Er ute til lunsj på en dolufting, før jeg går å spiser nista. Så gikk tiden veldig raskt før det var på tide å dra til Åsa for å møte Åse.

Hurum/Burudåsen danner en markert nord-sør gående kalkrygg øst for Steinsletta. Skogen domineres av furu, med stort innslag av urter i feltsjiktet. Vi gikk veien utover så vi kunne gå åsryggen tilbake. Vi hadde nemlig planer om å time solnedgangen på toppen av Burudåsen.

Hurumåsen/Burudåsen naturreservat ligger i Ringerike og Hole kommuner, og dekker et areal på ca 420 dekar. Reservatet ble opprettet 9. juli 1993, men er endret i 1998 og i 2000. Formålet med fredningen er å bevare et tverrsnitt av de typiske kalkfuruskogutformingene som finnes på Ringerike. 

Tørre urterike skogtyper, lågurttyper samt ekstremtørr lavdominert kalkfuruskog er representert. Området har en interessant flora av kalkkrevende lav, sopp og karplanter. Hurumåsen/Burudåsen er en smal og langstrakt ås som stikker opp i et nokså flatt jordbrukslandskap øst for Steinsletta. Åsen går nord-sør og har en 45 m høy raskant på vestsiden. 

Berggrunnen er dominert av siluriske kalksteinslag som heller jevnt mot øst med en skarpt avkuttet brattkant mot vest. Slike skråstilte kalkrygger er et karakteristisk element i kambro-silurlandskapet på Steinsletta. Burudåsen er kanskje den mest iøynefallende og mest velutviklede av disse ryggene. Kalkryggen viser på en pedagogisk måte sammenhengen mellom berggrunn, landformer, økologi og vegetasjon. 

Kalkfuruskogen her er en av de største og mest representative på Ringerike. I tillegg til kalkfuruskogen finnes også godt utviklede partier med lågurtgranskog, sørvendte berg og rasmarker og noe naturbeitemark. Det er en artsrik flora av karplanter i området med over 150 registrerte arter. 30 av disse artene står på norsk rødliste for arter fordi de er trua og sårbare. 

Rødflangre er en av de vanligste orkideene i kalkområdene i Hole, og den er svært vanlig i naturreservatet. Sjeldne fiolplanter som bakkefiol og sandfiol, og fjellplantene mogop og skåresildre har forekomster i området. Innslaget av fjellplanter er sjeldent i lavlandet. De moserike furuskogene og granskogene har en svært artsrik og sjelden kalksoppflora. Blant annet er småjordstjerne, gyllenfagerhatt, galleslørsopp registrert her, og besk kastanjemusseron er en dominerende art i området. Kalkbergene i skrentene mot vest er voksested for flere interessante arter av skorpelav. 

 Hele naturreservatet er gammel kulturmark som tilliggende gårdsbruk og husmannsplasser har benyttet som beite fram til første del av 1900-tallet. I reservatet finnes et gravfelt fra bronse- eller jernalder, og en kalkovn. Nordøst for reservatet ligger et kalksteinsbrudd. En tur på Burudåsen er en opplevelse med storslått utsikt vestover fra kanten av kalkryggen. Den er viktig for friluftslivet, og det går en rekke stier i åsen. Området er av stor interesse i geologisk sammenheng og benyttes mye til undervisning og forskning. 

Du kan ferdes fritt til fots og på ski i naturreservatet, og du kan sanke bær og matsopp - Du kan jakte etter gjeldende lovverk - Bruk av naturreservatet til telting, idrettsarrangement eller annen organisert bruk er forbudt - Bålbrenning er forbudt - All vegetasjon, herunder døde busker og trær, er fredet mot skade og ødeleggelse - Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet - Motorferdsel er forbudt, utenom på eksisterende bilvei.

Så er det litt sånn når man først har tatt noe i bruk, da blir man lett litt iherdig. Jeg burde jo vite nå snart at om jeg ikke har tenkt å bruke noe, så skal jeg ikke laste ned noe. Jeg klarte meg gjennom hele sommeren da, før jeg ble iherdig. Det kom sikkert av alle regnskurene som gjorde turer lite fristende.

Jeg synes det er litt gøy med statistikker, så da kjøpte jeg like godt premium medlemskap. Går ikke akkurat konk av det der. Siden det kun er 9 sjekkpunkter i Hole, så bør vel kanskje målet være å ta alle de? Hadde det ikke gått mot vinter så kunne jeg valgt å ta en tur i en ny kommune hver gang jeg skulle ta en ny innsjekk. Han som leder har 264 kommuner sjekket av. Jeg har 3 kommuner av 3 innsjekkinger. Han som leder over flest innsjekkinger har 1736 topper. 

Håper på å få med Patran på laget, så kan vi samle fjelltopper begge to på en bruker isteden for å konkurrere på egenhånd. Får jobbe litt med et teamnavn og ta et profilbilde. 

Timingen med toppunkt og solnedgang nailet vi veldig bra. Å være på tur med Åse er som å følge Olsenbanden. Alt er nøye timet og tilrettelagt og ting blir vellykket. Det er jo begrenset hvor galt ting kan gå på så få kilometer.

Det er et bord plassert på kanten av den 45 meter høye skrenten. Mens vi sto på toppen og sjekket inn så kunne vi telle hele 6 rådyr nede på jordet under oss.

Una poserer som aldri har gjort annet.

Åse hadde øynene med seg på vei ned igjen og fikk se ei hule som hadde noen effekter rundt.

Gøy når noen finner på det lille ekstra

Noen som har en ide om hvem dette skal forestille?

Så var det kort vei ned til bilen igjen

Lurer du på om det kan være noe for deg, sjekk ut filmen som ligger på Youtube...

* *