Vardefjell 1182 moh

 

Siden været var bra så laget vi runden litt lenger enn vi først hadde tenkt. Vi hadde hele dagen på oss og været var bra, så fjellet kunne nytes.

På værmeldingen nå så er det varslet vinterens første snøfall i fjellet, så en får karre seg på fjellturer mens man kan. Litt tidlig å legge om til vinterdekk i september, men om noen uker bør jeg gjøre det. Når man kjører piggfritt så trenger man ikke stresse med dekkomlegging nærmest mulig når snøen kommer.

Det var merkelig stille i fjellet, til tross for at det var fredag så burde det jo vært en pensjonist eller to som brukte hytta si.

Bella og Hailey benytter hver minste anledning til å slukke tørsten og avkjøle seg litt. Varga nøyer seg med å drikke.

Alle stiene var godt skiltet der og brått havnet vi inn på Vassfarstien. Vi fulgte nå litt med på kartet så vi fant innsjekkingspunktene.

Noen steder vistes høstfargene seg bedre enn andre steder.

Det var litt for lang lyng der til at vi kunne gå som vi ville, vi måtte følge stien. Det var jo endel myrer der også, så vi holdt oss på livets smale sti den dagen.

På populære stier er det alltid lagt ut klopper.

Varga er alltid klar for nye stier,

Her støkte vi også opp noen ryper, så fjellet er ikke tomt for ryper i år.

Etter en stund kom vi litt høyere opp i fjellet og der kunne man faktisk gå der man ville, uten å følge noe sti.

Krakken sto der fremdeles, men vi hadde ikke tenkt å ta noe rast før vi hadde nådd toppen av Vardefjell.

Hailey begynte å bli lei når vi nærmet oss toppen av Vardefjell. 

Det flatet litt ut og vi kom til siste veiviseren før toppen.

Toppen var nådd og vi bestemte oss for å følge ryggen på fjellet på veien tilbake.

Vi satte oss ned litt for å nyte både grifflar og utsikten. 

Hundene tok også ei pause, mens vi satte oss. 

Varga var stadig på utkikk etter nye ryper, men vi så ikke flere den dagen.

Vi nærmet oss tuppen av fjellryggen, så det var bare å krysse fingrene for at det ikke skulle være for bratt nedover. På kartet var det neon høydekurver, men man veit aldri hvor sleipt det er nedover.

Det var mange spisse små topper utover på fjellet.

Jeg ble godt fornøyd med mange av bildene jeg tok på dette døgnet

Her er det bare å stoppe for å hvile rumpa litt, det gjorde ikke vi. Wenche Lill mente vi kunne svinge innom siste innsjekkingspunktet i nærheten av hytta på vei tilbake. Da hadde vi liksom fått med oss den nærmeste sirkelen før vi dro hjem. 

Vi hadde nemlig sjekket avstanden fra veien når vi kjørte tilbake til hytta etter at vi hadde vært på Klypa dagen før. Med vel 700 meter i luftlinje hadde vi god tid til å få den med oss denne dagen. Kvelden før hadde det nok blitt mørkt og vel så det før vi hadde kommet oss ned igjen derfra.

Dagens eneste elv som vi måtte over. Vi gikk litt lenger oppover langs bekken og kunne fint hoppe over.

Med tydelig sti tilbake så la Varga og Hailey ivei som de fikk betalt for det. Hailey syntes turen var lang nok og ville helst til bilen.

I fjellet er det sankthans ennå

Med Valdreslitjernan i sikte så kunne vi skimte veien tilbake til bilen.

Valdreslihovda 1076

 

Etter frokost dagen etter så sjekket vi kartet litt så vi fant ett tørrere alternativ. Vi gikk litt for grusvei før stien opp i høyden. På veien bort til Buvasstølan kjørte vi forbi Strøsstjern, der var det et sangsvanepar. Jeg frydet meg og stoppet for å ta noen bilder. 

Vi parkerte ved bommen og tok beina fatt innover veien. Hadde are med oss litt drikke, og hadde plan om å tilbake på hytta for å spise. 

Vi så ingen på de trakter heller så da ble det fritt fram for hundene nok en dag.

Vi hadde sett oss ut et veikryss for å lage en runde ut av dette. Så da ble det til høyre, gå over åsryggen og komme igjen veien som var til venstre. En god plan. 

Det ble nok en dag i fjellet uten regn. God temperatur så vi gikk i bare genser hele dagen.

Snaufjellfølelsen er ikke der, men fjellufta er definitivt der. Vi hadde ikke store planen denne dagen, annet enn en fjelltur før vi skulle rydde hytta og dra hjem. Vi skulle begge være barnepike lørdag til søndag. 

Vel en kilometer fra bilen sluttet veien og stien begynte. Jeg og Inger Synøve har vært i området på stolpejakt for et par år siden. Det var en runde på nesten 16 kilometer. Del 1, del 2 og del 3 kan du lese om den turen. Da var det alt fra sol, regn, hagel og litt vind iløpet av den dagen.

Flott terreng i området, småkuppert uten de store høydene.

Det var enkelt å finne stien som vi skulle følge på toppen av fjellet videre mot Vardefjell. Da fikk vi med oss to innsjekkinger i fjelltoppjakten denne dagen også.

Det er utsikt til alle kanter både Hallingdal og Hedalen. Det er ikke så langt mellom disse dalene i luftlinje. Ikke så langt på bakken heller egentlig.

Hytter er det over hele fjellet, sikkert mange som er opprinnelige setre. For det er ikke mye annet enn bondeyrket å livnære seg på i disse trakter.

Hailey koset seg og hadde god fart oppover. Synes hun er sprek jeg til å være 8,5 år og ha røntging på alle fire beina som ikke er bra. 

Valdreslihovda hadde ikke akkurat noen markant toppunkt, så vi tuslet litt forbi før vi sjekket kartet igjen. Men innsjekking ble det, jeg har ikke gått så langt og misset ett innsjekk med et par hundre meter. Jeg er nok litt ivrigere enn Wenvhe Lill når jeg er med på noe.

Etter innsjekking så hadde vi valget om å ta stien ned til setrene der hvor vi kom fra, eller fortsette på en lengre runde. Siden været var godt og varmt, regnet skulle holde seg borte fram til ettermiddagen. Så valgte vi å gå for en innsjekking på Vardefjell før vi gikk til bilen igjen.

Stolpejakt til Vardefjell del 3

 

Skura varte og rakk, så vi ble sittende. Men fant ut etterhvert at vi godt kunne komme oss videre. Man blir raskt kald om man blir sittende. For en ting har jeg lært Inger Synøve, fryser du på tur går du ikke fort nok. Sånn er det med den saken.

Ut på tur, aldri sur... bare lettere frustrert over værgudene til tider. Finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær... Men jeg hadde fult skifte fra topp til tå i bilen. Så da var det bare å fortsette til siste stolpe var tatt.

Man veit at det ikke er helt optimalt vær i fjellet, når til og med humla søker ly under blomsten.

Men litt vær viser vel bare at man lever, så lenge man ikke fryser (og det gjør man ikke om man går fort nok), eller er sulten og tørst, så er det bare å nyte fjellheimen. 

Litt smårusk i lufta var det vel så si hele resten av turen, så det ble mye tørking av linsa på kamera. 

Den stolpen ved Storeli passet liksom ikke helt inn, så vi måtte gå fram og tilbake uansett hvilken av stiene vi valgte til målet for å få med oss den stolpen som sto midt oppe i lia. Da er det kjekt å bruke Norgeskart som bakgrunn på stolpekartet. Høydekurver er alltid vesentlig når man skal gå på tur, særlig i fjellet.

Det er kjekt å være på tur med de som er like fasinerte av naturens undere som meg. Fjellskjegg er imponerende når nesten hele buska er dekket fra topp til tå. Bare så synd at det ikke er så enkelt å få fram på bilder.

Storelie kunne skimtes gjennom regnbyga og de gamle husene var så si intakt. I allefall på avstand. Stolpen skulle stå i utkanten av tunet og stien videre gikk til venstre oppover lia igjen.

Nederst i jordekanten sto det ei gammel løe.

Stien gikk langs et gammelt steingjerde i kanten av jordet.

Når vi kom nærmere så viste det seg at løa ikke var i så god stand som det virket fra avstand.

Det ødela litt liksom med den nye hytta de hadde plassert midt på tunet. Jeg hadde heller pusset opp en av tømmerstuene og laget den komfortabel isteden for å lage ny som slett ikke passet inn på tunet. De burde laget tømmerhytte i det minste.

Nå var det et år eller to for seint for å sette de tilbake i brukbar stand så det ut til.

Sauer var det alle steder der, men de hadde spredt seg. Ingen store saueflokker å se, men mange sauer.

Om det ikke hadde regnet så hadde det nok blitt en rast i \veggen her for å nyte sola. Vi får kanskje ta en retur en gang.

Trivelig på tur i godt selskap og jeg har vel aldri vært så glad for at jeg hadde tørt skifte i bilen når vi kom tilbake dit.

Bak hytta var det to multekart. Ikke noe distrikt å dra til om du vil på multetur, for det var knapt et multeblad å se på den runden vi gikk.

Lita tue kan velte stort lass sier dem, men det måtte en hel steinmur til for å velte Inger Synøve. Jeg skal innrømme at når jeg hørte steiner som buldret bak meg, så tenkte jeg "hvor kommer det raset fra?" Man veit jo aldri når man går innunder fjellskrenter i regnvær. Kanskje jeg skal begynne å ha sekk på tur om sommeren også, da slipper man å slå hodet i steiner når man tipper bakover på tur.

Opp der står neste stolpe, men bushing var hun ikke særlig hippen på ennå. 

Endelig kom vi til stikrysset og kunne ta stien til neste stolpe.

Da meldte ei ny regnskur seg i det fjerne og det var liten tvil på at den skulle til oss.

Steinskvett som løp foran oss på stien, men til slutt tok den vingene fatt.

Stolpen var plassert på turens siste triggerpunkt.

I og for seg så var det turens siste utkikkspunkt også, herfra bar det bare nedover igjen til bilen.

Du skjønner at det har kommet litt nedbør i det siste, når stien har blitt bekk.

Men med en liten oppoverbakke, så var stien tørr igjen.

Stien var enkel å følge, så ingen fare med å gå seg bort om man ikke hadde kart heller.

Brått var vi nede ved Buvasstølan og hyttene rundt. Da var det bare å finne de to siste stolpene for å scanne dem. 

Tror hundene satte litt pris på å komme i bilen igjen for å få tørket opp.

Det skulle ikke vært lov å sette opp hytter nærmere enn dette.

Tidenstann har satt sitt preg.

Trenger ikke mer luksus enn dette på hyttetur, idyllen veier opp for det meste. Srøm, dusj og innedo har man jo hjemme. Takk for en tur man ikke glemmer med det første Inger Synøve, Findus og Tølle.