Stolpejakt til Vardefjell del 3

 

Skura varte og rakk, så vi ble sittende. Men fant ut etterhvert at vi godt kunne komme oss videre. Man blir raskt kald om man blir sittende. For en ting har jeg lært Inger Synøve, fryser du på tur går du ikke fort nok. Sånn er det med den saken.

Ut på tur, aldri sur... bare lettere frustrert over værgudene til tider. Finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær... Men jeg hadde fult skifte fra topp til tå i bilen. Så da var det bare å fortsette til siste stolpe var tatt.

Man veit at det ikke er helt optimalt vær i fjellet, når til og med humla søker ly under blomsten.

Men litt vær viser vel bare at man lever, så lenge man ikke fryser (og det gjør man ikke om man går fort nok), eller er sulten og tørst, så er det bare å nyte fjellheimen. 

Litt smårusk i lufta var det vel så si hele resten av turen, så det ble mye tørking av linsa på kamera. 

Den stolpen ved Storeli passet liksom ikke helt inn, så vi måtte gå fram og tilbake uansett hvilken av stiene vi valgte til målet for å få med oss den stolpen som sto midt oppe i lia. Da er det kjekt å bruke Norgeskart som bakgrunn på stolpekartet. Høydekurver er alltid vesentlig når man skal gå på tur, særlig i fjellet.

Det er kjekt å være på tur med de som er like fasinerte av naturens undere som meg. Fjellskjegg er imponerende når nesten hele buska er dekket fra topp til tå. Bare så synd at det ikke er så enkelt å få fram på bilder.

Storelie kunne skimtes gjennom regnbyga og de gamle husene var så si intakt. I allefall på avstand. Stolpen skulle stå i utkanten av tunet og stien videre gikk til venstre oppover lia igjen.

Nederst i jordekanten sto det ei gammel løe.

Stien gikk langs et gammelt steingjerde i kanten av jordet.

Når vi kom nærmere så viste det seg at løa ikke var i så god stand som det virket fra avstand.

Det ødela litt liksom med den nye hytta de hadde plassert midt på tunet. Jeg hadde heller pusset opp en av tømmerstuene og laget den komfortabel isteden for å lage ny som slett ikke passet inn på tunet. De burde laget tømmerhytte i det minste.

Nå var det et år eller to for seint for å sette de tilbake i brukbar stand så det ut til.

Sauer var det alle steder der, men de hadde spredt seg. Ingen store saueflokker å se, men mange sauer.

Om det ikke hadde regnet så hadde det nok blitt en rast i \veggen her for å nyte sola. Vi får kanskje ta en retur en gang.

Trivelig på tur i godt selskap og jeg har vel aldri vært så glad for at jeg hadde tørt skifte i bilen når vi kom tilbake dit.

Bak hytta var det to multekart. Ikke noe distrikt å dra til om du vil på multetur, for det var knapt et multeblad å se på den runden vi gikk.

Lita tue kan velte stort lass sier dem, men det måtte en hel steinmur til for å velte Inger Synøve. Jeg skal innrømme at når jeg hørte steiner som buldret bak meg, så tenkte jeg "hvor kommer det raset fra?" Man veit jo aldri når man går innunder fjellskrenter i regnvær. Kanskje jeg skal begynne å ha sekk på tur om sommeren også, da slipper man å slå hodet i steiner når man tipper bakover på tur.

Opp der står neste stolpe, men bushing var hun ikke særlig hippen på ennå. 

Endelig kom vi til stikrysset og kunne ta stien til neste stolpe.

Da meldte ei ny regnskur seg i det fjerne og det var liten tvil på at den skulle til oss.

Steinskvett som løp foran oss på stien, men til slutt tok den vingene fatt.

Stolpen var plassert på turens siste triggerpunkt.

I og for seg så var det turens siste utkikkspunkt også, herfra bar det bare nedover igjen til bilen.

Du skjønner at det har kommet litt nedbør i det siste, når stien har blitt bekk.

Men med en liten oppoverbakke, så var stien tørr igjen.

Stien var enkel å følge, så ingen fare med å gå seg bort om man ikke hadde kart heller.

Brått var vi nede ved Buvasstølan og hyttene rundt. Da var det bare å finne de to siste stolpene for å scanne dem. 

Tror hundene satte litt pris på å komme i bilen igjen for å få tørket opp.

Det skulle ikke vært lov å sette opp hytter nærmere enn dette.

Tidenstann har satt sitt preg.

Trenger ikke mer luksus enn dette på hyttetur, idyllen veier opp for det meste. Srøm, dusj og innedo har man jo hjemme. Takk for en tur man ikke glemmer med det første Inger Synøve, Findus og Tølle.