Skjebnen

Jeg tror på skjebnen. At ting skjer fordi det er ment sånn. Men hvem styrer skjebnen? Er det selve skjebnen som styrer seg selv? Eller er det en selvoppfyllende profeti? Det bekymringsfulle med å akseptere at forutbestemmelser eksisterer, eller at det er en skjebne skrevet av en høyere makt, er at du gir avkall på kontrollen over ditt eget liv. I begynnelsen kan det bare være en tro, men over tid blir det en livsstil.

Jeg lurer på hva som skjer når man dør. Når hjertet stopper, og personen inni kroppen blir borte. Hvor er det blitt av? Hvordan kan det bare forsvinne? I fysikken har jeg lært at energi ikke forsvinner, men blir overført til andre gjenstander. I et religiøst og spiritualistisk verdensbilde er skjebnen en usynlige makt som råder for verdens og menneskelivets utvikling, og som mennesket ikke har noen innflytelse over.

Begrepet “skjebne”, forstått som forutbestemmelse, ville ikke ha overlevd i så mange århundrer, hvis det ikke var nyttig. Faktisk er det utrolig nyttig. Det er fordi, gjennom ordet “skjebne” kan de mest komplekse situasjonene i livet forklares og forstås, i det minste i hvordan det ser ut. Nevrobiologer har oppdaget at når det er en økning av dopamin i hjernen, øker det tendensen til å se mønstre i alt, noe som fører til at personer feilaktig tilordner mening til tilfeldigheter hvor det egentlig ikke er noe mening, samt å etablere lenker, noen ganger underlige, mellom ting som faktisk ikke er relatert.

Du har sannsynligvis på et eller annet tidspunkt blitt fristet til å tilskrive noen av dine prestasjoner og fiaskoer til “skjebnen”. Faktisk er det ingenting som er så enkelt som å skylde på skjebnen for det som skjer med deg eller slutter å skje med deg. Du har en tendens til å se på det som en form for trylleformel, som forklarer og begrunner alt som skjer i livet.

Det er egentlig veldig mange tilfeldigheter man møter på i løpet av livet. Plutselig møter du naboen på en strand i Mexico, eller noen du kjenner langt fra der de bor. Man konkluderer med at "verden er så liten". Er den det? Kanskje var det meningen at dere skulle havne på samme sted?

Hvis det finnes en skjebne, noe som bestemmer hva som kommer til å skje, så er det en trygghet. Troen på en skjebne skaper orden, det er deilig å tro at det er noen som holder et øye med deg. Noen som vet hva du føler hele tiden, og som hjelper deg i vanskelige situasjoner. Hvis man har stor tro på at det er noen som hjelper deg når ting går galt, hjelper man kanskje seg selv. Man får sitt indre til å tro at det er noen som hjelper, og så er det bare en selv.

Selv i den moderne verden har vi en tendens til å tilskrive mange hendelser til "skjebnen". Imidlertid kan dette ordet faktisk være ganske farlig, spesielt når det fritar oss fra vårt ansvar.

Du kan si ting som “Det var skrevet i skjebnen min at jeg ville møte deg igjen” eller “Skjebnen grep inn og stoppet det”. Det virker som å tenke at alt er planlagt på forhånd er noe du tenker når du støter på tilfeldigheter eller noen ganger heldige situasjoner, som avgjør viktige aspekter av livet ditt.

Problemet er at hvis du godtok ideen om at det er en forutbestemt skjebne, ville praktisk talt alt du gjorde være meningsløst. Fordi, hvis noe kommer til å skje uavhengig av hva du gjør, ville du faktisk bli frikjent for ethvert ansvar selv.

Hvis vi snakker bokstavelig talt, betyr ordet skjebne ganske enkelt skape eller forme. Imidlertid har skjebnen blitt definert på mange måter. Faktisk har filosofi, mytologi, religion og esoterisk tro tildelt det forskjellige verdier.

En av de første som stilte spørsmål om tilfeldighet og skjebne var Hippokrates, far til medisinen. Ifølge denne kloke greske legen er alle universets komponenter forbundet med “skjulte slektskaper.” Med andre ord trodde han at det var lover som forklarte alt, vi viste bare ikke av dem ennå.For filosofi har skjebnen å gjøre med teorien om kausalitet. Med andre ord, alt som skjer har en årsak som skaper det.

For gresk og romersk mytologi var skjebnen personifiseringen av en gudinne som hadde makt til å bestemme alt, også hva som skulle skje med andre guder.

For religioner har det også en guddommelig betydning. I hinduismen er det en effekt av karma. Mens det er i de kristne og muslimske religionene, er det en vilje av høyere makter. For esoterismen er skjebnen en virkelighet pålagt av påvirkningen fra stjernene. Alternativt kan det være en sammensmeltning mellom karma-begrepet og guddommelig disposisjon. Tilfeldigheter har alltid skapt nysgjerrighet og fascinasjon. Noen ganger ser alt ut til å synkronisere seg på en uforklarlig måte, slik at to tilsynelatende ikke-relaterte situasjoner stemmer overens. Som et resultat har folk alltid knyttet disse tilfeldighetene til høyere krefter, noe som får oss til å lure på om det er tilfeldighet eller skjebne.

Med Sigmund Freud begynte begrepet “kollektiv ubevissthet” å ta tak, mens Carl Jung var den som ga det en fast form. Han definerte det som innhold som er utenfor vår bevissthet og er felles for alle mennesker. Det inkluderer minner, fantasier og begjær som vi ikke er klar over, men som er til stede i oss alle. Den kollektive ubevisstheten er opprinnelsen til ubevisst kommunikasjon mellom mennesker, noe som ville forklare mye av det vi kaller tilfeldigheter.