Nasjonaldagen på Ørneflag

 

Jeg og Inger Synøve har hatt en tradisjon i flere år nå, vi drar på fjelltur 17. mai. I år var det ikke noen snøfrie fjell å dra på tur til. Så da ble det litt tankevirksomhet for å finne et egnet sted vi ikke hadde vært før. Det er sjelden vi finner et sted hun ikke har vært, men det hender vi går en ny vei til et kjent mål for turen.

På søndag var det ikke bare mye snø på planlagte steder, men et utrolig varierende vær i tillegg. Sol og overskyet til duskregn. Vi hadde avtalt å møtes på Flåstasjon klokka 12. På vei oppover kjørte jeg gjennom to ganske heftige regnskurer, så det var bare å krysse fingrene for at det regnet fra seg før vi skulle gå.

I tradisjons tro så måtte jeg investere i nytt flagg til årets tur. Det går litt hardt utover flagg når det stikker ut av sekken når man er på tur der det ikke er helt framkommelig. I år holdt flagget seg helt hele dagen, kanskje grunnen er at det ikke ble noe bushing på runden vår.

Det har ikke vært den store turaktiviteten på noen av oss i vinter og vår, så det er nesten flaut å pese seg oppover bakker som vi kanskje bare hadde pustet litt tungt oppover før jul. Det må liksom til noen klatreturer innimellom, ellers blir jo ikke formen bedre.

Ett blikk på motsatt side av dalen, så ser vi ganske raskt at fjellturer er noen uker lenger fram. Snøen ligger langt nedover fjellsiden fremdeles. Til tross for at vi er midt i mai.

Vi fikk et glimt av utsikten når vi la ivei innover kjerreveien som snirklet seg inn i skauen. Det er vakkert i Hallingdal.

17. maisløyfene var på plass i halsbåndene. Selv om vi skulle på tur der vi sannsynligvis ikke kom til å møte en levende sjel, så er det jo greit å feire nasjonaldagen.

Vårstemningen var stor i skauen. Hvitveisen blomstret ved klokkende bekk

Det var nok av steder hundene kunne slukke tørsten, og Tølle tar for seg av kaldt smeltevann.

Når man ser toppen man skal opp på, så må man se etter stien som går brått ut til høyre, før veien stopper.

Det er litt fasinerende med slike gamle hustufter. Hvor små husene var når det bodde store familier der.

Inger Synøve er real sånn, jeg går først og sjekker hvor glatte steinene er når vi skal krysse bekken. Ingen av oss ble våte, så det gikk bra.

Det var forholdsvis bratt oppover et stykke.

Man skjønner at det har vært kaldt i været når blåveisen knapt har åpnet knoppene.

Side om side med hvitveisen. Det er ikke så ofte, for de vil ha litt forskjellig jordsmonn.

Etter å ha klatret oss oppover åssiden, så fant vi krakken på toppen av utsikten.

Langt der nede er veien vi gikk på opp her.

Dette er absolutt den beste måten å tilbringe nasjonaldagen på.

Vi hadde Hallingdal for våre føtter. Flå sentrum og vi hørte høyttalene i bjørneparken, når de hadde foringen av dyrene.

Det var godt med kaldt vann og jordbær når vi hadde pause for å nyte utsikten. Nasjonaldagen skulle nytes med niste og mye annet godt. Vi har det ikke travelt når vi er på tur på sånne dager.

Tølle og Findus tittet også nysgjerrig overkanten og utoverbygda,

Dagen var ennå lang, så vi bestemte oss for å gå inn til Kviheimsetre for å ta oss en matbit på trappa der.

Vi holdt oss på høyresiden av tjernet, der var det bare å følge en sti som førte oss utpå en vei etter en hogstmaskin.

Enhver utsikt må nytes.

Man trenger ikke på en topptur for å kose seg. 

Kvitheimsetre viste seg å ha besøk denne helga, så da røyk planen om å ta en matbit der.

For en beliggenhet med utsikt opp til de hvite fjelltoppene.

Ved Hesteorttjern kikket vi rundt for å se etter et sted å sette oss ned for å spise.

Vi så padder i vannet og det kom ei regnskur, så vi kunne likegodt tusle litt lenger.

Utallige flotte motiver langs veien som fulgte tjernet.

I enden av Hesteorttjern lå Hesteorttjernhytta. Her var det ingen som bodde denne helga.

Det var litt bløtt i myra, men det var rester etter noen klopper som var lagt der for mange år siden.

Når nista var spist så er det bare kosen som gjensto.

Nå koser vi oss. Hipp, hipp, Hurra!

Vi hadde ikke gått lange biten før vi så ei padde midt i veien.

Dokumentasjon er viktig når man er på tur. Viktig med riktig vinkel når man skal ta bilder.

Det havnet et par steiner i sekken til samlinga jeg har i trappa.

I grøftekanten var det en stor dam som ennå hadde is på seg.

17. maitoget satte kursen ned til bilen.

Veien går langs elva et godt stykke, da må man jo ut på kanten så man får et fint bilde.

Ennå er det mye snø i fjellet, så vannstanden holder seg nok lenge ennå.

Kvelden ble avsluttet i sofaen med vaniljeis, blåbær og jordbær. 

Vassfarstien fra Pukla til Ørneflag Del 2

 

På noen av vanna så hadde ikke isen gått ennå, men det er nok ikke lenge før det er sommer på fjellet heller. Temperaturen var der.

Hundene veit å slappe av når vi hviler. De har vært med på fjelltur før, så de veit at det kan bli en lang dag. 

En siste sjekk på kartet for å finne retningen til Ørneflag som var neste turmål. Vi skjønte at det ikke ble mindre snø å forsere for å komme dit.

Vi har et ørlite håp om å komme til himmelen.

Her var vi  i det minste på Vassfarstien igjen.

Når vi bikket over haugen så ble det brått mindre snø, da hadde vi et håp om å kunne gå forholdsvis raskt dit vi skulle uten å dette gjennom for mye snø og ned i bekker og steinrøyser.

Vi var begge to skjønt enige i at dette her var Ørneflag. Vi hadde begge to gått opp fra andre siden sist vi var der, men det så veldig kjent ut mente vi. Vi tok sikte på grasinga på midten for å komme opp. Det virket som et smart veivalg fra avstand i det minste.

Det viste seg å være forholdsvis bratt opp når vi kom nærmere.

Utsikten var upåklagelig, men varden og postkassa var "borte". Vi kikka både rundt oss og på hverandre uten å bli særlig klokere.

Gamle minner, kart og terreng stemte ikke. Så da var det vel bare å sjekke kartet igjen. Norgeskart.no påsto at det var et stykke igjen til Ørneflag fortsatt... Vi hadde klatret oss opp på 1239moh på Dyttholfjellet! Erre mulig å være så amatører til å ha vært så mye på fjellet og gått etter kart tidligere...

Vi nøyt utsikten, tok noe drikke og lusket ned til bunnen igjen til 1160moh for å sette kurs mot der kartet sa Ørneflag befant seg.

Greplyngen blomstret flere steder allerede og humlene summet fra blomst til blomst.

Utsikten mot Vassfaret forsvant og Hedalen dukket opp i horisonten.

Så dukket det egentlige Ørneflag opp og vi tok sikte på å krabbe oss opp til 1243moh, for å nå målet.

Vi passerte Saunatten på høyre side og var på rett vei.

Jeg mistet tellinga på alle små og store bekker vi måtte forsere. Til slutt gikk vi bare rett over om det ikke var for dypt. Vi var blitt drit våte på beina iløpet av dagen, mange ganger allerede.

Bella og Hilde klarte seg bra uten å bli for våte

I bunnen før oppstigningen startet var det et bredt belte med vann. Når vi hadde kommet oss over der så fant vi jammen blåmerkinga til Vassfarstien igjen.

Tørt og bart samt merket sti, nå var det begrenset hvor galt det kunne gå fram til neste matpause på toppen av Ørneflag.

Blåmerkinga fulgte snøkanten et stykke. Da tok vi en snarvei over snøen til neste blå stein.

Vi syntes stien var i snilleste laget en stund, for vi mente  stien opp var ganske bratt.

Hilde og Bella sklei ned snøskavlen og da var det bare å følge etter for meg og Hailey.

Da vi kom ned sjekket vi kartet og det viste seg at den blåmerkede Vassfarstien vi hadde fulgt snodde seg rundt Ørneflag og ikke oppå. Når vi var der sist så kom vi fra andre kanten og tok en umerket sti opp.

Så da var det bare å bite i det sure eplet og klatre oppover i fjellsiden uten sti. For å gå helt rundt for å finne stien fra den andre kanten, det gadd vi ikke.

Det var bare å nyte utsikten for hver pause vi tok oppover.

På toppen fant vi både varden og postkassa.

Vi tok resten av nista til denne utsikten. Her så vi straka veien til parkeringa. Klokka mi viste 15 kilometer og jeg visste at om vi tok kompasskurs mot bilen hadde vi ennå ei mil å gå før vi kunne sette oss ned.

Jeg er så glad jeg har hunder som passer på å hvile når vi tar pauser. Gode til å utnytte tiden er dem.

Ikke alle dager i fjellet er som denne

Jeg hadde både skrubbsår og blåmerker etter at snøen hadde gitt etter og sendt meg ned i steinrøysa, mer enn en gang.

Jeg skal innrømme at det var ikke vondt å få ei lita pause på toppen der. 

Vi laget en runde av det på en måte, for vi tok utgangspunkt i å gå veien ned igjen til parkeringa. Det går litt radigere å gå på grusvci på slutten enn en sti. Om vi hadde gått tilbake igjen samme stien så måtte vi gått 5 kilometer til. 

På veien tilbake passet vi å komme oss  på riktig side av vannene, så vi kunne komme på riktig side av Harehopp.

Sola nærmet seg bakken, men med så lange lyse kvelder vi har nå, så hadde vi god tid med å rekke bilen før den skulle gå ned.

Etter en times tid eller så var vi tilbake til Harehopp igjen. Vi kunne ta utgangspunkt i Skardsvarden til venstre i bildet. Varden er lett å få øye på fra langt hold. 

Vi gjorde ikke noe stopp annet enn å drikke litt ved Harehopp.

Er nok ikke siste gangen i år jeg ser HareHopp hytta.

Det var en utrolig flott dag i fjellet som en godt kunne hatt ski på deler av veien.

Det er bare å suge til seg alle inntrykk og nyte dagen til siste meter.

Det er et godt stykke fra Harehopp til man kommer til toppen av stien mot Damtjernlia for å se utover hyttefeltet.

Jeg hadde smurt meg godt, så jeg ble ikke solbrent, men Hilde hadde nok slurvet litt for hun ble litt rosa bak på leggene.

Jeg nøyde meg med skikkelig sokkeskille. Rart med det første skillet en får av sola om våren, det skillet blir liksom resten av sommeren.

Da var vi ferdige med dagens siste snø og det ble ned til bilen igjen etter en snau time. Da var det godt når Hilde bøy på en Kvikklunsj for å få opp blodsukkeret litt.  Takk for nok en flott fjelltur Hilde.