Vassfarstien fra Pukla til Ørneflag Del 2

 

På noen av vanna så hadde ikke isen gått ennå, men det er nok ikke lenge før det er sommer på fjellet heller. Temperaturen var der.

Hundene veit å slappe av når vi hviler. De har vært med på fjelltur før, så de veit at det kan bli en lang dag. 

En siste sjekk på kartet for å finne retningen til Ørneflag som var neste turmål. Vi skjønte at det ikke ble mindre snø å forsere for å komme dit.

Vi har et ørlite håp om å komme til himmelen.

Her var vi  i det minste på Vassfarstien igjen.

Når vi bikket over haugen så ble det brått mindre snø, da hadde vi et håp om å kunne gå forholdsvis raskt dit vi skulle uten å dette gjennom for mye snø og ned i bekker og steinrøyser.

Vi var begge to skjønt enige i at dette her var Ørneflag. Vi hadde begge to gått opp fra andre siden sist vi var der, men det så veldig kjent ut mente vi. Vi tok sikte på grasinga på midten for å komme opp. Det virket som et smart veivalg fra avstand i det minste.

Det viste seg å være forholdsvis bratt opp når vi kom nærmere.

Utsikten var upåklagelig, men varden og postkassa var "borte". Vi kikka både rundt oss og på hverandre uten å bli særlig klokere.

Gamle minner, kart og terreng stemte ikke. Så da var det vel bare å sjekke kartet igjen. Norgeskart.no påsto at det var et stykke igjen til Ørneflag fortsatt... Vi hadde klatret oss opp på 1239moh på Dyttholfjellet! Erre mulig å være så amatører til å ha vært så mye på fjellet og gått etter kart tidligere...

Vi nøyt utsikten, tok noe drikke og lusket ned til bunnen igjen til 1160moh for å sette kurs mot der kartet sa Ørneflag befant seg.

Greplyngen blomstret flere steder allerede og humlene summet fra blomst til blomst.

Utsikten mot Vassfaret forsvant og Hedalen dukket opp i horisonten.

Så dukket det egentlige Ørneflag opp og vi tok sikte på å krabbe oss opp til 1243moh, for å nå målet.

Vi passerte Saunatten på høyre side og var på rett vei.

Jeg mistet tellinga på alle små og store bekker vi måtte forsere. Til slutt gikk vi bare rett over om det ikke var for dypt. Vi var blitt drit våte på beina iløpet av dagen, mange ganger allerede.

Bella og Hilde klarte seg bra uten å bli for våte

I bunnen før oppstigningen startet var det et bredt belte med vann. Når vi hadde kommet oss over der så fant vi jammen blåmerkinga til Vassfarstien igjen.

Tørt og bart samt merket sti, nå var det begrenset hvor galt det kunne gå fram til neste matpause på toppen av Ørneflag.

Blåmerkinga fulgte snøkanten et stykke. Da tok vi en snarvei over snøen til neste blå stein.

Vi syntes stien var i snilleste laget en stund, for vi mente  stien opp var ganske bratt.

Hilde og Bella sklei ned snøskavlen og da var det bare å følge etter for meg og Hailey.

Da vi kom ned sjekket vi kartet og det viste seg at den blåmerkede Vassfarstien vi hadde fulgt snodde seg rundt Ørneflag og ikke oppå. Når vi var der sist så kom vi fra andre kanten og tok en umerket sti opp.

Så da var det bare å bite i det sure eplet og klatre oppover i fjellsiden uten sti. For å gå helt rundt for å finne stien fra den andre kanten, det gadd vi ikke.

Det var bare å nyte utsikten for hver pause vi tok oppover.

På toppen fant vi både varden og postkassa.

Vi tok resten av nista til denne utsikten. Her så vi straka veien til parkeringa. Klokka mi viste 15 kilometer og jeg visste at om vi tok kompasskurs mot bilen hadde vi ennå ei mil å gå før vi kunne sette oss ned.

Jeg er så glad jeg har hunder som passer på å hvile når vi tar pauser. Gode til å utnytte tiden er dem.

Ikke alle dager i fjellet er som denne

Jeg hadde både skrubbsår og blåmerker etter at snøen hadde gitt etter og sendt meg ned i steinrøysa, mer enn en gang.

Jeg skal innrømme at det var ikke vondt å få ei lita pause på toppen der. 

Vi laget en runde av det på en måte, for vi tok utgangspunkt i å gå veien ned igjen til parkeringa. Det går litt radigere å gå på grusvci på slutten enn en sti. Om vi hadde gått tilbake igjen samme stien så måtte vi gått 5 kilometer til. 

På veien tilbake passet vi å komme oss  på riktig side av vannene, så vi kunne komme på riktig side av Harehopp.

Sola nærmet seg bakken, men med så lange lyse kvelder vi har nå, så hadde vi god tid med å rekke bilen før den skulle gå ned.

Etter en times tid eller så var vi tilbake til Harehopp igjen. Vi kunne ta utgangspunkt i Skardsvarden til venstre i bildet. Varden er lett å få øye på fra langt hold. 

Vi gjorde ikke noe stopp annet enn å drikke litt ved Harehopp.

Er nok ikke siste gangen i år jeg ser HareHopp hytta.

Det var en utrolig flott dag i fjellet som en godt kunne hatt ski på deler av veien.

Det er bare å suge til seg alle inntrykk og nyte dagen til siste meter.

Det er et godt stykke fra Harehopp til man kommer til toppen av stien mot Damtjernlia for å se utover hyttefeltet.

Jeg hadde smurt meg godt, så jeg ble ikke solbrent, men Hilde hadde nok slurvet litt for hun ble litt rosa bak på leggene.

Jeg nøyde meg med skikkelig sokkeskille. Rart med det første skillet en får av sola om våren, det skillet blir liksom resten av sommeren.

Da var vi ferdige med dagens siste snø og det ble ned til bilen igjen etter en snau time. Da var det godt når Hilde bøy på en Kvikklunsj for å få opp blodsukkeret litt.  Takk for nok en flott fjelltur Hilde.