Haugfoss ved Blaafarveværket

 

Jeg finner reisemål og frister Kenneth og Ingrid. Vipps så er vi på tur igjen. Denne gangen gikk turen til Åmodt og Blaafarveverket. Godt og varmt og endelig sommerfølelse på oss alle sammen.

Det gjorde ikke noe at det var stolper plassert der heller. Så jeg klatrer stadig oppover på lista og jeg har tatt flere enn i fjor. Bare det blir bart i fjellet, så blir det nok annet fokus enn stolper.

Ved det ene huset var det et oversiktskart over hele området.

Vi gikk lettere systematisk gjennom området, mye for å få med oss alle stolpene på stolpekartet og tildels for å få med oss alt som var verdt å se.

Siden vi skulle være ute hele dagen fikk Pink være med på turen. Det satte hun stor pris på. Vi tok stien opp til Haugfoss for å se på fossen.

Fossen var ikke på langtnær så stor som jeg hadde sett bilder av på nettet tidligere den uka. Men det var et flott syn avlikevel.

Suvenir sjappene lå tett i tett sammen med en kafe. 

Vi var inne og tittet og jeg kjøpte med meg en stein. Vi byttet på å stå ute med Pink så alle kunne få muligheten til å se på det de ville.

Mye forskjellig å kjøpe. Prisene var ikke så halvgale heller.

Gamle bygninger var bevart

For å se fossen skikkelig så gikk vi over brua og et stykke nedover på andre siden. 

En svalgang førte ut til uteserveringen

Om det ikke er fult så fint vær så kunne du spise inne.

Ganske idyllisk uteservering på den kafeen ved toppen av fossen.

Forholdsvis mange informasjonsskilt rundt på området, så om man leser alt så får en vite det meste om hvordan det var der i gamledager.

Litt synd jeg ikke tenkte på denne fossen når det var vårsmelting, men Blaafargeverket åpner ikke sesongen sin før 13. mai i år. Men neste vår kan jeg ta en tur.

Mener å ha lest at fossen hadde et fall på 39 meter.

Etterhvert som vi kom nedover langs fossen så vi mer og mer av hvor stor den egentlig var.

Alt er gratis om du ikke skal inn i galleriene. Til og med parkeringen er gratis.

Vet ikke helt om jeg hadde vært så fornøyd med å være naboen til et så populært sted. Krever litt hagestell  da. Men det hadde disse klart helt fint. En liten utedo til nissen.

Vi tok en liten rast på noen krakker som var satt utved elvekanten. Godt for dua mi å kunne krabbe litt. Men det eneste hun siktet seg inn på var  steiner som hadde havnet på plenen.

Teppet som Ingrid hadde tatt med var helt unødvendig syntes Sofie.

Hun er ingen sinke lenger, så det er bare å følge med.

På vei tilbake til bilen valgte vi stien som gikk langs elvekanten, så vi fikk med oss begge sidene av elva. Opprinnelig var det en flåte du kunne dra deg over elva, men denne var ute av drift for øyeblikket.

Denne stien gikk ikke gjennom skauen, men ga oss en oversikt over området.

Du kan skimte elva i bakkant

Virket som Pink satte pris på å få være med på turen, hun fikk både hvile og vann til tider.

Sove? Nei det kan man gjøre etterpå.

Vel nede igjen ble jeg og Pink igjen utenfor gjerdet til bondegården, mens Sofie fikk hilse på dyra.

Mye historie om man ville sette seg inn i ting som hadde utviklet seg på stedet opp gjennom tidene.

Safen de oppbevarte kobolten i. 

Grunnleggeren av stiftelsen

Sånn ble ting gjort

Tidligere ble kobolt brukt som koboltforbindelser til blåfarging av glass og dekorasjoner på porselen. I dag brukes det i harde og temperaturbestandige legeringer, I en periode ble kobolt brukt som anodemateriale i enkelte litiumbatterier. Kobolt er vidt utbredt i jordskorpen i form av mineraler, i manganknoller på sjøbunnen, og som sporgrunnstoff i jordbunnen og i planter og dyr. Rene koboltmineraler forekommer ikke i slike mengder at det i dag er regningssvarende å utnytte dem. Men i Norge ble Modum Blaafarveværk drevet i 120 år fra 1778.

Kobolt kan også være et biprodukt ved kobber- og nikkelproduksjon. Store uutnyttede forekomster finnes i manganknoller på havbunnen, trolig cirka 9,8 milliarder tonn. Koboltinnholdet i knollene er typisk 0,35 prosent, men kan være så høyt som to prosent. Kobolt er et viktig sporelement for dyr, særlig for drøvtyggere. Mangel på kobolt medfører nedsatt appetitt og anemi, og dermed langsommere vekst enn normalt. Ved koboltmangel kan koboltsalter settes til gjødselen eller direkte til fôret.

Kobolt inngår som sentralatom i vitamin B 12. Dette vitaminet er nødvendig for dannelse av røde blodceller, og ved mangel oppstår pernisiøs anemi. Hos noen dyrearter produseres vitaminet av bakterier i fordøyelseskanalen. Mennesket må få vitaminet tilført.

Pink var heldig, det var mange som ville hilse på.

Så var det på tide å finne bilen for å dra hjem igjen. Det ble en liten hamburgerstopp i Åmodt, og jammen ble det en softice stopp på Krøderen kro også, før vi kom oss hjem.

Sofie stortrives fortsatt  i bur. Jeg sitter i sofaen og hun leiker på bordet. Om jeg må hente noe eller på do, så lukker jeg burdøra og hun kommer ingen steder og er helt trygg til jeg er tilbake.