Når man ser på innsjekkingene på Fjelltoppjakten for denne toppen på Kjølfjellet så er det så si bare vinterinnsjekkinger. Men Åse hadde vært der på sommeren tidligere, så vi tok en titt på værmeldinga og fant en dag som passet oss begge.
Det var mye både skilt og biler der, så vi måtte sjekke om vi hadde truffet den mest aktive dagen på Vikerfjell.... ja det hadde vi gitt. Vikerfjelløpet skulle arrangeres, så vi hadde vel egentlig litt flaks at vi hadde valgt et fjell som ikke har blåmerket sti.
Hele Vikerfjell er fult av tørre gamle furutrær.
Hundene begynte i bånd der stien startet fra Lykkrosmyra. Siden det ble arrangert løp der, så trengte ikke fire løse hunder engasjere seg i det løpet. Røsslyngen var på vei til å si takk for seg, men noen sto ennå i full blomst.
Turens første pytt, eller putt åpenbarte seg. Hele Vikerfjell er myr og pytter, små vann og egentlig et ganske fuktig terreng. Denne dagen var det overraskende tørt her, men det henger sikkert sammen med at det er lite vann i alle skogstjernene som er rundt om kring.
Det er mange gamle hytter spredt rundt i terrenget innover. Hytter med bare en sti som framkomstvei på sommeren og om vinteren er det kun skiløype. Det er det som er hytte, utedo og stearinlys. Noen med solcellepanel på veggen. Det var liksom bare torvtaket som manglet, det er det bare moderne giganthytter som har.
Stien går i enden av vannet, der fant Bella ut at hun skulle ta sitt første bad for dagen. Hailey var igjen hjemme alene, for så bløtt terreng er ikke noe for henne. Da blir hun skikkelig stiv om kvelden og dagen etter.
Området rundt Kjølfjellet er forholdsvis flatt og fult av myrer og vann, så en trenger ikke å gjøre annet enn å følge retningen dit man skal.
Jeg var glad jeg ikke hadde gått for joggesko denne dagen.
Mår det ikke var sti lenger så slapp vi hundene løse, for på Vikerfjell er det ikke båndtvang lenger enn til 20. august. Rundt meg og mange av områdene på fjellet som det er beitedyr er det båndtvang ut september.
Jeg kunne sikkert tatt hundre bilder til i løpet av turen.
Det er realt terreng å gå uten sti, men må bare gå utenom de bløteste partiene.
Det var mange tørre døde lemmen der også. De har jeg sett mange av i år.
Men her kom vi over noen som levde også. Da ble det fart på hundene.
Det var dårlig med multer, jeg så kun en eneste en i løpet av hele runden. Det har blitt alt for mye gras på myrene.
Slike dager er det bare å nyte. Skyene kom og gikk og vi kjente bare antydningen til noen få regndrøpp når vi var på vei tilbake til bilen. Det har vært litt sånn i det siste. Kommet noen regnbyger på ettermiddagen som Hr Yr ikke har informert om på forhånd.
Mariell slo følge med oss på turen også. Det er alltid trivelig når hun vil være med oss på noen runder.
Etter snøtt fire kilometer kom vi til kanten av Kjølfjell og vi slapp å bli vabbende i myr. Noen få meter stigning, så var det flatt igjen.
Frida, Una og Varga var de mest ivrige, de tok ikke sjansen på å gå glipp av noe som helst. Bella holdt seg mer i beina mine.
Det var mye spesiell himmel denne dagen.
Fra Kjølfjell har man god utsikt mot Sandvasskollen, Gyranfisen, Bukollen og Storrustefjell i det fjerne.
En liten lemmen unge pilte av gårde for å gjemme seg. Denne overlevde, for hundene hadde ikke fått den med seg når vi gikk forbi.
De er ikke så enkle å få øye på, for de er veldig raske til å gjemme seg i små hulrom i bakken.
Ulempen med en slik tur er alt pelsstellet på Bella etter endt tur. Mye kvister som setter seg fast. Så når hun er tørket helt så er det bare å sette seg ned med kan og saks for å få en forholdsvis grei pels igjen.
Stø kurs mot innsjekkingspunktet og finne et egnet sted å spise nista.
Ingen varde på toppen, kun en enslig gedigen stein.
Vi lot som vi ikke så de mørke skyene som samlet seg.
Vi satte oss så vi kunne seg Sandvasskollen og Sandvannet som jeg har vært på tidligere.
Bukollen midt i bildet og Lauskardfjellet til venstre, er ukjente fra denne vinkelen. Det er jo egentlig ikke store området når man ser seg om. En har jo vært på tur på mange av disse områdene tidligere.
Røsslyngen klorer seg fast i en liten sprekk i fjellet.
Vi slo oss ned litt vekk fra toppen, for det blås litt der. Ikke så kaldt, men det er greit å søke litt ly i terrenget når man skal spise. Mariell savnet kakao kopp, og jeg må si jeg var enig med henne. Nå er det høst tur og da er det godt å ha med seg en termos med vann, så en kan røre ut en kakao pose.
To stykker trengte ikke noe pause for å strekke ut litt. Nei der var det full fart hele tiden.
Til slutt var det bare Bella som ikke engasjerte seg
Så var det å pakke sammen og legge i vei mot bilen igjen. Siden det ikke er sti dit, så valgte vi en litt annen rute tilbake til bilen. Åse hadde vært her tidligere, så vi fulgte sånn nogen lunde samme retningen som hun hadde gått da. Vi satte kursen mot Tjernsringen.
Så lenge vi hverken så eller hørte noen fikk hundene løpe løse. Det er godt når båndtvangen er opphørt og en går der det ikke er beitedyr.
Jeg skal glatt innrømme at det ble mange bilder på tilbaketuren også.
Hele Vikerfjell er fult av putter, noen av puttene har navn til og med.
Røsslyngen var på hell
Tusen takk for en trivelig tur jenter, det er alltid hyggelig når Mariell velger å bli med oss på tur.
Varga og Bella setter også stor pris på turselskapet sitt.
Det var nok varmt for Bella og løpe rundt der, for hun var ofte nedi for litt avkjøling med vassing og drikking.
Varga og Frida er litt lengre unna enn det Bella og Una er. Gamle damer holder sammen....
De er jo innen synsvidde hele tiden og de kommer stadig tilbake til oss, så i løpet av turen har de sikkert løpt 3 ganger så langt som de vi har gått.
Ulempen med slike turer er mye pelsstell på Bella i etterkant. Pelsen hennes subber med seg det meste og småkvister tover seg inn i kladder. Så dagen etter turen var jeg framme med både børste og saks, så hun ble litt skamklipt.
Alternativet er å bli hjemme eller ha på henne dress. Skal jeg kle på henne så vil hun jo koke av varme, så det er helt uaktuelt.
Blåbærene var store og søte.
Det var endel rotvelter der. Kan jo skjønne at det ikke er særlig hold i myra når vinden tar tak.
Denne furua synger nok på siste sesongen. Den hadde kun en enkel grein som bar barnåler, resten var dødt.
Ved Tjernsringen måtte hundene i bånd igjen, der var det andre turfolk og en håndfull fiskere.
Om en ikke har hytte å overnatte i, så bør man nok gå for hengekøye. Har man flaks så finner man kanskje en tørr flekk for telt, men da må man nok leite godt.
Brått var vi i sivilisasjonen igjen, med både hytter, stier og skilt som egentlig var satt opp for skisporet sin del.
Alle trillet bagasjen mellom hytta og bilen, og tydeligvis kunne de ikke låne trillebår av hverandre, Nei de måtte ha hver sin.
Vi kom inn på veien litt innenfor bommen og gikk veien en kilometer omtrent før vi var tilbake ved bilen.
