tirsdag 31. mai 2016

Hen Jernbanehotell


Hen var tidligere et viktig knutepunkt i kommunikasjonen til Valdres. Hen Jernbanehotell har senere skiftet navn til Hen Gjestgiveri, og her går det an å overnatte i 1800-tallets atmosfære fortsatt. Gjestgiveriet leier også ut rom i stasjonsbygningen.


Tettstedet Hen har navnet sitt etter den gamle storgården med samme navn. Trolig stammer navnet av norrønt Hávin, som kan bety stille (vann) og ha sammenheng med hvordan Ådalselva (nedre del av Begnaelva) flyter på dette stedet. Hen var det før i tiden et viktig knutepunkt og industrisentrum på Ringerike, ikke minst med tanke på trafikken opp dalføret mot Valdres. Selve grunnlaget for tettstedet var Hensfossen og tømmerfløtingen på Ådalselva, som også hadde både sagbruks og treforedlingsindustri i tidligere tider. Hensfossen er dessuten utbygd som kraftverk - Hensfoss kraftverk. Hen Stasjon sto ferdig i 1868 da Randsfjordbanen åpnet, noe som i seg selv var selve grunnlaget for båttrafikken opp dalføret. I 1868 ble DS «Bægna» satt inn i person- og godstrafikk på Ådalselva og Sperillen. Dampbåten anløp en rekke plasser langs både elva og i Sperillen, først opp til Nes i Ådal, men fra 1869 også opp Begna fra Nes til Sørum i Begnadalen. Hen Jernbanehotel ble bygget i 1870-årene på en gammel skysstasjon. Hotellet ble som jernbanestasjonen bygget i sveitserstil og var et populært overnattingssted. Her var det kort vei til både jernbanestasjon og dampskipskai. Hen fikk eget poståpneri fra 1. januar i 1871, men den 31. oktober i 1972 ble dette nedlagt.


Den 20. juli 1921 vedtok Stortinget å bygge Sperillbanen, som ble åpnet for trafikk fra Hen til Finsand ved Sperillen den 31. juli 1926. Samtidig ble person og godstrafikken med båt på elva nedlagt. Man skulle kanskje tro at Hen da var sikret en lysende framtid, men slik ble det ikke. Alt den 1. juli 1933 ble det besluttet å legge ned persontrafikken på Sperillbanen, som fortsatte med godstrafikk fram til 1957. Da ble også denne nedlagt. Noe av årsaken var sikkert økt persontrafikk på Valdresbanen, som fra 1906 gikk helt til Fagernes, men også bilen ble stadig mer aktuell på denne tiden. På Randsfjordbanen ble persontrafikken nedlagt fra 26. mai 1968.


Om det går ann å gjøre ting komplisert så klarer jeg det. Siden jeg jobber på Hensmoen skulle dette være en enkel boks etter jobb i går. Men med gravearbeider på Hen og veien stengt, så ble det noen bakveier før jeg enkelt fant fram til gjestgiveri og oppslagstavlen. Godt oppslukt i letearbeidet, med mobil, penn og papir kom det en mann i porten inn til gestgiveriet. Jeg hoppet himmelhøyt av knirkingen og han fikk seg en god latter. Etterpå konstaterte han at jeg drev med geocaching. Jepp. 

Med siste siffer notert, vel tilbake i bilen og klar for å plotte inn koordinatene slik at jeg kunne finne boksen. Jeg stusset litt da jeg fikk treff nesten 3 kilometer unna der jeg hadde parkert. Hmmm tenkte jeg, sjekket koordinatene igjen for sikkerhets skyld og fikk samme resultat. Jeg skulle på andre siden av elva... Ja, ja CO pleier å finne fine plasser så det var bare å reise videre da. Siden jeg skulle på andre siden av elva, så måtte jeg helt til Hallingby for å komme dit. Tja kan jo plukke med meg noen ordinære på veien tenkte jeg, jeg har jo endel på de kanter. 

Når jeg nærmet meg 0-punktet så gikk det av en vei til skogs, med parkeringsplass til og med. Jeg parkerte og fulgte veien de siste 200 meterne. Kompasset ville til venstre 75 meter og der gikk det en fin sti oppover til en åskant. Flott utsikt til alle kanter et sted jeg aldri hadde vært tidligere, til tross for et forholdsvis kjent område. Typisk CO tenkte jeg og startet letingen "under" som hintet var. Fikk 0-punkt og der var det jammen et hull under en ansamling av bitte små tette juletrær. Du verden som jeg leitet! Men ingen boks var å oppdrive. Slukøret og lettere sulten tuslet jeg ned til bilen igjen. Dobbelt sjekking av koordinater igjen... for å finne ut at jeg hadde vært så oppslukt i de tre siste tallene i hver himmelretning, at de to foregående sifrene var slett ikke riktig. Så igjen skulle jeg på andre siden av elva.

Lettere oppgitt dro jeg hjem, og satset på et enkelt funn etter jobben i dag isteden. Og det ble det! Lengste multien jeg har løst, skikkelig runde over to dager!

Sommerværet

Slik været er i dag skal det være frem til onsdag etter «Korsmesse» (14. september).

mandag 30. mai 2016

Barn søkes!

Norsk redningshund organisasjon


Sognafarets Lift Me Above Stars

"I vårt godkjenningprogram, som de eneste i Norge, har NRO krav om at hunden skal melde på barn. Hunden skal melde på barn i alle posisjoner dvs. stående, liggende og gående. Barn oppfører seg annerledes enn voksne, de kan være brå og uforutsigbare i sitt kroppsspråk, i tillegg til at de helt åpenbart er mye mindre enn voksne. Ikke nok med det, men de lukter også annerledes enn voksne mennesker. En del hunder er skeptiske til barn og noen er tom redde for barn. Dette kan medføre at de i en ettersøkssituasjon etter savnet barn, faktisk ikke vil melde på barnet eller faktisk forsøke å unngå barnet. Under en ettersøking vil dette kunne få katastrofale følger. For å være trygg på at hunden faktisk melder på barn så kreves det trening og det bør være en viss kontinuitet i treningen.

Lørdag var vi så heldige å få låne barnebarnet til en av våre elever. Liam på snart 6 år stilte villig opp som figurant. Det er ikke enkelt å få tak i barn som egner seg, noen av hundene kan hoppe opp i sin iver, noen kan begynne å bjeffe, noen kan uforvarende velte barnet overende, så det å finne et barn som vi er sikre på at ikke vil bli redd og som samtidig forstår instruksjonene vi gir er ikke lett.

Basert på erfaringstall er det kun to av ti hunder som allerede har en trygg melding, som melder på første forsøk. Det var seks hunder som deltok på treningen, hvorav to hadde bestått prøven i 2014. Vi startet med å se på den enkelte hunds reaksjon ved å sette dem i søkt. Av de seks hundene var det kun en hund som meldte på første forsøk. Andre reaksjoner som hundene viste var engstelse og varsling. Noen søkte opp barnet, hilste på Liam, hvorav hundene søkte videre etter hilsingen. De enkelte hundene fikk deretter trene med tilpasset opplegg tilpasset hundens reaksjon. På ettermiddagen ble det gjennomført prøve, hvorav tre hunder besto. Tre av hundene må ta prøven på nytt, den ene hunden har tatt prøven to ganger tidligere sist gang i 2014.

Lørdagens trening synliggjorde at det å trene søk og melding på barn er noe som må gjøres jevnlig og alle hundene som gikk opp til prøve i 2014 skal opp til ny prøve. Utfordringen vår er å få tak i barn som både er små nok, utholdende, vant til store og brå hunder og som er trygge nok."



Norsk Redningshund Organisasjon
Trangsrudvegen 305
2150 Årnes
Telefon: 64 00 48 50
Fax/telefon: 63 91 85 01
Mobiltelefon: 901 21 428
Hjemmeside: www.redningshund.no
Konto nr: 0531 13 67309
Organisasjons nr: 980 556 344
Beredskapstelefon: 900 83 146

søndag 29. mai 2016

Langdalgruvene


Hva frister to damer i sin beste alder en lørdags kveld?


Med ingen konkrete planer, så ble det brått bestemt at Hilde skulle ta seg en kjøretur hit så kunne vi ta en cache tur til Langdalsgruvene på andre siden av Holleia. Det var ikke noe ukjent terreng for meg, men jeg har ikke vært der etter at jeg startet med geocaching. I hele vår har jeg ventet på at snøen skulle bli borte så disse to cachene kunne bli til gule smilefjes på kartet.


Vel framme ved den som var merket med #2 gikk vi videre langs Langdaltjern for å gå til litt mer ukjente trakter. Den gruven har jeg bare vært en gang tidligere, så der var det bare å følge kompasskursen.


Bushing på Holleia er en tung affære. Der er det mye bratt både opp og ned.


I siste del av 1600-tallet ble det opprettet Kobberverk ved Gardhammerfossen. Senere også Soknedalen Jernverk. Begge verkene gikk med tap. Vakre ovnstyper fra jernverket finnes på Drammen Museum. Dette verket ser også ut til å ha tilhørt Ringerike Nikkelverk. Broa over fossen heter Nikkelverkets bro.


Det fortelles at i hine dager hadde Elling Meyer funnet sølv i Helgesåsen i Haukedalsmarken. Han lot Jon Støveren få noen klumper av det, som han laget knapper og hekter av. Ingen andre enn Jon Støveren fikk vite om finnstedet, og hemmeligheten gikk i graven med dem. På Kiosåsen skal det finnes jernmalm i store mengder.


Soknedalens Jernverk lå på det som nå er gården Berg på Sokna. Masovnen og stanghemmeren må ha ligget nede ved det som nå kalles Verkens elv. Omtrent der hvor den gamle mølla nå ligger. Mølla kan sjule gamle fundamenter og det kan tenkes at krattskogen på den andre siden skjuler rester av jernverket. Jernverkets administrasjonsbygning ligger på Berg gård.


Bergverksdriftenes historie startet på Nakkerud i 1668, da fogd Jacob Luth åpnet drift av en koppergruve der. Sognedalen Jernverk ble startet i 1752 av justitsraad Vogt og Lars Braag. Braag ble etterhvert eneeier og drev verket til ca 1770. Arkitekt Jan Solgård har jobbet i mange år med å få samlet all informasjon om gruver og skjerp. Mye av den muntlige overleveringen går snart til grunne og det er på høy tid å få samlet informasjonen skriftlig på et sted. På 1800-tallet startet nikkelverket. Det har også vært forsøksdrift på bly og sink i området.


Det var mengder av storvilt og fugl på Holleia i gamle dager. Helt fram til 1860 var det Ulv, og fram til disse dager er det en og annen Bjørn som streifer innom. Ulven var aggressiv vinterstid, og det var ikke sjelden 20-30 hester som var i følge over Holleia. De brukte flere måter å skremme ulven på. Noen hang et reip etter sleden. I fart så dette "levende" ut og skremte ulven, eller varg som den ble kalt på den tiden. Noen brukte lange korder som de stakk etter ulven med. Mange ble skutt. Karene lokket til seg ulven ved å sette en kasse med grisunger på toppen av lasset. Da ble ulvene virkelig nærgående når grisehylet ljomet mellom åsene.


Ved Grytingens søndere ende ble en 12-åring en gang revet i filler av ulv rett ved seterveien. Det samme skal også ha skjedd ved Rønnerstjern. Storkrigen raste ute i Europa og forekomster av slike metaller var gull verdt for søsterrikene. Kristian Kvart trengte metallene og for bygdelagene i Soknedalen og på Tyristrand betydde det arbeid og fortjeneste. Men også et enormt slit.


Man kan undres over hva folk greide på de tider på det tekniske området. Bare ved hjelp av enkle hjelpemidler for flere hundre år siden. Det er tydelig at de hadde stort pågangsmot og ikke var redde for å ta i et tak. Langt oppe i Holleia, langt fra boliger har skjerpere funnet tegn til at det fantes jern, så gikk de løs på berget. 


Først laget de et stort bål slik at steinen ble glovarm, så slo de på vann slik at steinen sprakk. Malmen ble fraktet opp av dypet i smijernsbøtter. Svovelen ble brendt ut, etterpå ble steinen slått i passelige stykker og fraktet ned til bygda. Verkene ved Væleren (sistegang i drift 1909) og ved Gardhammer. Trolig med hest og slede den påfølgende vinteren. Etterhvert ble kruttet oppfunnet, og da gikk det fortere. Slik åt de seg innover i fjellet. Var malmen (nikkel og kobberholdig magnetkis) god ble det etterhvert svært dype og brede hull i fjellet. Disse hullene kan vi se den dag i dag, og først i de senere årene er gruveinngangene blitt sikret. De aller fleste er fylt med vann nå. Fort gjort å gå nedi dersom man er litt uoppmerksom. 


Veien til Væleren gikk over Langdalstjern, Skaugsvann, Lysingen, Setertjenn, Svarttjernene og til øvere Væleren til smeltehytta nedenfor Vælertangen. 


Det ligger flere gammle gruver i østhellingen av Ørtekollen øverst i Soknedalen. Bergseter gruve ligger i Slettemark. På Langedalsåsen på motsatt side av Glomshue og Flagget. Malmen ble også kjørt ned til Væleren. Sogna har de første fossefallene man kommer til på veien ned fra Holleia. Fossekraften var nødvendig for å drive belgene som skaffet luft til ovnen og til å drive stanghammeren.


Det var 3 hovedgruver på Holleia ved Gruveåsen. Men hver av dem hadde flere nedganger. Lengst nord ligger Langedalsgruva. 500 meter sør finner du Luttergruva, eller midt gruva som den også blir kalt. 300 meter lenger sør ligger Tysklandsgruva, eller Skaugsgruva. 


Alt i alt er det mye dokumenter fra denne tiden. Bygdebøker forteller litt, Riks arkivet, Statsarkivet, men det meste er skrevet med gotisk håndskrift, så det er tidkrevende å gå igjennom. Høsten 1940 kunne oppmerksomme tyristrendinger, askværinger og skautravere observere en ung, pen dame på Holleias stier og åser. Med kart, kompass, meisel og hammer saumfor hun hver krok i det østlige Holleia. Damen var Brit Hofseth.


Hun var nyutdannet geolog og sendt til Holleia og Ringerike av Norges Geologiske Undersøkelse. Brit Hofseth ble den første som foretok detaljert og sammenhengende geologisk kartlegging av Holleia. Før hennes tid var det bare foretatt oppmåling av enkelte gruver og skjerp.


I løpet av noen høstuker kartla Brit Hofseth området fra Nakkerud i sør til Klomshue i nord. I vest stanset hun ved Sølvfuruåsen og i øst ved Aklangen. Hennes oppgave var å ta nærmere rede på de geologiske formasjoner som omgir Holleias jern- og nikkelforekomster. Dessuten hadde bergmenn i gammel tid beskrevet en bergart i disse områder for serpentin. Dette skulle hun også bringe klarhet i.
I NGU`s skrift nr. 157, utgitt i 1942, kan vi lese Brit Hofseths nedtegnelser fra ukene i Holleia. Etter dagboken å dømme må hun ha vært en uvanlig energisk og sprek dame. Standkvarterene sine hadde hun på Tyristua og Hovinkoia. Hun la ut på lange og besværlige turer, noe kartleggende geologer må, og sikkert finner seg i.


8. august skriver hun i sin dagbok: "Gikk over Kauserud og Grytingsvollen til Hovinseter. Hele veien gneis med nordlige strøk. Gneisen relativt grovkornet. Amfibolittfragmenter flyter omkring i den, og hele strukturen antyder at vi befinner oss i magmatittsonen. Litt ovenfor Kauserud støtte jeg på rombeporfyrgangen".


Hun registrer en veldig gammel gneis. Hun merker av på kartet hvor Sør-Norges store rombeporfyrganger passerer Holleia. 14. august gikk hun sørover fra Hovinkoia langs østsiden av Lysingen. På åsen her fant hun at den mørke amfibolitten var granatførende. Væleren hadde mindre vann en vanlig, og langs strandkanten fant hun amfibolittbrud-stykker i den lyse gneisen. Ved nordenden av Væleren fant hun en liten rullestein av serpentin. - Lørdag 14. september tok hun seg inn til Langdalsgruva ved Gruveåsen. I den foldede gneisen fant hun en egen-artet rød, finkornet gneis. Hun så at de gamle bergmenns nedtegnelser stemte bra og fant kobberkis, svovelkis og svart turmalin i fine nåler på kvartsfylte sprekker.


Tirsdag 17. september tok hun toget til Bårnås. Hun fulgte "blåmerkan" opp mot Klomshue. I gneisen mot Soknedalen er det uvanlig mye granater. Turen gikk over Lutevollen til Hovinkoia. En av de siste dagene på Ringerike, gikk hun langs jernbanelinja fra Tyristrand til Ask. I amfibolitten ved Haga fant hun en pegmatittgang med feltspat-krystaller med diameter opp til 2 dm!


Holleia hører til Norges grunnfjellområder, og består av den grunn av meget gamle bergarter, vesentlig eldre enn dem vi kan finne i Ringerikes sentrale områder. Men selv i Holleia er ikke alt bare "gråstein". Gneisen er dominerende, men vi finner også de mørkere bergartene amfibolitt og gabbro. Gruvene og skjerpene er i seg selv et meget interessant kapittel i Holleias geologi. Med sine Holleia-arbeider åpnet Brit Hofset en dør til forståelse av dette vårt vakre skogområde. 


Bare 6 måneder etter Brit Hofseth forlot Ringerike, døde hun under en reise i Troms. Dødsårsaken var akutt blindtarmbetennelse. Knapt 24 år gammel ble hun, og hadde så vidt avlagt cand. real eksamen med beste karakter de hun brått og uventet gikk ut av tiden. Av sine samtidige venner og kollegaer beskrives hun som en uvanlig personlighet, åpen, tillitsfull, meget begavet og dyktig i det geologiske feltarbeidet.


Ved Langdalsgruva, øvre gruveinngang, er det satt opp en minne-tavle for Brit Hofseth. Derfra kan en se ned på det vakre Gruvetjern og løfter en blikket ser en åsene innover mot Klomshue. - Et vakkert sted og minnes en av våre unge døde.


Siden vi ikke bor midt i noen spennende by eller i en liten fredelig gate som Wisteria Lane, så må vi søke litt spenning i hverdagen.


Hver gang tidligere ved disse gruvene så har jeg glemt å ta med lommelykt. Det er jo ikke akkurat naturlig å dra med seg på tur på dagtid i solskinn. Men i går så tipset jeg Hilde om at vi burde ta det med så vi kunne få litt spenning i hverdagen.


Hundene ble bundet ved inngangen til gruva. Selv om det ikke egentlig er lov å binde hunder ved innganger, så regnet vi med at det ikke var veldig stor sannsynlighet for kødannelse i villmarka.


Lommelykta ble tent og ferden innover i dypet startet. Kald sno sto mot oss og siden det bare var en lommelykt i følget så var det bare å henge på Hilde etter beste evne. Jeg er ikke mørkredd, men det var ikke helt rett gulv, så det var fort gjort å snuble.


Når man er på sånne spedisjoner så er dokumentasjon viktig.


Når vi hadde forsert endel meter gjennom gruvegangen så ble det en åpning i taket så vi fikk sett litt av omgivelsene.


 Men det var ikke bare opp det var hull, det var et som var like dypt, minst!


Rett ned i avgrunnen, hvor vi kun hørte vannet som dryppet i vann lenger ned i hullet.


På vei tilbake til hundene, ser vi etterhvert lyset i enden av tunnelen.


Ikke mange meterne inn i gangen var det forholdsvis kald


Tre lykkelige sjeler som trodde de hadde blitt forlatt for evig.


Bratt skråning utenfor gruveinngangen


 Besøket måtte dokumenteres, med innlagt vaskepause.


Siden vi bushet fra den ene gruva til den andre, slapp vi å klatre oppover slagghaugen. Men det var egentlig ikke så behagelig å skli nedover her heller. Det er nå engang sånn da, at høydemetere må forseres, og raskeste måte er rett opp og rett ned. Om det er den mest behagelige måten kan diskuteres. 


Etter vannet å dømme er det fremdeles mye nikkel i fjellet, knall grønt vann som er forholdsvis lite gjennomsiktig. Det er mange grunnmurer som står igjen også, men skogen tar snart plassen tilbake.


Ikke drikkbart


 Her kommer vannet sivende ut fra de gamle gruvegangene.


Om du ikke har tatt turen til gruvene så er de absolutt verdt et besøk både den store og den lille.


Som den pliktoppfyllende hustru Hilde er, så ble det oppdatering til ektemann før vi startet på returen. Turen ble jo tross alt litt lenger tidsmessig enn det vi hadde forespeilet oss. Men bushing tar tid. Jeg har jo bare gått til den første gruva og tilbake tidligere og da holder det med 3 timer. I går brukte vi nærmere fem og en halv time og tilbakela 17 kilometer i kupert terreng.


Tusen takk for en trivelig kveldstur, blir nok flere bokser å finne iløpet av sommeren.

lørdag 28. mai 2016

Årets første plenklipp


Fri dag og ingen planer, oppholdsvær og lang plen. Da er det bare å finne fram plenklipperen og få stusset litt på den. Jammen ble det mye tømminger av posen, har intrykket av at det blir mye tømming første gangen en slår graset på våren. Ikke mange dagene til nå, så er det sommer.

* *

Da jeg slo plenen fikk jeg se at kameradelen på fuglehuset sto litt ut, så det ble en gloppe der. Jeg fant en kost og dyttet det på plass igjen. Da jeg var ferdig ute, koblet jeg til kamera for å sjekke om det hadde skjedd noe inne i kassa. Men det virket ikke som det hadde vært noen uvedkommende inne der. Da blåmeismor våknet så kunne jeg jammen telle hele 10 egg som hun ruget på.


På fuglebrettet er det stort sett grønnsisik som dominerer om dagen, det blir bare flere og flere av dem.


En runde oppe i havna ble det på Ronja og Malin. De må få en liten tusletur så de får løpt litt de også. Sjekket langtidsvarslet og da skal det bli knallvarmt igjen til helga. Det er ikke den temperaturen jeg vil ha når det er utstilling. Ikke bare en dag, men dobbeltutstilling! Blir nok en varm helg på meg da, så jeg får ha litt langturer fram til det blir så varmt, ellers får vi bruke elva flittig så hundene får litt energiutløp i det minste.


Fiol


Når Malin skulle inn i bilen i går så måtte hun ha hjelp. Begynner å bli høyt å hoppe inn for en gammel dame. I morgen skal det bøtte ned med regn, så det er ikke sikkert det blir noe caching på vei hjem fra Gardermoen. Vi får se...