Trekkfugler

Trekkfugler, fugler som etter at hekkesesongen er slutt, flytter fra høyere breddegrader, så vel i nord som i sør, mot lavere breddegrader. En del arter krysser ekvator under trekket, og f.eks. rødnebbterna er en utpreget langflytter som i august–september kan dra fra bl.a. Svalbard til antarktiske farvann, hvor våren samtidig er i anmarsj. Dette er en avstand på opptil 17 000 km to ganger om året.

Trekkfuglene inndeles i typene værfugler og instinktfugler. Værfuglenekommer ofte tidlig på våren og trekker bort sent på høsten. De viker gjerne unna bare for kaldere vær, og trekkavstandene til vinterkvarteret er relativt korte, fra f.eks. Norge til Nord-Tyskland eller Engelske kanal. For instinktfuglene kan forholdene være vanskeligere. De kommer gjerne til Norden sent om våren og trekker tidlig sørover. Hvis de får dårlig værforhold med matmangel etter ankomsten, kan det føre til katastrofer, for de trekker da ikke mot sør igjen. Instinktfuglene følger alltid kalenderen og trekker langt. Enkelte drar sørover igjen allerede i juni–juli (f.eks. storspove og gjøk). En spesiell form for trekk er næringstrekk eller værtrekk, når næringsmangel (uansett årstid) tvinger fuglene til å flytte rent midlertidig (f.eks. tårnseiler).

Trekkfugler har i mange år omkommet i stort antall ved å fly mot fyrlykter. Dette gjelder mest nattrekkende småfugler på høsttrekk. I senere tid har det blitt tilsvarende problemer med fugler som flyr inn i de brennende gassflammene på oljeplattformer. Trekkfuglene er utsatt for mange farer under trekket, f.eks. nettfangst, jakt, oljesøl og miljøgifter, dessuten har den økte byggingen av vindmøller blitt en dødsfelle for trekkfuglene. Saharas økende utstrekning nord–sør har gitt flere arter problemer med å klare å fly distansen i ett strekk. Energireservene i form av kroppsfett er ikke større enn at de under normale forhold holder akkurat, og en økning av avstanden gjør at mange individer ikke klarer turen.