Lagmannskollen igjen...

Vil du være med på tur med oss?

Caching eller ei, men det er cachingen sin skyld at jeg klatret oppover her ennå en gang iløpet av en uke. Jeg hadde nok gått hit igjen, men ikke så raskt. Det fine med slike turer er at man klatrer oppover, så får en mer og mer utsikt.

Langt der nede renner Sogna forbi, og jeg har parkert bilen min.

Når vi er på sånne turer så blir det knipset noen bilder, så lit poseringer blir det på de firbeinte.

Jeg har aldri hatt en mer reinslig hund enn Mounty, han steller seg like mye som en katt!

Etter fire og en halv kilometer kom vi fram til toppen. Litt poseringsbilder før det ble gjort en seriøs innsats på å leite etter den skjulte boksen.

Jeg må ha tråkket på den sist jeg var her, enda så godt jeg kikket på bakken og gikk systematisk til verks. Godt en ikke gir opp!

Lady følger nøye med på loggsignering

Mounty venter bare på at vi skal gå videre.

For hver gang jeg ser mot fjellet, så blir det flere og flere grå flekker. 

Sognevannet hvor Sogna starter

Så startet vi på stien nedigjen fra toppen. Jeg ville finne ut hvor den endte opp nede ved veien, så jeg hadde et tredje alternativ når jeg skal dit neste gang. Men fy søren så bratt det var ned et stykke. Da fikk bånd tvang være båndtvang. Ned der klatret ikke jeg med tre flater i bånd i alle fall. Jeg hadde tenkt å komme meg hel ned, for til bilen var det langt!

Det er sjelden hundene venter på tur før de går noen steder, men her ventet de til den ene var helt nede skråningen før de mer eller mindre sklei ned selv.

Endelig kom vi ned i litt flatere terreng og vi kunne kikke etter veien mot bilen. Når jeg klatret nedover så hadde jeg ikke helt lagt merke til retningen, for jeg hadde mer enn nok med å holde meg fast til tider. For ikke å snakke om hvor stien egentlig var. For i slikt terreng går trolig stien på det best egnede stedet å ta seg ned.

Ved å følge stien kom vi inn på en vei, men den gikk i feil retning enn der bilen sto, så jeg skjønte at vi fikk noen meter på asfalt før vi nådde bilen.

I Strømsoddbygda er det litt amerikanske tilstander... I enden der går grusveien av som jeg har parkert bilen. Det viste seg at stien kom ned ved Trolltjern.

Så var det like langt omtrent på grusvei, før hundene fikk duppe seg i elva for å kjøle seg ned.

Ingen sa nei takk til en svømmetur ved Stalla