torsdag 19. mai 2016

Gokstadhaugen


På folkemunne het det at det nattestid ofte ble sett et blått lys på Gokstadhaugen. To hjemvendte sjømenn ble nysgjerrige og begynte å grave. De fant flere tilhugne trestykker. Eksperter ble tilkalt.

Antikvar Nicolay Nicolaysen startet utgravningene 27. april 1880. Allerede første dag ble stevnen avdekket. For første gang fikk verden se en til da ukjent rikdom fra vikingtid. Utgravningene ble avsluttet i begynnelsen av juni. 
Vikinghøvdingen


Olav Geirstadalv, også kalt Digerbein, var lenge den heteste kandidaten når folk lurte på hvem som lå i haugen. Ny datering av skipet har imidlertid vist at det ble bygget i år 901. Da hadde Olav vært død i 60 år. Mannen i haugen må ha vært en annen. Men forskerne vet ikke hvem han var.

I 2007 ble skjelettrestene undersøkt på nytt. Han var drøyt 40 år da han døde, over 180 cm høy og uvanlig kraftig bygget. Mye tyder på at han led av en hormonsykdom som ga ham grove ansiktstrekk og nese, ører og lepper av uvanlig størrelse. 

På slagmarken var han en skremmende motstander. Like fullt var det der han døde. Det viser de mange hugg- og stikkskadene på knoklene.

Den rike begravelsen viser at han var en viktig person.
Landskapet 

I vikingtid sto havet nesten fire meter høyere enn i dag. Den gangen lå Gosktadhaugen nærmere strandkanten. Høvdingen bodde på en storgård i nærheten. Ikke langt unna har vi navnet Huseby, et navn som ofte ble gitt kongsgårder i vikingtiden. 
Skipet

Gokstadskipet er 23,5 meter langt og 5,2 meter bredt. Det har plass til 16 roere på hver side. Bordgangene er klinket sammen med nagler og surret til spantene. Det gir stor styrke, bevegelighet og sjødyktighet. Med firkantet råseil har skipet kunnet seile med minst 10-12 knop.

Skipet ble plassert i en grøft da høvdingen skulle begraves. Skroget ble dekket med mose, hasselknipper og sandblandet leire. Så ble haugen lukket. Dette ga svært gode bevaringsforhold og gjorde at skipet holdt seg i 1000 år.

Gokstadhøvdingen fikk med seg minst tolv hester og syv hunder av forskjellige raser i graven. Hesten var viktig i norrøn mytologi og i de aristokratiske sirkler. Ulike typer jakt krevde ulike typer jakthunder. 


I graven var det også bein fra to hønsehauker. De ble brukt til falkonering, en eksklusiv jaktform i forhistorisk tid og middelalder. Det merkeligste dyrefunnet var restene av to påfuglhanner. De er de eneste vi vet om fra gravfunn i Norden. Påfuglen var forbundet med høy status og symboliserte udødelighet. Ingen vet hvordan fuglene kom til Vestfold.

I 1880 var Norge på leting etter en egen nasjonal identitet etter over 500 år i union. Gokstadskipet ble en enorm inspirasjon som viste at Norge hadde en ærerik historie. Sammen med stavkirkene dannet det forutsetningen for at dragestilen kom til å prege bygninger, møbler og bruksgjenstander i årene frem mot unionsoppløsningen i 1905.

Funnet inspirerte også sjøkaptein Magnus Andersen. Han bygde gokstadkopien "Viking" på Framnes i Sandefjord og seilte skipet over til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Dermed utfordret han den tradisjonelle oppfatningen at Columbus var første europeer som reiste til Amerika.


1 kommentar:

  1. Tänk så mycket man kan få veta efter mer än 1000 år. Det låter lite läskigt att det var så många hundar och hästar i graven... Kramis!

    SvarSlett

Nyt hver dag, den kommer ikke tilbake. Legg igjen en liten hilsen, så ser jeg at du har vært innom...