I dag var temperaturen nesten levelig for litt lengre tur. Jeg gikk for Holleia da jeg regnet med at det kanskje var litt mildere i høyden.
Det var en tømmerbil som la på kjetting nede på veien, så jeg holdt hundene i bånd til den hadde passert. Så var det bare å få litt tempo oppover bakkene, så jeg kanskje slapp å møte den på vei ned før jeg var på toppen ved snuplassen.
Det er mye istapper et stykke der, så da måtte det bli noen bilder på vei oppover. Jeg regnet med at det kom til å bli temmelig mørkt før jeg var hjemme igjen. Jeg la inn to store kubber i ovnen og da holder det fyr et par timer. Burde gå bra til jeg kom hjem igjen. Det gjorde jeg.
Mye vakker is, litt spennende å se hva som skjer når mildværet kommer til helga.
Det enesteforskjellen var fargen på isen. Vi så ikke en kjeft på veien bortsett fra jenta som kjørte tømmerbilen.
Jeg hadde trua på at vi skulle rekke til tops før vi skulle se igjen tømmerbilen. Vi hørte nemlig ikke noe til den på veien oppover.
Noen hadde havnet skikkelig utenfor veien. Om det var på vei opp eller ned er jeg ikke så sikker på.
Det er endel høydemeter der, men litt mye busker for å få den helt store utsikten ned i bygda igjen.
Kanskje på tide med en tur på gamle sperillbanen i vårsola snart.
Varga er utålmodig og synes alltid jeg er treg når jeg stopper for å ta bilder.
Men man kan da ikke gå forbi slike motiver.
Det er mye hogging denne vinteren så det blir ganske glissent på Holleia når snøen forsvinner.
Med 100 meter igjen til toppen så passerte tømmerbilen på vei ned igjen.
Hun får nok flere turer opp hit ser det ut til.
Det var ennå lenge til det ble mørkt, så jeg tenkte vi kunne gå inn til Tolvputt. Sporene etter lastbæreren var breie i gå i.
Det ble en avstikker opp på hytta til AnneLisbeth. Der er det virkelig blitt utsikt etter at de hogget tømmer for noen år siden.
* *
Bak oss ligger \Gunhildåsen, der er det ikke noe vei nå som det er vinter, så det får vi vente med til sommeren. Jeg har en geocache oppe i lia bak hytta, men den hadde snødd ned så jeg fikk ikke sjekket tilstanden på den.
Vi fortsatte innover i sporene til vi kom til hyttene ved Tolvputt.
Det begynner å flate ut der stien går opp til Gunhildåsen
Over myra hadde de fylt opp med busker for å komme over med maskinene.
Rart det ikke var jupere spor etter dem når det er så bløtt og lite tæla i bakken.
Om det ikke kommer særlig mye mer snø kan en gå hit i påsken og sette seg i solhellinga.
Vi snudde der selv om lastbæreren hadde kjørt lenger innover. Jeg håpet på å komme lengst mulig hjemover før det ble nørkt. Jeg hadde med meg hodelykta så det var ingen fare med at jeg ikke skulle komme hjem.
Det var lenge siden sola hadde takket for seg, men en orange stripe i horisonten holdt seg.
Herfra bærer det bare nedover
Dårlig med dyrespor oppover der. Noen få harespor som det hadde snødd i.
Som du ser er det ganske bratt oppover der
Da får man opp kondisjonen med god puls, liss småsvett og godt fornøyd med turen.
På søndag skulle jeg egentlig vaske litt hjemme her. Det trengs når man har tre hunder som løper ut og inn flere ganger om dagen. Det derre trikset med klut og bøtte ved døra er liksom ikke helt meg. Siden Sofie hadde overnatter og jeg hadde vært på tur til Oslo med Kjersti, så var det liksom søndagen som passet til huslige sysler.
Jeg hadde en fotoshoot med Sofie på formiddagen og skulle bare lufte hundene litt oppe i havna før jeg fant fram vaskebøtta. Men når sola skinner og jeg først har startet på veien utenfor gjerdet... ja da blir det straks en litt lenger tur enn opprinnelig tenkt.
De hadde begynt å hogge mye tømmer siden sist jeg var der. Jeg har ikke gått oppover der siden det var snø tror jeg. Så da ble det til at jeg skulle gå litt til, isteden for den runden jeg hadde tenkt meg opprinnelig.
Jeg måtte jo se hvor langt oppover de hadde hogget. Jeg skjønner ikke at de meier ned de store flatene oppover her. De trenger trolig pengene, for det er vel tilnærmet 0 i tilvekst så høyt oppe.
Eneste fordelen er at det blir betraktelig mer utsikt enn det var tidligere.
Vannet i grøfta hadde fått en hinne av is og isen holdt seg i løpet av formiddagen.
Nå ser en faktisk helt ned i bygda igjen. Det er mange år siden sist.
På toppen så en virkelig hvor mye de har hogget iløpet av kort tid.
Når man kjører med slike store maskiner så blir veiene ødelagt. Men her er det nok ingen som klager, det er grunneier som kjører sund sine egne veier. Ikke er det vel all verden av folk som bruker denne til å komme seg fram på tur heller.
Fra siste lunnen og innover var det bare å balansere midt i veien. Det var så klinete at til og med Hailey gikk midt i veien.
Det ser tørrere ut i veien enn det var når en prøvde å tråkke der.
Ved Gunhildtjern fant vi en sykkel og litt lenger bort i veien møtte vi sykelisten som syntes veien var for klinete. Han nærmest insisterte på at jeg skulle snu og gå samme vei tilbake, for det var alt for klinete å følge veien videre. Det er jo bare å gå skauleis sa jeg, jeg har vært så mye på denne kanten av Holleia, så jeg kan finne fram dit jeg har tenkt meg uten veier eller stier.
Ikke er jeg redd for å bli møkkete på beina heller, så jeg så ikke problemet med å fortsette. Om jeg hadde snudd så hadde jeg måtte gå samme vei tilbake og jeg var ikke halvveis ennå til dit jeg hadde tenkt meg.
Mye vann i Gunhildtjern nå i forhold til tidligere ganger jeg har vært her. Jeg blås i sykelisten og gikk videre.
Midt i veien var det så si tørt og jeg kunne fint fortsette i joggesko,
Der sola ikke hadde kommet til var det hvitrimet
Like borti veien der kommer en over på den andre veien som går oppover mot Holleia, der hørte jeg både los og hoiing, så jeg valgte å ikke gå til Langsletthytta og Setertjern, men gå rett fram isteden for å klatre opp baksiden av Gunhildåsen.
Myra var veldig våt og bekken var også forholdsvis brei.
I enden av myra er det en bratt skråning. Her har jeg vært tidligere, men da kom jeg andre veien, så jeg endte ned her. Ja det er like bratt som det ser ut som.
Vel oppe skråningen så kom jeg opp på et nytt hogstfelt som var her sist jeg var her også.
Min side av Holleia er mye bratt både opp og ned om man skal hit eller dit. Ikke er det mange stier der heller, så om en ikke har lyst til å møte på noen så er det store områder å bevege seg på her.
Jeg trives godt på tur aleine sammen med hundene. Jeg trives på tur hvor man går javnt hele tiden og ikke subber av gårde. Man må ha litt tempo på tur. Siden jeg egentlig ikke hadde tenkt meg på så lang tur opprinnelig, så savnet jeg egentlig vannflaske. Men det fikk man gjøre når man hadde gått hjem.
Noen vindfall er det, men stort sett så er det en enkel skau å forsere der.
Vi nærmer oss toppen av Gunhildåsen, det er noen bratte hufs før en er helt på toppen.
Alle hundene ble rimelig skitne i løpet av dagen og måtte spyles når vi kom tilbake.
Når man nærmer seg en topp så får man utsikt igjen.
Bladene satt på bjørka ennå så den lyste gult lang vei
Jentene var enige om retningen mot toppen
Toppen av Gunhildåsen og jeg var sikker på at det var en sti på toppen, men den fant jeg ikke.
Vi krysset bare over og tok retning mot Tolvputt.
Terrenget er så en kan gå som man vil. Litt røsslyng er det jo ikke noe problem med å gå i.
Det er mye kort furu på toppen av Holleia om du er på den ene eller den andre siden.
Det kan godt hende at det har vært lite besøk her de siste årene, men noen sti så vi ikke.
Vi dumpet inn på en gammel tømmervei som vi valgte å følge, for veien til Tolvputt gikk nede i humpa der.
Jeg kom inn på veien litt lenger ned enn det jeg trodde, men vi fortsatte innover mot hyttene og ned til vannet.
Det er noen år siden det ble hogget her også, så det er ikke sikkert stien er blitt holdt ved like. Det var 10-på topp opp dit for endel år siden, så da ble det vel med det og har vært stille siden.
Nok et vann som er større på kartet enn det er i virkeligheten.
Vannet nedenfor den ene hytta er fremdeles av litt størrelse.
Det er myr rundt hele vannet, så det er ikke noe særlig å bade der. Jeg tror vel kanskje ikke sikkert det er så dypt heller.
* *
Flere enn meg som nyter høsten på Holleia.
Helt grei tur, men det store tempoet blir det ikke når man går mye utenfor sti og vei.
Jeg gikk tilbake der jeg kom fra da jeg skulle komme meg hjem for kanskje å få gjort noe fornuftig før jeg skulle på jobb igjen dagen etter.
Denne gangen fulgte vi veien helt ned igjen. Det går radig å gå på vei.
Jammen møtte vi ikke på hogstmaskiner på den siden av åsen også. Virker som det ikke skal stå igjen ei eneste buske oppå her.
Grøftene er fylt opp av tømmer.
Tidlig ettermiddag og slett ingen solnedgang på veien hjem,
Det lø tømmer langs veien flere steder nedover.
Jeg går alltid gamle tømmerveien ned igjen. Bedre å gå på mose enn på subbus.
Det er mye sopp i skauen i høst
En liten avstikker bort til fossen må man unne seg. Planen var å få vasket noe gjørme av hundene siden jeg hadde planer om å vaske da jeg kom hjem.
De ble ikke så reine for dammen var ikke så dyp som jeg hadde håpet på. Da ble det en tur i kjelleren med hånddusjen når vi kom hjem.
Brua blir dårligere og dårligere for hver gang jeg passerer. Nå er det bare å balansere rett over bjelkene og ikke bare gå vanlig over.
