Andre turen vi tok ble til Ulvsjberget for en ny innsjekking i fjelltoppjakten. Der hadde vi gjort litt jobb i forkant, så vi traff både parkering og stistart uten knot.
Sofie hadde ikke tatt skrekken fra klatreturen dagen før opp på Blikufjellet.
Opp til Ulvsjøberget så fikk vi de fleste høydemeterne i starten av stien, isteden for på slutten av turen.
Denne stien var i overkant godt merket, for her var det nesten blått på hver eneste stein og annenhver buske.
Glimt av høst eller glimt av sommerens tørke?
Sofie havnet på nakken da det var mye steiner og røtter et godt stykke.
Et godt stykke opp i bakkene var det en forholdsvis stor vanndam som hundene kunne drikke seg utørste.
Bella storkoser seg når hun får stå til avkjøling selv om det ikke var fryktelig varmt.
Det var endel kelogadder langs stien oppover.
Stien flatet ut og ble mer behagelig å gå på, så da var Sofie i skuddet igjen.
Alle varder trenger å vokse.
Sofie ville hjelpe meg med Bella, så det går veldig fint når det ikke er noen folk og Bella er så fornuftig og tusler bare i beina mine stort sett.
Ludvig var fremdeles godt fornøyd
Endelig ble det toppen og innsjekkingen i Fjelltoppjakten for andfre gang denne ferien.
Vi gikk ut på tuppen for å få litt utsikt før vi satte oss ned for å spise litt.
Bestemor og gullungene sine
Det ble mye kjeks og vann til lunsj denne ferien. Vi skulle jo bare en kort tur før vi skulle tilbake for å spise lunsj på hytta. Igjen, for det hadde vi jo plan om dagen før også.
Lunsjutsikten ut over skauen og ulveterritoriet.
Sofie hadde vært innom butikken for å pante tomflaskene vi hadde på hytta og hadde kjøpt seg sjokolade til turen.
Jeg kikket litt rundt for å se om det var noen utkikkspunkter, men vi var på det beste punktet.
Søskenkjærlighet
Ludvig koser seg med Kenneth, godt å ha en annen stilling på ryggen for han.
Godt for Sofie å kunne kose seg med Ingrid. Det blir mye Ludvig og mammatid når han er så liten å får pupp mange ganger iløpet av døgnet.
Det ble litt pappakos også før vi pakket sammen for å gå tilbake til bilen igjen.
Varga nyter også utsikten. Hundene liker godt å slappe av når vi setter oss ned. De har vært med så mye på tur at de veit det er lurt å hvile når de kan. De vet aldri hvor lang turen blir.
På tide å snøre på og finne stien tilbake til bilen. Man får det ikke mer gøy enn det man gjør det til selv.
Sofie var klar for å hjem.
Sofie beundrer pappa i toppen av ei furu.
Så måtte jo Sofie prøve også.
Å se verden gjennom et barns øyne er fascinerende.
Bjørka over stien skulle vel aller helst bli balansert på, men det holdt å krabbe over.
Dette var kategorisert som en krevende tur, det undret meg litt.
Innimellom fjøsstell og turer så kan vi kose oss ved Breivannet. Badevannet har blitt noen hakk kaldere og når sola ikke er framme så er det litt nustrint om dagen. Men det er et ypperlig turvær. Så på torsdag så ble det ny stolpejakt i Mikkelfotsporene. Denne gangen opp til Veslefjell.
Når vi parkerte på Veneli så trengte vi ikke fantasi engang, der er det flust av skilt med avstander til det meste rundt oss. Men vi hadde ett mål for øyet og det var innsjekking i stolpejakten med Mikkelløypa, denne dagen på Veslefjell. Nå har jeg kun to topper igjen for innsjekking og de er det ingen fastsatt plan om å ta. Men brått er en på tur igjen.
Det kom til å bli nok en dag med Vassfaret for våre føtter. Jeg var sikker på at jeg hadde vært på Veslefjell før, men jeg kjente meg ikke igjen på hele runden, og ikke hadde jeg blogget om det. Nei så da har jeg nok ikke vært der da. Jeg begynte å blogge her i 2011, og før det så var det ikke ofte jeg var på turer egentlig. Da måtte de i så fall være på Norefjell, for der var jeg kjent.
Rundt Fyrisjøen var vel en av de første turene jeg tok på fjellet for å gå en runde på fjellet liksom. Det begynner å bli mange år siden. Etter den tid har det blitt utrolig mange mil i fjellet, både nære ved og etter litt reisevei.
Det er mange informasjonstavler langs stien mot Vassfaret. På den ene var det utstilt redskap de brukte under tømmerhogsten i gamle dager.
Det var til og med demonstrert en tømmerlunne.
Noen av tavlene var det informasjon på begge sidene.
Om det var litt nustrint når vi gikk ut av bilen, så ble det raskt varmt når vi begynte å gå. Et lite stykke bortover myra på kloppene så ble i alle fall jeg varm på ryggen.
Multekarten sto tett i tett langs stien.
Det var veldig mange rare trær som var døde i området. Disse kalles kelogadder. Utrolig hva man lærer om man gidder google litt når man lurer på noe. Dette lærte jeg etter turen til Høgnipa tidligere i juni. Man går jo tur for å knipse noen bilder, så man kan mimre litt til vinteren.
Det var mye vann i terrenget, så hundene led ingen nød.
Ikke mange hyttene der vi gikk, men nok av dem i områdene rundt.
Vi hadde ikke kommet så veldig langt opp før vi kunne se ned i Vassfaret. Nevlingen lå like innbydene som et par dager tidligere når vi satt på Likkistefjell.
Varga var med alene denne dagen også, kjekt å spare disse guttene for alt styret med løpetid. Men neste tur blir Bella med igjen. Vi kunne skimte varden, men Inger Synøve kunne informere om at det er en varde lenger inn som vi skulle sjekke inn hos. Ja om stolpen sto på riktig topp denne gangen da. Det er ikke godt å vite har vi funnet ut på denne Mikkelløypa.
Utsikt er utsikt og den må nytes.
Nina fant noen modne multer og delte med oss andre. Vi var en ukes tid for tidlig ute egentlig.
Jeg fant bare umodne
Det var flere varder innover, så toppen skulle man finne. Ikke det at det var så store forhold inni der heller.
Vi så bort til både Kraknatten og Nevlingen når vi snudde oss.
Ikke helt framme enda
Turen opp på Veslefjell er ikke lange biten, så det var vel mest når vi skulle spise nista som bestemte hvor fort vi gikk til topps.
Røsslyngen har begynt å blomstre og det er sommer i fjellet.
Naturens egen vannskål
På toppen av steinrøysa kunne vi begynne å se etter stolpen.
Dokumentasjon og innscanning var gjort, da var det bare å finne et egnet sted å spise første del av nista.
* *
Det er mye latter når vi er på tur, skravla går og vi kan også holde fred... bitte litt i det minste. Nina er like mye i tvil hver topp, så litt gjetting må til. Hvor er bilen, hvor har vi vært på tur tidligere...
Grei nok utsikt til matpakka dette her.
Litt smådiskusjon om hvor vi skulle gå videre, samme veien tilbake eller lage en runde. Jeg er fan av runder og når vassfarstien gikk i bunnen av fjellet så var vel det egentlig naturlig valg tilbake tenkte jeg.
Når vi spiste kom det en mann med en løs flat coated retriever. Vi poengterte båndtvangen, det myldrer jo av fugleunger i fjellet nå, mer eller mindre flyvedyktige. Nei han gikk ingen steder den hunden, nei da er det vel ikke noe pes å ha på bånd da eller? At han ikke skjønte at han har en apporterende fuglehund er jo også ganske tragisk.
Mannen satte seg rett ved oss også, det er heller ikke normalt på fjellet. Man holder litt avstand når en gruppe har satt seg ned for å spise niste. Så pausa vår ble kortere enn vi hadde tenkt. Ikke mye å prate om når noen sitter tre meter unna med øra på stilk.
Det er igjen to topper i Mikkelløypa nå, jeg håper det er multer i nærheten av dem.
Vi satte kursen mot Vassfarstien og lot mann være mann.
For å finne sti må man bushe litt og over både trær og myrer. Brått hørte vi et hyl og Nina kom løpende forbi hele rekka. Hoggorman hadde hengt med hode ned i et vannhull i myra. Hun hadde ikke lyst til å være mer på tur, men vi var vel så langt unna bilen vi kunne komme på hele turen.
