Vi fant ut at Drusa ikke var gammel furu, men et hull i fjellet. Vi nærmet oss ei stor flate og har var det ikke en fjellvegg i nærheten. Etter ruta på UT.no så var vi der vi skulle være. Har du hørt om Drusa ved Knabben?
Jeg så et lite hull i bakken litt bortenfor og så skjønte vi at det er ei hule i bakken hvor det gror selvlysende mose.
For å få vist litt hvor lite dette hullet egentlig var så ble det litt posering på Milo. Hulen på Knabben er om lag 1,5 meter dyp, går rundt 3 meter innover i fjellet, og har plass til tre til fire personer samtidig. I bunnen av hulen vokser det en spesiell type selvlysende mose eller lav. Hvis du går tur i skog og mark og finner et lite jordhull under en stein eller rotvelt, kan du lyse forsiktig inn eller se inn fra siden. Får du et nesten neon-grønt glimt langt inne i mørket, kan du ha funnet nissemose. Det er en av de mest fascinerende små plantene vi har i norsk natur.
Drusa på Knabben er en liten og spennende hule (også kalt et druserom) som ligger omtrent 180 meter vest for det populære utsiktspunktet Knabben i Drammen. Druse er en samling krystaller som sitter på et felles underlag. Hvis en druse kler det indre av et hulrom i bergarten, kalles dette et druserom. Druserommene kan være fra noen cm. store til flere meter i diameter. Den «selvlysende» mosen i Drusa ved Knabben er ikke egentlig selvlysende slik som en lampe, men den er fluorescerende. Det betyr at den kan virke lysende eller sterkt grønn når lys treffer den under spesielle forhold.
Fluorescerende mose finnes ofte på: Fuktige, skyggefulle steder, bergvegger og hulrom med jevn luftfuktighet. Områder hvor lyset kommer inn indirekte og reflekteres i plantenes cellestruktur. Det som oppleves som «glød» skyldes vanligvis at klorofyll og andre pigmenter i mosen reflekterer og omdanner lys på en måte som gir en svært intens grønnfarge. I naturen er den mest kjente «glødemosen» ofte knyttet til arten schistostega pennata, på norsk gjerne kalt nissemose eller glansmose. Denne mosen har spesielle celler som samler og reflekterer svakt lys, slik at den ser ut til å lyse grønt eller gyllent inne i mørke hulrom.
I mange størkningsbergarter, som f eks Drammensgranitt og Eikeritt, som begge ble dannet for ca. 240 mill. år siden, og i noen omvandlingbergarter, som f eks grunnfjell i Holtefjellområdet som ble dannet for ca 1100 mill år siden, finner vi soner med større eller mindre hulrom. For Drammensgranitten sin del så var dette rom som var fylt med gass og væsker under størkningsprosessen.
Fra de vanligste mineralene i bergarten rundt druserommet har det så vokst krystaller inn i hulrommet.Her kan vi da finne velutvikla krystaller av feltspat ( orthoklas ), kvarts ( røykkvarts og amthyst ), glimmer ( muskovitt ) og flusspat. Albitt og titanittmineraler forekommer også.
Sjansen for «å ramle» ned i et druserom om man går på en større sti, er nok svært liten. Men går man noen meter til side for noen av de mest vanlige stiene og utsiktspunktene, kan man ganske lett finne noen av de største drusene i Nedre Eiker. Dessverre kan man ikke lenger regne med å finne krystaller i druserommene, de ble borte for mange, mange år siden.
Tilbake ut på Knabben begynte det å bli skumrint og vi skjønte vel egentlig at det ikke kom til å holde med dagslys til vi var nede ved bilen igjen. Hodelykta mi lå igjen i bilen, der hadde vi jo skikkelig brukt for den. Lang historie kort, vi hadde kommet et lite stykke på returen før vi fikk se en mann som kom etter oss. Vi spurte om han skulle ned til parkeringen og det kunne han bekrefte. Vi hørtes kanskje litt mer desperate ut enn vi var, da vi spurte om vi kunne være med han nedover igjen.
Han var velig hyggelig fyr som hadde gått på skole i Hønefoss i ungdommen, vi skravlet oss nedover og vi sa vel sånn innimellom her har vi gått oppover og her har vi aldri vært. På vei oppover hadde vi ett tau, på vei ned måtte vi ned tre tau, hvor det siste var det vi hadde hatt oppover. Da vi nærmet oss så vi kjente oss igjen og fikk bekreftet at nå var det straka vegen ned til bilen, så lot vi mannen jogge videre. Stor takk til han som forbarmet seg over oss. Men som jeg sa til Helle da vi satt i bilen igjen. Det er sjelden noen sier nei når man møter noen på tur som ber om litt hjelp.
Full parkering når vi kom, til eneste bil når vi kom ned igjen. Som du ser så var det ikke mye lys utenom gatelyset som sto der. Vi virket nok som noen helt uten turerfaring på vår reddende engel.
