Bestemorkos

 

Jeg skjønner ikke helt de som nedprioriterer barnebarna sine. Det er ikke lange tiden som skal til før de er store og knapt nok har tid til å stikke innom bestemor. Ludvig er 3 måneder om noen dager da bilden ble tatt. Sofie er 3 år 7 måneder. Om to øyeblikk så er de tenåringer som utforsker starten på voksenlivet.

De er egentlig ganske like disse to og de koser seg virkelig i hverandres selskap.

Han er så blid og når han er i riktig humør så ler han skikkelig.

Man er jo nødt til å bli i godt humør av å tilbringe tid med disse to. 

Å plukke sju forskjellige markblomster og legge dem under puta natt til sankthans (midtsommer) er en gammel tradisjon og et kjærlighetsvarsel. Ifølge overtroen vil du i løpet av natten drømme om den du skal gifte deg med. Tradisjonen krever at du må plukke blomstene i stillhet, gjerne i et veikryss eller over et gjerde, og gå baklengs hjem.

I slutten av juni, når nettene er på sitt lyseste, pleier feiringen av midtsommer i Sverige å finne sted. Rettere sagt foregår feiringen på første fredagen som faller mellom 19.-26. juni. I Dalarna i Midt-Sverige finner du den mest tradisjonsrike midtsommerfeiringen – den som går for å være den opprinnelige.

Midtsommer er en tradisjonsrik høytid i Sverige med røtter i urgamle ritualer og skikker. Blomsterkranser bindes, maistenger heises og det spises og danses inn i de sene nattetimer. I folketroen ansås midtsommernatten for å være en av årets mest magiske netter. 

Denne natten sklir grensen mellom det overnaturlige og menneskenes verden over i hverandre. Det finnes sagn om skatter som plutselig blir synlige for menneskeøyne, og at vann i kilder og medisinske vekster er ekstra næringsrike. Noe annet som også sies å gi styrke og god helse resten av året er midtsommernattens dugg. Det gjelder å gå barbeint eller rulle seg i duggen, selvfølgelig i total stillhet for at magien ikke skal brytes.

Det folk som skal dø angrer mest på er alt det de ikke gjorde, alle mulighetene de ikke greip. Alt som bare seilte forbi her i livet. Jeg skal ikke ha slik anger når jeg ligger på mine siste timer i livet.

Jeg har nå hatt noen få kvelder på verandaen i det siste, men så fort sola går ned så blir det forholdsvis iskaldt. Da er det bare å trekke inn og lukke verandadøra. Det er vel bare å vende seg til kald kveldsluft, da en har bestilt seg en kald sommerferie til fjells ene uka og ute på havet den andre. Jeg gleder meg til begge ukene, for det kommer til å bli tatt bilder i all mass.

Vegvesenet har gjort en god innsats for å bli kvitt lupinene langs veikantene de siste årene. Disse blomstene tar helt overhånd når de først har slått rot. Men her ser det ut til at de får vokse fritt.

Iriskjerrene mine har slått ut i full blomst, så nå er det blå tugger flere steder på plenen. Bonden som leier jorda har slått graset, så nå kan hundene løpe der igjen. Jeg burde vært oppe i havna for å bytte kortet i viltkamera, der er det en elg som stikker innom fra tid til annen.

Når jeg begynner med noe ute, da er Varga veldig ivrig. Hun vil aller helst hjelpe til med alt, særlig der hun ikke egner seg.

Resten av gjengen er ikke helt upåvirket av gartneryrket de heller.

De ligger ikke igjen på verandaen om jeg begynner med noe på plenen. Nå venter jeg bare på dager med sol og nyslått plen, så skal jeg sette ut denne nissebyen min. Så får jeg se om den får stå i fred.

Akeleiene kommer igjen år etter år i den gryta jeg har ved hundegården. Jeg sådde til noen flere, men det ser dårlig ut at de spirer i hopetall.

Kanskje det har vært både for lite sol og for kaldt for dem i skyggen av bjørka.

Vekta går det nedover med, så nå må jeg bare ta meg sammen og trene resten av kroppen også før turen i august. Romaskin, styrke og jogging står for tur. Jeg har bare to måneder på meg...

Nå ser det ut som sommervarmen kommer også, så det er bare å nyte dagene som kommer.

For en utvikling det har vært på bloggen min siste året. Det er bare å takke for oppmerksomheten!

Stolpejakt på Noresund

Når man kjører rundt med kamera i bilen så hender det at man får noen blinkskudd. Ikke alle dyrene er like enkle å ta bilde av, som regel hopper de avgårde om en stanser bilen. Bilde gjennom bilruta er sjelden bra, selv om en tror en har reine ruter. Når man kjører ned ruta må man huske å slå av radioen. Noen ganger må man liste seg ut av bilen også for å få et bra bilde. 

Haren så jeg på vei til jobb onsdag morgen, etter jobb dro jeg til Noresund for å scanne noen stolper. Hele helga har jeg planer og Hr Yr har bestemt seg for at sommeren kan komme tilbake. Så da blir det vel bra framover.

Varga, Bella og Hailey fikk tur, de vaser fremdeles veldig når de går samlet på tur. Jeg synes det er greit å legge opp slike stolpeturer så en får en runde ut av det. I og med at det var fire stykker ved gamlehjemmet så ble det en tur over brua før vi tok runden med de andre,

PÅ vei til Noresund kjørte jeg gjennom ei skikkelig regnskur. Over brua så det rimelig mørkt ut en stund. Mulighet for skikkelig regnvær med lyn og torden så det ut til en stund. Men vi klarte oss hele runden uten noe regnvær.

Lupin blomstret flittig alle steder, så det var ikke alle stolpene som var like enkle å få øye på.

Når man har leitet litt gjennom årene så får man litt trent blikk i hvor de kan være. Man er jo avhengig i at de som har satt ut stolpene har en fungerende GPS til å ta ut koordinatene ril QR koden.

Det var så mye vann i Krøderfjorden ved gamlehjemmet, at all sandstranden sto under vann. Men hundene fikk drikke seg utørste da.

 Jeg liker statistikk, liker å ha oversikt. Stolpejakt er egent statistikk og merker man kan oppnå ved å scanne stolper over så så mange meter, i forskjellige fylker, fullførte kart også videre.

Jeg har sikkert skjermdump fra tidligere år over oppnådde merker, men de har jeg ikke tenkt å leite etter. Det får holde med årets merker så langt. Stolpejakten er gratis og veldig enkel å holde på med. Har sett at såkalt turorientering har kommet med egne stolper flere steder. Skjønner ikke hvorfor noen må kopiere et konsept. Finn på noe annet isteden mener jeg.

, 

Merke nummer 

1 er besøkte grønne stolper

2 er besøkte blå stolper

3 er besøkte røde stolper

4 er besøkte svarte stolper

5 er besøkte kart

6 er fullførte kart

7 er besøkte stolper over 900 meter over havet

8 er besøkte fylker

9 er antall x 3 stolper i en kommune

10 er antall fullførte ekspedisjonskart

Stolpejakten lar seg kombinere med utfordringer og merker man får ved å tracke turer med Garmin klokke også. Greit å se hvor man har gått og hvor lang runden ble. Avstand varierer veldig fra kart til kart, hvor mange stolper de inneholder.

Lurte litt på om de hadde satt ut stolpene ved Kryllingheimen for at de gamle skulle ha noe å se på utenfor vinduet, eller om de ville vise fram et flott område.

Siden vi har startet med sommertid på jobben var jeg ganske tidlig på Noresund. Så når vi passerte barnehagen var det flere unger som sa hei. Ei jente på huska spurte til og med om hun kjente de hundene der. Nei du gjør nok ikke det svarte jeg. Det tvilte hun litt på. Spørs om hun hadde veldig lyst til å klappe dem.

Skyene løste seg mer og mer opp, det førte til at sola steika riktig så godt til tider.

Noresund Fjordpark har aktiviteter for store og små. Både bålpanne og bademuligheter.

Nok en anledning bød seg for en dukkert for jentene.

Varga kunne tenkt seg å slippe båndet så hun virkelig kunne aiert i vannet. 

Den klatresoppen her passer bra for Sofie til høsten tenker jeg.

Fint til rettelagt for turmuligheter. De har jo planer om nye leiligheter med skikkelig nær fjordutsikt. Der kunne faktisk jeg ha tenkt meg å bodd når jeg blir 110 år.

Om det er sti eller bru bryr ikke Varga seg noe om.

Så gikk ferden under riksveien og videre oppover i byggefeltet.

     

Det er endel huseiere som har sans for detaljer 

Jeg har sans for slik hage, men den er lite forenelig med full jobb og stor lyst på tur når sola skinner. En fin hage krever mye jobb.

Stolpene viste vei til en snarvei oppover i byggefeltet

Den gikk gjennom Knottland for å si det mildt.

Glad stien ikke var så lang. Vel ute på asfalten igjen kunne jeg pirke de bitte små svarte jævlene ut av ører og andre kriker de hadde gjemt seg.. Knotten biter skikkelig og er nesten ikke til å bli kvitt.

På haugen bak den gamle kroa var siste stolpen og vi kunne finne bilen og dra hjem. Jeg håpet på at dagen etter ble fri for ei regnskur, så jeg kunne slå plenen for andre gang i sommer, Det vil med andre ord si at det er på høy tid.

Island del 2

En titt på værkartet på morgenen andre dagen vi var på Island var det spådd mye regn der vi bodde, så da falt valget på veien nordover for kanskje å få litt sol denne dagen også.  Her finner du del 1

Noe man ble vant til på Island er disse lange stykkene uten noe som helst bebyggelse, før det brått kommer et enslig hus, eller gård. Det var liksom enten by/tettsted eller ingenmannsland.

Noe stedsnavn skal jeg ikke begi meg ut på, for islandsspråk har veldig mange spesialtegn i språket sitt. Det skal visstnok ha mye til felles med Keltisk språk. Keltiske språk var i de siste hundreårene før vår tidsregning utbredt over et stort område i Vest-, Sør- og Mellom-Europa, men ble etter hvert trengt vestover av romanske og germanske språk, inntil det i dag bare finnes levende keltiske språk i deler av Skottland, Irland, Wales og Bretagne.

Nordover var det mye hester og ikke minst mye jorder, ispedt noen golfbaner.

Det var også mange flere vann og elver langs veien. Et frodigere landskap rent generelt. 

Vi så flere som sto og fisket, eller gikk innover fjellet på leiting etter flere vann.

Vi holdt oss ikke kun til asfalterte hovedveier. Nei, vi hadde jo leid oss en 4wd, for å kunne kjøre litt der vi ville. Dumt å gå glipp av noe spennende fordi bilen ikke passet til veien.

Jo lenger nord vi kom, jo mer lignet det på den norske fjellheimen. Ikke de høyeste fjellene som Jotunheimen eller Rondane, men den vanlige fjellheimen som det er mest av.

Jo lenger nord, jo mere blå himmel.

Fjellet bare popper opp liksom, ut av intet.

Der så det ut til at alle hestene hadde føll.

Patran førte oss til en mystisk pytt som var tre meter dyp med krystallklart vann. Den hadde to flyteøyer i midten. På klare dager kunne man visstnok se at det glimtet i katteøyer på bunnen.

Denne dagen var det ikke vindstille, så vi kunne såvidt skimte bunnen.

Det var ikke mange bøndene som holdt på med annet enn sau og hest, men vi kom over et jorde med 20 kalver. Kanskje de ser på alternative inntektskilder der?

Noen av fjellene så ut som alle fjellene på Svalbard. Helt flate på toppen, så en skulle tro at de hadde blitt kappet av med kniv.

I stoppet ved et par tettsteder på veien. Man måtte passe på å strekke på beina når det var solskinn. Det kom noen regnbyger mens vi kjørte. Noen kirker hadde en flott og unik utforming.

Før vi dro hjemmefra hadde vi tenkt å få med oss noen museum, men de museene som var der var bitte små og med et smalt tema. Museer var ikke som i Norge hvor du kan gå i timevis fra etasje til etasje, mellom den ene avdelingen etter den andre.

Dette stedet hadde mye kunstverk som var satt sammen av skrap.

Ærfuglene har hatt et godt år i år tror jeg, for det vrimlet av ærfuglunger.

Flere ærfuglfamilier holdt seg samlet.

Havet var veldig stille alle steder. Det var ikke mange stedene vi var som det var bølger som slo inn over land.

Etter en rusletur rundt i småbyen, la vi ferden lenger nordover. Landskapet ble grønnere og lavasteinene ble ikke særlig synlige lenger. Nå var det vanlige fjellandskap.

Etter hvert ble fjelltoppene hvite av snø,  men det var ikke noe kaldere. Det holdt seg på rundt 15 varme grader hele tiden vi var der.

Det blås hele tiden, så det var mer fristende å legge i vei innover fjellet fra bilen, enn når man gikk ut av bilen.

Nede i alle humpene rant det en elv eller en bekk i det minste.

Løse kanter så det er ikke et stabilt landskap. Lavasteinen er veldig porøs og deler seg raskt opp i flere biter.

Siden det er forholdsvis lite vegetasjon er det ikke så enkelt å vise hvor mye det egentlig blås hele tiden. Men flaggene hang ikke rett ned, for å si det sånn.

Etter at vi hadde spist litt gikk vi ned på stranda og nøt noen vindstille groper i ly fra moloen.

Det meste er lenger bort enn det virker.

Veldig mange store båter lå til kai rundt omkring, men ute på havet var det ikke mange båtene å se.

Det virket ikke som islendingene hadde noe vane med å være ute. Det var stort sett folketomt uansett hvor vi var. Noen få var ute og jogget, men det var plenty av turister som var på sykkeltur med den stor bagasje. Jeg skjønner ikke at de gidder i motvind fra alle kanter og regnbyger tettere enn myggen om våren.

Det var overraskende lite skjell å finne på strendene. Det var stort sett blåskjell om det var noen.

Men helt forlatt var ikke alle strendene... det var noen gjenglemte leiker å finne.

Offentlige gratis åpne doer var noe de hadde alle steder, så de har skjønt å ta vare på naturen sin. Det er noe vi mangler i Norge. Det er alt for langt mellom søppelkasser og doer.

Det er bare å mønstre på...

Så klatret vi oppover fjellsiden for å finne et utkikkspunkt med hekkende fugler i fjellsiden.

Der var lupinene på plass igjen.

Om man ikke kjørte på motorveien så var det godt tilrettelagt for å få til en stopp utenfor veien.

Jeg sto klar med kamera om Patran skulle plumpe i bekken, men hun klarte seg uten å bli våt.

Alle de hvite flekkene er hekkende fugler

Familieidyll

Best å holde litt avstand til kanten. Hadde dette vært i Norge hadde det vært gjerde og tilrettelagt for fugletitting. Jeg liker bedre den naturlige varianten de kjører på Island. Er det noe som er direkte farlig så setter de opp noen pinner og rekker et tau en halvmeter over bakken. Kanskje en plakat eller to om at du ikke bør gå utenfor merkinger.

Det var mye pent å se på turen vår. Vel og merke om du er glad i naturen da.

Øya var nok blitt ganske turistifisert de siste tiårene, for det var lite uberørt natur.

Har du gått glipp av noen av delene så finner du de her:

Del 1

Del 2

Del 3

Del 4

Del 5

Del 6

Del 7