Aktiv dag i tåkehavet, vasking av hus når jeg kom hjem og jammen stakk ikke Hilde innom fra Sørlandet en tur også. Når man bor i Arendal og er i nærområdet, klart man må stikke innom! Det er så hyggelig hver gang vi sees, så vi må prøve å få til en litt lenger visitt snart. Kanskje vi møtes på utstilling i Bø til vinteren. Gulvene så ikke så bra ut etter alt det våte været de siste dagene, så jeg fant fram vaskebøtta mens Ribba stekte i ovnen. På kvelden kom Kenneth og Ingrid på middag, så nå er det litt godt å dumpe ned i sofaen og ta det litt rolig resten av kvelden med dagens bilder.
I går kveld sendte jeg en melding til Hilde om vi skulle prøve oss på Høgnipa en tur. Det er flere år siden jeg var der, også er det veldig trivelig med selskap på tur. Jeg plukket henne opp ved 10 tiden etter en kjapp tur innom butikken på Sokna før kursen ble satt mot Havikskauen og den høyeste toppen i nærheten.
Etter et forholdsvis hardt javnt tempo oppoverbakkene, så ble første fotostopp ved Rishovdsetra. Hundene gikk løse i dag, for med tungtliggende tåke så regnet jeg ikke med å møte så mange andre som var på tur på de kanter.
Når vi nærmet oss toppen av Høgnipa så var det temmelig bratt. Vi hadde egentlig regnet med at sola hadde tittet fram på toppen, men tåka var nesten ennå tjukkere der enn lenger ned i bygda.
Det blir litt trolsk stemning da i slik natur når tåka smyger seg fram.
I det fjerne kunne vi skimte både Gaustadtoppen og Norefjell på veien opp, men innen vi nådde toppen så så vi nesten ingen ting.
Varden i det fjerne og glimt av blå himmel som må dokumenteres. Vi hadde snakket om å lage en runde av denne turen, for opp og ned samme stien er så kjedelig. På toppen ble det en liten sopp for å nyte en energibar og litt drikke. Viktig med litt påfyll etter slik klatring. Tåka gjorde både klær og hår ganske fuktig, samt at en svettet forholdsvis bra etter alle oppoverbakkene. Så jeg kjente meg ganske våt både innenfra og utenfra.
Viktig med litt dokumentering på sosiale medier også, når man er på like utskeielser. Du verden hva man har tid til ved siden av en matbit.
Det var ikke et vindpust på toppen, det var vel derfor tåka ikke forsvant.
Fram med kart og kompass for å finne en lovende tur ned igjen til bilen. Hilde hadde tatt med kart som hadde merkede stier, så vi fant forholdsvis raskt en rute som kunne passe ned igjen så vi kom til bilen uten å gå den samme stien som vi hadde fulgt opp til toppen.
Det var jammen bra vi knipset løs som best vi kunne med en gang vi kom opp, for det gikk ikke lange tiden før det ble rimelig tett på toppen.
Det blir jo fine bilder da når det er litt annerledes vær enn en pleier å ha på tur.
Det er jo ikke til å komme fra at det er litt ålreit å få leea seg litt om dagen når en har en forholdsvis stillesittende jobb i uka. Hadde jeg ikke hatt hundene så hadde jeg nok ikke vært så aktiv er jeg redd. Da hadde nok dørstokkmila vært rimelig lang når været ikke var helt på topp.
Først så må man ta bilde...
Så må man sjekke resultatet... Tenk i gamledager så måtte man sende inn filmen for fremkalling, vente i en til to uker før man fikk resultatet i fotobutikken. Så ble det litt modernisert og du kunne sende en pose i posten og få bildene igjen i postkassa etter en ukes tid. Eller du kunne levere dem til hurtigfremkalling i fotobutikken og hente de etter et par timer. Det var tider det. Noen ting er jeg glad for at det har vært en liten framgang på.
Flott på tur i dag med trivelig turselskap til tross for at den store utsikten uteble.
Her kunne en virkelig ha sett langt av gårde nedover soknedalen, men i dagens versjon er det bare å bruke minnet og fantasien, for den visuelle utsikten uteble.
Før vi forlot toppen dukket det jammen opp tre jegere! Ikke kan jeg skjønne at de hadde noe særlig skuddsikt i denne tåka, men de hadde vel trua da.
Stien vi fulgte endte ved en hytte det stor Monseplassen på, der skulle det også ligge et vann. Men det var ikke stort annet å se enn "brygga"
Tessy var mer fornøyd å være våt på tur denne helga enn forrige helg.
Kompasskurs settes etter nøye gransking av kartet. Viktig med godt grunnlag når en skal ut i tåka.
Når det er lagt stokker over bekken, så er det ikke bare å trampe over. Det kommer ann på hvor lenge de har ligget der, om de knekker eller holder når en prøver å forsere.
Litt lenger bort måtte vi over til en alternativ løsning. Sleipe steiner er ikke de du hopper til på for å komme deg trygt over bekken.
Når en møter på brøytestikker da skjønne en at en nærmer seg sivilisasjonen igjen.
Wips så sto vi på et hytte tun med fem seks hytter.
Om du ikke er kjent i traktene så er det ikke så enkelt å finne fram, for det går traktorveier og stier på kryss og tvers oppover i lia. Om du er interessert i å se hvor god utsikten egentlig er på toppen kan du ta en liten titt
HER etter forrige gang jeg var her. 25. mai i 2016.
Nå er det på tide å finne loppekassa og nyte ennå en fridag i morgen... Kanskje skjer det noe spennende da også... en kan aldri vite...
