En hjelpende hånd

 

På veien hjem fra Sandvasskollen i helga, så hadde jeg avtalt at jeg skulle ringe Kenneth når jeg var på vei ned fra fjellet. Han regnet med at det var litt i tyngste laget å få inn båten ved Buvasskoia helt aleine. Når jeg først var på de kanter så kunne man jo hjelpe til

.Vi møttes ved demninga. Kenneth hadde plukket med seg både Patran og Sigurd også. Jeg hadde nemlig sagt fra at Buvatnet har fått is på seg siden Kenneth hadde vært der uka før. Så vi krysset fingrene for at sistemann som hadde brukt båten hadde dratt den godt opp på rampa.

Isen kunne umulig være tjukk, for det hadde ikke vært kaldt lenge.

Kenneth listet seg ut på isen for å sjekke. Den knaket ikke, så vi hadde håp om at vi kanskje kunne dra båten på isen og ikke behøvde å bære den på land.

Når vi kom fram til koia så var det jammen ganske mye is på land også. Her var det bare å se hvor en satte beina,

Det var det nærmeste den blå himmelen kom den dagen. Nesten hele vannet var dekket av is.

Det var ikke langt ut vi våget oss, for det knaket litt om vi kuttet rett over i vikene.

Så var båten i hus og vi tok en liten runde bortover den gamle Turboløypa, som det nå gjenstår kun to plakater på. Kenneth hadde nemlig hørt rykter om at det skulle være en gapahuk borti skauen et sted.

Mens vi holdt på med båten hadde hundene stått bindt i ei furu Det var nemlig folk på Buvasskoia, så da er det greit å ha litt kontroll på dem. Da vi kom tilbake fra båthuset så stor de og klappet på hundene. Ja ja tenkte jeg, da er de ikke redd for dem i det minste. 

Jeg slapp hundene løse som de hadde vært fra parkeringa.  Det er jo ikke båndtvang lenger. Nabohytta hadde troll i vinduet.

Pink storkoser seg når hun får være med Bella og Varga på løpetur.

Vi fant gapahuken mye nærmere enn vi hadde trodd. Den lå tett inntil en gedigen stor stein. Den hadde både krakker og bålpanne.

Jammen rekker en mye iløpet av en dag til tross for at dagene har blitt kortere og kortere, uke for uke.

Trivelig sted å ha tilgang på hytte, Buvasskoia er DNT hytte, så Kenneth kan bruke den så mye han vil. 

Pink gikk for isen tilbake til Buvasskoia, mens de andre valgte brua. 

Da var det bare å følge stien tilbake til bilen,

Godt det ikke var denne båten vi skulle dra inn i båthuset.

Pink og Bella ventet på lov for å valse i vei videre.

Bukollen rager over Buvatnet og ferden kunne gå til butikken for å kjøpe litt fristende middagsmat for meg og Patran, 

Buvasskoia 381 moh

Du och jag Pink. Pink møter opp i døra når jeg kommer og sitter klistret til beina mine mens jeg er det. Når jeg kommer er det håp om at jeg skal ta henne med på en eller annen tur. Denne gangen var hun heldig, Kenneth hadde spurt om jeg ble med til Buvasskoia, og da kunne Pink også være med.

Siden det er Kenneth som må fikse gass og sanitærbark og annet som må fylles opp, så ble det en kveldstur etter middagen. Det er et stykke å bære fra parkeringa og bort til koia, så da er det greit med litt bære hjelp.

Kenneth bar gassen og jeg bar resten av alt som skulle bort til Buvasskoia, slik at de som overnatter skal få seg et flott opphold.

Jeg hadde aldri vært ved koia tidligere, jeg har bare sett den fra odden på andre siden av Buvatnet. Så jeg ba Kenneth si ifra når han skulle oppover. 

Buvasskoia ligger på UT.no for veibeskrivelse og andre opplysninger om koia. Turen er meget barnevennlig, og anbefales for de som ønsker å gi barna en myk start på vandrerkarrieren. 20 meter bak hytta ligger et av de mange Buvatna. Et absolutt pluss for barna er kanoen og båten som tilhører hytta. 

Har man med fiskeutstyr og redningsvest gir dette mange muligheter. Buvasskoia er en ubetjent DNT-hytte ved Buvatnet nord for Strømsoddbygda. Hytta drives av DNT Ringerike (del av Den Norske Turistforening) og ligger i Flå kommune i Buskerud fylke, 381 meter over havet.

Fra turisthytta er det merkede sommerruter til Storekrakkoia, Vikerkoia og Tjuenborgkoia. Buvasskoia het opprinnelig Ådalskoia og ble reist ved Vesle Rørstjern i Ådal i 1942 av DNT Oslo og Omegn (del av Den Norske Turistforening). 

Inne henger fremdeles det gamle skiltet.

Etter flere innbrudd og ødeleggelser ga foreningen opp og solgte i 1952 koia til DNT Ringerike. De flyttet den til Buvatnet og døpte den om til Buvasskoia. Turisthytta har 11 sengeplasser. Området rundt Buvasskoia har mye blåbær, og veien innover Vidalen hadde noen fantastiske tyttebærtuer. I tillegg er det en del sopp i området, for de som har greie på slikt. Buvasskoia ble i sin tid laget for å muliggjøre en fottur fra Oslo til fjellheimen.

Et unntak fra mange andre koier, så var hunderommet stort og finere enn de to andre soverommene i hytta.

Koia ligger utrolig flott til, åpent og fint med en sandstrand en kan bade ved på sommeren.

På framsiden av koia er det bord og stoler, så en kan sitte ute og spise frokosten sin om man vil.

I vannkanten er det benker og bålpanne.

Like bortenfor er det ei lang sandstrand som strekker seg langt av gårde

Du er ikke aleine om du camper på koia, det er mange andre hytter rundt.

Siden det er så kort å gå til koia, så er det snakk om å friske opp den gamle Turbostien, slik at det blir mer attraktivt for barnefamilier. Koia har veldig godt belegg så vi i protokollen som lå framme. Siste overnattingen var dagen før vi var der.