Båtutsetting på Buvasskoia

 Pink er mer enn ivrig når det gjelder å være med der det skjer, så når Kenneth trengte hjelp til å sette ut den nye kanoen og ta ut robåten fra båthuset på Buvasskoia så blei både jeg og Pink med på det.

Jeg tok med hengeren oppover så det skulle være litt enkler å frakte kanoen oppover til Buvatnet.

Litt ufjampelig å bære mellom trørne forbi bommen på veien, for den var forholdsvis brei. Da er den ganske stødig på vannet.

For å slippe å bære lenger enn nødvendig så lempet vi alt i kanoen og padlet i vei utover vannet i riktig retning.

Etter min smak var den litt for flat i tuppen, så når bølgene brøt med kanoen sprutet det vann inn i kanoen. Det var ikke akkurat badevann jeg fikk på beina utover der.

Tror Pink angret bitte litt på at hun var så ivrig på å bli med på tur, hun så ikke helt fornøyd ut.

Vi la til kai, ja om du kan kalle to tømmerstokker til å dra opp båten på, for kai ved Buvasskoia. Riktig idylligsk i solnedgangen som raskt nærmet seg.

Bølgene skvulpet ganske mye etterhvert, så det var greit å ha parkert kanoen på land.

Litt rart at de som var på hytta satt inne og tittet ut, isteden for å hygge seg i vannkanten. Det var ikke akkurat kald vind.

Så angret Pink igjen, for hun måtte jo være med i robåten, da den skulle ros fra båthuset på stranda til kaia foran Buvasskoia.

70 meter langs land, så var vi framme.

Kenneth syntes han fortjente litt oppmerksomhet for innsatsen, så han glapp åra ut av årekeipa og landet på ryggen i båten. Stygt nære Pink, som ble dødelig fornærmet en stund der. Vi fikk blasket oss nære åra som falt i vannet, før vi kunne ro inn til land og motta applausen fra det åpne vinduet i Buvasskoia.

Båt og kano ble låst fast i bolten i fjellet. Årene satt i skjulet sammen med en håndfull redningsvester i assorterte størrelser.

I solnedgangen over Bukollen så gikk vi stien tilbake til bilen for å dra hjem.

Kveldstur til Buvasskoia

 

Det er enklere for meg å være med Kenneth når han skal ha tilsyn med Buvasskoia enn det er for Ingrid. Siden jeg fremdeles har bilen til Kenneth så kan jeg jo like godt være med når han kjører oppover.

Nå er snøen borte og vannet er isfritt, det var det ikke sist vi var der. Men det er en måned siden og mye har skjedd. Årene til båten er stjåletm så det var ikke noe vits i å sette ut båten. Men det skal vi gjøre neste gang.

Siden vi dro oppover når Sofie hadde lagt seg, så kom vi rett i solnedgangen.

Bukollen er straks snøfri og det ble reinvasket sengetøy på koia. 

Det var to barnefamilier der som holdt på med legging, så sengene ble ikke skiftet på. Det får vi ta neste gang isteden.

Veien langs stranda hadde tørket opp

Det blås såpass at det var bølger på Buvatnet.

Det ble noen stemningsbilder mens jeg ventet på at Kenneth skulle bli ferdig inne i koia.

Oppe på Lauskardfjellet har jeg vært noen ganger. Absolutt verdt turen.

Vi gikk tilbake til bilen for å sette kursen hjemover

Buvasskoia ligger idyllisk til helt i vannkanten

Ulempen er at du aldri veit om du får ha den aleine når du kommer for å overnatte.

Nå har vi startet på siste vårmåneden, så nå er det bare å nyte lange varme sommerkvelder snart.

Buvatnet ligger isdekt ennå

 

Når det er sånn påske og man har fri. Når sola skinner og det er ikke noe spesielt som skjer. Ja da er det vel bare å nyte dagene da. Det har blitt mye turer og jeg har bestemt meg for å komme blant topp tre på ukentlig garminutfordring denne uka. Jeg må legge inn en innsats denne påsken, enn så lenge ligger jeg som nummer en i det minste.

På tirsdag var fremdeles Patran og Sofie på jentetur, så da lurte jeg på om Kenneth ville bli med på trilletur med Lykkeliten. Godt med et par timer fri for Ingrid, så hun kunne få sove litt uforstyrret. Lykkeliten sov helerunden og vel så det. Det var ikke et eneste kny på helerunden.

Siden jeg har bilen til Kenneth mens jeg venter på min nye, så ble jeg likegodt med da han trengte den. Han har tilsyn med Buvasskoia og der skulle det opp ny bålpanne og en tom gassbeholder skulle ned igjen. Jeg hadde gått en tur denne siden her med mine hunder på formiddagen, så det var bare Varga som var med på trilleturen sammen med Pink.

Det var overraskende mye snø egentlig. Et stykke av veien så kjørte vi på snøføre innover. Isen lå på vannet, ikke veldig tykk regner jeg med. Den virket ganske råtten, så det er nok ikke veldig lenge før den er borte der også.

Buvasskoia som ligger i solhellinga hadde ikke snø rundt seg i det heletatt.

Akkurat da kunne jeg tenkt meg at vi skulle tilbragt resten av dagen der og overnattet. Men på kvelden var det helt greit at vi dro ned igjen etter å ha fikset det vi trengte å fikse,

Vannet var lavere nå enn når isen hadde lagt seg, så noen meter fra land gikk det en sprekk. Greit å holde seg mellom sprekken og land når vi gikk tilbake til bilen. Stien var litt bløt til tider.

Varga og Pink leiket litt til og med. At Pink slår seg skikkelig løs tror jeg aldri jeg har sett tidligere. Dama er jo 11 år, men jammen koset hun seg sammen med Varga en stund.

Varga kunne tenkt seg å leike mye lenger.

Vi satte kursen mot bilen igjen, for vi skulle innom å plukke opp middag på Rustad kafe på  veien hjem. Ingrid hadde fått beskjed om å sjekke ut menyen og sende ei melding om hva hun kunne tenke seg å spise. Vi endte opp med medisterkaker og kjøttkaker med kålstuing og tyttebær. Genialt å kunne ta med maten hjem for å spise når man har vært på tur om dagen.

Jeg har tatt på meg å kikke etter dyra i påsken, så når jeg hadde vært en snartur hjemom for å ta inn klesvaska som hang på snora ute, lempe inn Varga og slippe ut de to andre fra hundegården. Ja da var det å sette kursen mot Veme.

Siste biten mot bilen gikk vi opp på land, der er det ei bru vi måtte over, med åpent vann.

Med 12-14 varmegrader så er det bare å nyte timene man tilbringer ute. I løpet av dagen hadde jeg fått farge i kinnene. Jeg skulle nok hatt på litt mer solkrem, men det hadde jeg ikke tatt med meg.

Før vi plukket opp maten gjorde vi en kjapp stopp for å sjekke ut der vi har tenkt å ligge i hengekøye natt til første mai. Det virket som et bra sted, og innen vi skal dit er nok isen helt borte.

En hjelpende hånd

 

På veien hjem fra Sandvasskollen i helga, så hadde jeg avtalt at jeg skulle ringe Kenneth når jeg var på vei ned fra fjellet. Han regnet med at det var litt i tyngste laget å få inn båten ved Buvasskoia helt aleine. Når jeg først var på de kanter så kunne man jo hjelpe til

.Vi møttes ved demninga. Kenneth hadde plukket med seg både Patran og Sigurd også. Jeg hadde nemlig sagt fra at Buvatnet har fått is på seg siden Kenneth hadde vært der uka før. Så vi krysset fingrene for at sistemann som hadde brukt båten hadde dratt den godt opp på rampa.

Isen kunne umulig være tjukk, for det hadde ikke vært kaldt lenge.

Kenneth listet seg ut på isen for å sjekke. Den knaket ikke, så vi hadde håp om at vi kanskje kunne dra båten på isen og ikke behøvde å bære den på land.

Når vi kom fram til koia så var det jammen ganske mye is på land også. Her var det bare å se hvor en satte beina,

Det var det nærmeste den blå himmelen kom den dagen. Nesten hele vannet var dekket av is.

Det var ikke langt ut vi våget oss, for det knaket litt om vi kuttet rett over i vikene.

Så var båten i hus og vi tok en liten runde bortover den gamle Turboløypa, som det nå gjenstår kun to plakater på. Kenneth hadde nemlig hørt rykter om at det skulle være en gapahuk borti skauen et sted.

Mens vi holdt på med båten hadde hundene stått bindt i ei furu Det var nemlig folk på Buvasskoia, så da er det greit å ha litt kontroll på dem. Da vi kom tilbake fra båthuset så stor de og klappet på hundene. Ja ja tenkte jeg, da er de ikke redd for dem i det minste. 

Jeg slapp hundene løse som de hadde vært fra parkeringa.  Det er jo ikke båndtvang lenger. Nabohytta hadde troll i vinduet.

Pink storkoser seg når hun får være med Bella og Varga på løpetur.

Vi fant gapahuken mye nærmere enn vi hadde trodd. Den lå tett inntil en gedigen stor stein. Den hadde både krakker og bålpanne.

Jammen rekker en mye iløpet av en dag til tross for at dagene har blitt kortere og kortere, uke for uke.

Trivelig sted å ha tilgang på hytte, Buvasskoia er DNT hytte, så Kenneth kan bruke den så mye han vil. 

Pink gikk for isen tilbake til Buvasskoia, mens de andre valgte brua. 

Da var det bare å følge stien tilbake til bilen,

Godt det ikke var denne båten vi skulle dra inn i båthuset.

Pink og Bella ventet på lov for å valse i vei videre.

Bukollen rager over Buvatnet og ferden kunne gå til butikken for å kjøpe litt fristende middagsmat for meg og Patran,