Fjelltoppjakten på Sandvasskollen

 

Jeg og Åse har snakket om at vi må klatre oss opp på Sandvasskollen. Jeg har vært der en gang tidligere for mange år siden. Om du skal gå til Gyranfisen fra Vidalen er det samme utgangspunkt. Denne gangen var vi enige om å gå opp veien jeg kom ned sist. Det var enklest for oss å møtes i Vidalen, da det blir midt mellom oss. Jeg lovet dessuten å hjelpe Kenneth med å ta opp båten på Buvasskoia på veien hjem.

Så langt inn var det kommet snø, men det gikk helt greit å gå i. Vi snakket litt om at vi kanskje burde tatt på oss piggsko for å komme oss opp på toppen for å sjekke inn i Fjelltoppjakten.

Man får raskt høydemeter når man tar veien oppover fra veikrysset i Vidalen. Med høydemeter så får man også utsikt. Jeg fant ut hvor jeg skal prøve meg for å komme opp til flabergne i Vidalen.

Det er ikke så bratt oppover, men det stiger jevnt. Det er en 350 høydemeter på 3 kilometer omtrent. Turen vinterstid går opp og ned, på sommeren kan man lage en runde av det. Da blir det en lengre tur.

Etterhvert som vi klatret oppover så ble det litt mer snø og vi snakket om at det kanskje kunne være skikkelig glatt å komme helt opp på toppen for å sjekke inn i fjelltoppjakten.

Frida og Varga var stadig på noen avstikkere, mens Una og Bella tusla i beina våre både oppover og nedover. Gamle damer holder sammen.

Der veien går over til sti står det ei hytte i enden av ei myr. Skikkelig trivelig lita koie.

Der oppe er toppen og der er det grå flekker fremdeles, så vi har god tru på å komme opp.

Det skulle være et vann i enden av myra, det så vi så vidt til. Der hadde det ikke lagt seg is ennå.

Stien lignet mest på en hinderløype i starten. Ikke alle er enkle å klatre over, så vi måtte ned på kne og krabbe ved et par anledninger. Det er ikke å stikke under en stol at man ikke er like tøyelig og myk som man en gang var.

Bella legger i vei med friskt mot.

Det var ikke små busker som hadde havnet over veien.

Det er noe eget med en verden i gråtoner.

Første glimtet av utsikt utover Vidalen.

Utsikten fra toppen er dermed formidabel. Mildværet i bunnen av dalen. På toppen var det drag i lufta, så det var ikke så lenge vi var der. Vi hadde begge lagt igjen vindtett jakke i bilen.

Vi var heldige, steinene var ikke glatte så vi kunne gå helt greit opp til varden.

På kanten er det litt småglatt, så det er greit å ikke skli utfor kanten. Sånt er fort gjort.

Varga kikker ned på et frossent Sandvatnet, langt der nede.

Langt i det fjerne kunne vi skimte blå himmel, men det ble med det.

Når man er i høyden så er det bare å nyte utsikten. 924 meter over havet så er et ikke mange busene som skygger for utsikten.

Her kommer det ekstra godt fram hvor bratt det egentlig er ned her.

Her er det ingen som ønsker å ta snarveien ned til bilen,

Sandvasskollen med utsikt til Sandvatnet,

Noe som er sikkert er at dette er siste fjelltur uten ski.

Etter innsjekking og bilder av utsikten så er det bare å orientere seg for å finne stien ned til bilen igjen.

* *

Frister det å komme opp og nyte denne utsikten? Det er en fin forholdsvis kort tur som tar et par timer tur retur.

Takk for turen!