På lørdag var det meldt solskinn og forholdsvis lite vind, så da måtte det bli en fjelltur. Hundene hadde vært veldig greie å ha med seg rundt både på Maihaugen og i Lilleputthammer, så de fortjente en fjelltur. Nå ja fjell og fjell, men vi nærmet oss 1000 meter over havet i myrterreng. Jeg hadde googlet litt kvelden før og kommet over Luddenhytta, som befant seg et par kilometer unna et innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten.
Vi hadde vel knapt nok parkert før velkomstkomiteen stilte opp, til Sofies store glede.
Etter å ha sett etter sauer noen år er jeg ganske flink til å lese litt kroppsspråk. Man skal være litt skeptisk til å møte sauer når man kommer med ei på vel to år som er vant til å kose med dem, og man i tillegg har tre hunder. Denne søya var bare nysgjerrig, særlig på Varga.
Jeg veit at Varga er snill, så jeg var ikke bekymret for at hun skulle gjøre sauen noe. Jeg sto i ro og lot søya få gjøre som hun følte for.
Når hundene var sjekket ut så snudde hun og gikk bort til Sofie. Hun fikk beskjed om at ikke alle sauer er som de hun pleier å kose med, så hun måtte stå rolig så søya fikk sjekke henne.
Pink, Bella og Varga var ivrige der lamungene hadde stått.
I enden av hyttefeltet på Kuåsen lå Luddenhytta, så vi måtte opp med kartet for å finne riktig sti til hytta. For var det noe det var mye av på Sjusjøen så var det hytter. I alle størrelser. Jeg har vært der en gang da jeg var 12-13 år, så alt var nytt for meg.
Det skal være gøy på tur, så det ble noen omveier i grøftekantene for å klatre opp på store steiner.
Sykkelsti som førte helt til innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten, så da var det håp om å holde seg tørr på beina helt tilbake i bilen.
Luddenhytta hadde ei lita nabohytte også, men den fant jeg ikke noe om.
Noen titter inn, mens andre titter ut.
Hytta sto åpen, klar for overnatting. Men vi skulle til nabohytta Luddenhytta.
Luddenhytta er bygd på slutten av 1800-tallet av Simen Olestadengen, som var fra en liten plass i Mesnali. Årstallet 1879 er skrevet over inngangsdøren. Hytta er bygd i et enkelt reisverk og har flistak. Hyttas grunnflate var opprinnelig på to gange to meter med ovn omtrent midt på gulvet og med tre benker langs veggen rundt ovnen. På den fjerde siden av ovnen er inngangsdøren som sitter i gavlen. Ovnen ble brukt både til oppvarming og matlaging. Denne grunnplan var likt i flere av de tidligste hyttene. Luddenhytta ble påbygd seinere med et inngangsparti og fikk også et uthus.
Det var helst folk fra nordre del av Mesnali og gjerne flere familier i fellesskap, som bygde i Kuåsen og på denne tiden var det flere hytter av samme slag. Det er nevnt fire i en rettsak fra omkring 1900, hvorav tre lå her innerst i Kuåsen rundt Luddenhytta. Hytta er et kulturhistorisk minne om en tid da det var viktig å nytte fjellets ressurser for å overleve i en fjellbygd. Folk gikk til fots opp i fjellet for å plukke bær og fiske og jakte på hare og rype, og de måtte derfor ha et sted å overnatte. Hyttene var først og fremst ment for livberging, og på den tiden var det ikke økonomisk rom for ferie og fritid for ikke å snakke om fritidsaktiviteter. Alt skulle være «til nytte», og tid og ressurser brukt til noe annet kunne ses på usolidarisk, grensende til umoralsk.
Likevel kunne en tur til fjells for å jakte eller fiske, bety et pusterom fra trangboddhet og dagliglivets slit, og en kan kanskje si at den som tok disse fjellturene til en ytterlighet, var Ludvig Olestadengen som etter hvert flyttet inn i hytta i Kuåsen.Det enkle livet til Ludvig i fjellet der han bodde både sommer og vinter, fasinerte mange slik at han over tid, ble en egen turistattraksjon med sine fargerike historier og spesielle levesett, og han fikk postkort fra hele verden som ble satt opp på veggene i hytta. Likevel var dette livet sikkert ikke helt enkelt. Å sitte inne på fjellet i et kummerlig husvære med dårlig råd en kald og mørk vinternatt, kan ikke ha vært bare romantisk.
I bind 6 i Brøttumsbøkene, blir Ludvig utførlig omtalt. Videre er det gitt ut en bok i 1995 av Kari Skanche: Fjellkongen Ludvig «Ludden». Luddenhytta er et historisk minne fra en tid der det meste dreide seg om å overleve, og den er en interessant kommentar til alle de nye hytter omkring som viser en livsform der fritid og rekreasjon har større betydning enn livberging. Brøttum historielag har tatt på seg ansvar for å vedlikeholde hytta. Dette kan være en utfordring der den står åpen og ubeskyttet i et værhardt landskap, slik den alltid har stått. Det er lagt ut gjestebøker i hytta der besøkende kan skrive navnet sitt, og vi ser at hytta har mange gjester.
Historielaget er avhengig av og takknemlig for at folk i fjellet hjelper oss med å ta vare på Luddenhytta.
Det er en krakk og et bord utenfor hytta, så vi slo oss ned en stund så Sofie kunne hvile beina sine litt. Hun hadde gått hele veien fra bilen.
Til Luddenhytta var det 8-900 meter fra bilen, til insjekkingspunktet var det 2,5 kilometer fra Luddenhytta. Vi var 4 stykker til å bære henne i og med at vi ikke hadde tatt med bæremeis for fjelltur. Så det skulle ikke bli noe problem, da hun aller helst vil gå selv.
Unge og bikkjer gikk på rundgang, for å få en praktisk gjennomførbar tur.
Vi stoppet ved alle skilt som var satt opp, for at hun skal bli vant til å følge skilting og merking av stier. Hun fikk lov å fotografere litt, så når kamera er innstilt på serie bilder, så har jeg nå en god del like bilder av Kenneth med hunder.
Store steiner skal sittes på og litt sjekking av kartet ble det også. Man behøver ikke gå lengre enn nødvendig så man misser innsjekkingspunktet. Så da ble det til at Sofie også måtte hjelpe meg å sjekke kartet for å se hvor langt vi hadde igjen.
Om hun ikke skjønner så mye av kart ennå, så har det med å skape en vane for fremtidige turer. Lære henne til å bruke de hjelpemidlene en har i ukjent terreng. Ingrid, Kenneth og Sofie tok en banan og hvilte her, mens jeg og Patran la i vei mellom krypvegitasjonen for å komme oss opp til innsjekkingspunktet 200 meter unna.
Etter hvert fant vi ut st det var antydning til en sti inniblant all bresken og grana.
Jeg hadde fått både en ny kommune og ett nytt fylke i fjelltoppjakten.
Hun gikk endel på tilbakeveien, men både Kenneth og Patran trådde til når jeg og Ingrid ikke hadde henne på armen. Til middag ble det pizza og is til dessert. Viktig å kose seg når man er på ferie tur.
