Sølvsberget på Gran

Egentlig skulle jeg på en helt annen tur etter jobb, men når den ene ikke kan og vi to andre har vært på det turmålet tidligere. Ja da ble det ny tur med to andre i steden. Jeg og Åse har jo fått lurt med Tove på Fjelltoppjakten, så vi skulle ta en runde på Vikerfjell. Det viste seg at de ikke gikk for Tove, så da hektet jeg meg med på tur til Sølvsberget med Åse og resten av familien isteden. Det er alltids en alternativ topp å sjekke inn på.

Jeg har vært her en gang for mange år siden på cachejakt. Husker vel egentlig ikke noe fra stedet enn disse to kirkene "Søsterkirkene" som ligger med noen meter avstand. Tror det var en kveld, for ikke noe av dette andre var åpent. Kanskje det til og med var utenfor sesong, for jeg hadde ikke lagt merke til det.

Det er reist ett minnesmerke der over de som falt i 2. verdens krig.

Søsterkirkene er to middelalderske steinkirker som er oppført ved siden av hverandre på Granavollen i Gran kommune i Innlandet, vest for Gran sentrum. Mens den ene var sognekirke, ble den andre oppført som kapell og lovekirke, og hadde dermed en annen funksjon. Begge kirkene er i bruk både til gudstjenester, tidebønner, konserter, foredrag og andre kulturarrangement.

Den største, Nikolaikirken, er en treskipet basilika viet til St. Nikolaus, oppført i kvaderstein trolig i første halvdel av 1100-tallet. Koret ble forlenget østover på slutten av 1200-tallet. Kirken brant i 1799, men ble snart satt i stand igjen. Et triptykon fra 1625 er bevart, delvis også prekestolen fra 1728.

I 2021 ble Mariakirken kalkmalt, da de hadde funnet gammel dokumentasjon på at den en gang i tiden hadde vært hvit.

Det var ikke bare i middelalderen denne var viktig. Dette var også den første i valget som ble foretatt til Riksforsamlingen i 1814, da Norge fikk undertegnet sinn grunnlov. 

Alle steder der dørene står åpne, der kan man vel gå inn? Nikolaikirken var helt klart den som var mest forseggjort og flott innvendig.

Den andre, Mariakirken, er oppført som Mariakapell til hovedkirken, antagelig på 1200-tallet, men det er mulig at de eldste delene av denne kirken kan være oppført før Nikolaikirken. Arkeologiske undersøkelser har vist at kirken tidligere hadde korte korsarmer. Kirken brant i 1813 og ble liggende i ruin. Først da Nikolaikirken skulle ominnredes i 1860-årene, ble den gjenreist for at man skulle kunne holde gudstjeneste der i mellomtiden.

Søsterkirkene på Gran er trolig de mest berømte bygdekirkene i Norge. Navnet stammer fra et sagn om to søstre som ble så bitre uvenner at de ikke engang kunne gå i samme kirke. De bygget derfor hver sin kirke ved siden av hverandre.

I dag er det bare på Gran vi kan se dette fenomenet i Norge, men det har tidligere også eksistert andre steder. Ved domkirkene i Stavanger og Bergen sto det små sognekirker ved siden av hovedkirkene, og i Seljord i Telemark sto St. Taralds kirke ved siden av den eksisterende frem til 1600–1700-tallet, men den er nå helt forsvunnet. Søsterkirkene på Gran er derfor unike i norsk sammenheng.

På prestegården 300 meter lenger vest står Steinhuset, det eneste middelalderske bolighuset av stein som er bevart på landsbygda i Norge. Dette huset utgjorde også hjørnet i en ringmur, slik at både prestegården og kirkene var befestet og kunne forsvares. Denne ringmuren ble revet på slutten av 1500-tallet.

Alt i alt tegner det seg derfor et bilde av at dette var et viktig sted i middelalderen. Store ressurser har gått med til å reise så mange og store byggverk av stein. Aasmund Olavsson Vinje har et gravmonument på Gran fordi han døde og ble gravlagt der. Han døde på prestegården på Gran i 1870 etter en kort tids sykdom. Graven og minnesmerket ved de historiske Søsterkirkene på Granavollen ble avduket i 1873. Monumentet ble reist for å hedre dikteren, og består av en høy bauta med en byste av Vinje, utført av billedhuggeren Brynjulf Bergslien.

I dag er vulkanene på Hadeland bare små "knauser" i terrenget. Men slik var det ikke for nærmere 280 millioner år siden. Det var vulkaner på rekke og rad på Hadeland. Hvis vi går opp på Brandbukampen, Sølvsberget, Buhammaren, Kjekshustoppen eller Ballangrudsæterhøgda vil du stå på gamle rester etter disse aktive vulkanene. Hans Martin og Åse hadde sett på dette turmålet en stund, så når det ble endringer i opprinnelig plan så ble jeg med på en alternativ plan på historisk grunn. Når det ble lokket med både vulkaner og bygdeborger, så er det bare å slå til.

Sokneprest Wilhelm Cornisch Lassen er gravlagt i prestegårdshagen på Granavollen. Han var sokneprest i Gran fra 1797 til 1810. Dette regnes som det eneste kjente private gravstedet i en prestegårdshage i Norge. Selv om sokneprest Wilhelm Cornisch Lassen er gravlagt der, var det ikke han som startet gravstedet. Det var hans sønn, Albert Lassen, som også ble sokneprest i Gran, som opprettet den private gravlunden etter en rekke rystende dødsfall i nær familie. I 1806 opplevde den daværende kapellanen Albert Lassen sitt livs største krise. Hans kone, Frederiche Christiane Krog, døde i barselseng under fødselen av tvillingdøtre.

Turen går fra Granavollen via Gran Prestegårdshage, gjennom småkupert terreng på stier og gutuer, deretter stigende på traktorveg opp til toppen av Sølvsberget. På Granavollen kan du se både de to Søsterkirkene, runesteinen, Vinjegrava, Glasslåven og Telthuset.

Vi fulgte stien over gjordene fra Prestegården og Søsterkirkene. Det ble varmere og varmere og både klegg og fluer var virkelig intense på oss alle fire.

Jeg synes det er litt merkelig at de har satt opp gjerdet slik at folk må inn på beitet, for stien fulgte gjerdet fram til neste grind.

Uansett hvilken vei man kommer inn til Gran, vil man se Sølvsberget. Det ruver nemlig i landskapet, hele 493 moh. I 2020 ble det satt opp en utedo på Sølvsberget. Den karakteristiske profilen kommer av at det er et gammelt vulkanrør som en gang presset seg opp gjennom de sedimentære bergartene i området.

Endel av heggen var angrepet av Heggspinnmøll.

Sjølve toppen er en ganske luftig egg med flaggstang og rekkverk. Oppslag om bl.a. Landstad og jutulen Sølve. For over 300 millioner år siden sprakk jordskorpa opp. Et stort område sank inn, deriblant Hadeland. Dette området strakte seg fra Mjøsa i nord til Langesund i sør og kalles i dag for Oslofeltet. Sprekken, eller riften, var på vei til å dele Norge i to. Jordskorpen ble tynnet, og svære vulkaner poppet opp i riften. Da jordskorpa sluttet å sprekke opp for 250 millioner år siden, opphørte vulkanismen. Hadde riften fortsatt å utvikle seg, ville Norge i dag vært delt i to, kanskje med et verdenshav i mellom.

Magnus Brostrup Landstad var en av Norges fremste folkeminnesamlere, og hans historier om jutulen Sølve knytter seg til sagnet om Sølvsberget på Hadeland. Sølve skal ha vært en mektig jutul som ifølge sagnet ga navn til fjellet og som skal ha kastet store steiner mot Hadelandskirkene i sinne over kristendommen.

Det fortelles at jutulen Sølve bodde i fjellet, som den gang skal ha vært fullt av sølv. Ifølge overleveringene var Sølve svært lite begeistret for kristningen av Hadeland. I raseri skal han ha kastet store kampesteiner etter kirkene i Gran. Landstad reiste rundt på 1800-tallet og samlet inn lokale sagn, folkeviser og mytiske historier som formidlet den muntlige tradisjonen i norske bygder. 

Vi kunne kjørt hit og bare gått opp på Sølvsberget, men det hadde ikke blitt lange turen. Ved å gå fra Granavollen så ble runden på 10 kilometer..

Det ble en stopp for å spise markjordbær i en skråning.

 Platået på toppen av Sølvsberget dekker ca. 15 dekar, og er avgrenset med store voller av jord og stein mot sør og vest. Sidene mot nord og øst er tildels stupbratte og vanskelig tilgjengelig. Dette er et godt eksempel på en stor og meget omfangsrik bygdeborg, antakelig fra jernalderen. Det er to opprinnelige innganger gjennom murene. I tillegg er en moderne «inngang» laget av en skogsbilvei som kommer opp på topplatået. Her er det et meget instruktivt snitt gjennom muren som viser hvor bred og høy den egentlig er.

«Sølvsbergit forekommer i gange ved det lille fjeld Sølvsberget pa Hadeland og ved Larvik. Den har en lignende mineralogisk sammensætning som grorudit; men kvarts er til stede i ringe mængde eller fattes aldeles.» Brøger 1894. 

Sølvsberget er en gabbro-plugg fra det permiske Oslo-riftet. Oslo-riften ble utviklet over en tidsperiode av ca. 70 millioner år – prosessen startet for rundt 310 millioner år og ble avsluttet for rundt 241 millioner år. Utviklingen omfattet forkastninger, vulkanisme, magmatiske prosesser i dypet og sedimentasjon. Fra karbon, over perm til trias var det magmatisk og tektonisk aktivitet i Oslograbenen. Man deler hele prosessen i 6 forskjellige stadier. Sølvsberget er resten av en liten småvulkan fra det fjerde stadiet (280-265 millioner år), som hadde en basaltisk kjeglevulkan over seg når den var aktivt.

Det virket som vi balanserte på en egg de siste hundre meterne opp på toppen av Bygdeborgen.

Vimpelen vaiet og det var bare å slå seg ned og nyte nista. Åse hadde bakt med seg pizzasnurrer, så vi koset oss skikkelig.

På klare dager kunne man se helt til Gaustatoppen sto det 220 kilometer borte.

 Skiltene begynte å bli ganske blasse, så de skulle nok hatt en oppgradering.

Svetten rant både på ryggen og i panna. Sola steika og når vi kom tilbake til bilen viste gradestokken 25 varmegrader. 

Varga camperte i skyggen.

* *

Ta en titt på utsikten

Her får man et lite inntrykk av hvor bratt det egentlig er.

Frida i blomstereng av smørblomster. 

Jammen hadde ikke strandsmelle kommet i full blomst allerede. Den forbinder jeg med skikkelig sommer. Om du kniper den av stilken og hoder for i andre enden så kan du smelle den mot hånda.

Det skulle vise seg at det ikke var så enkelt som jeg hadde regnet med å finne drikkevann til hundene.

På veien tilbake droppet vi å gå på disse gutua'ne, og fulgte asfalten tilbake. Atskillig mindre både klegg og fluer der, men steike varmt med sola rett i ryggen. Det var godt å sette seg i bilen når vi kom dit. Det ble stopp i en kiosk og handlet is til alle mann.

Flott tur som jeg kan ta igjen, men noe helårstur er det ikke. Ville nok valgt vår eller høst for reprisen. Det var plagsomt mye insekter mesteparten av turen.

Takk for turen, brått er det et nytt sted vi vil finne ut om er brukbart turmål. Det er mange fine steder på Hadeland.

Island del 8

 

Vi hadde ingen eksakte planer for denne dagen, og været var kurant. Så vi slapp bilkjøring fra morgenen av. Det ble en gåtur fra hotellet vårt og ut til fyret vi hadde spist middag på kvelden før. 

Det er spredt bebyggelse i gata ned til hotellet. Fortau og sykkelstier var det mange steder, så de har nok hatt en pågang av sykkelturister de siste årene.

Mange av disse husene hadde et bilde ute i gata som viste hvordan huset hadde sett ut tidligere. Så dette var nok en del med veldig gammel bebyggelse.

Fyrtårn er en viktig del av kysten, så ikke alle båtene havner opp på land.

Rundt hotellet var det et yrende fugleliv, her er en Småspove.

Tjeld hakket også i fjæra etter mat.

Rundt på hele øya har de prøvd å pynte opp med små kunstverk.

Jeg hadde håpet på ett eneste solnedgangsbilde mens vi var der, men det var for mye forlangt tydeligvis.

På stranda nedenfor fyret, der fant vi alle ærfuglungene som vi hadde savnet dagen før. Her vrimlet det av dem. Ivrige etter å dykke etter mat.

Virkelig god kamuflasje mellom fjæresteinene blant tang og tare.

Det var ikke bare en for å si det sånn.

Hannene holdt seg ute i fjæresteinene og ikke inne langs land ved sandstranda som ungene gjorde. Kanskje det var samme flokken vi hadde sett dagen før. Jeg er ikke sikker på hvor stort område de har som de regner som sitt.

Det tok ikke mange dagene der før jeg sluttet å håpe på solskinn, det holdt liksom å håpe på oppholdsvær.

Vi så ofte store båter på havet

Båten som lå på land ved fyrtårnet var en bitte liten fiskeskøyte

Utenfor var det en lett ansamling av båt og fiskeutstyr

Dekoren rundt om bar preg av runer. Jeg har ikke mye oversikt over hva de betyr, de har liksom aldri interessert meg.

Under hele oppholdet så vi kun to katter, en ved fyret og en i Reykjavik en kveld vi hentet oss litt Take away. En håndfull hunder, men det var ikke veldig mange av dem heller.

Patran er litt interessert i skjell, men de var det ikke mange av. Selv etter leiting etter dem så var det ikke mange som var skylt på land.

Fuglene holdt seg i sine flokker virket det som. Tjelden menget seg lite med ærfuglene.

Felles for dem alle var at de brått tok seg en runde i lufta, før de landet på samme stedet igjen.

Flotte dyr når de svever av sted bortover havflaten.

Det var mye merkelig å finne på denne stranda. Kanskje derfor den var så populær for fuglene? Vi gikk tilbake til hotellet for å hente bilen. Det var begrenset hva det var å se på i nærheten.

Island er det 6. sikreste landet å kjøre bil i i Europa eller EØS land. I Norge er det færrest trafikkdrepte i 2021. Men alle veier hadde stort sett 90 som fartsgrense og overraskende mange bilstans i veikanten. Vi så flere biler hver dag som ble hentet av bergingsbil, eller de sto langs veien i påvente av beregning. Det sto til og med en oppe på ei trafikkøy. 

Stedet er knyttet til folk-fortellingen om søskenbarna Krýsa og Herdís . De gamle kvinnene, som kunne bruke hekseri, hadde en heftig diskusjon om grensene til sine respektive land. Den ene ønsket å trollbinde slik at all fisken i en innsjø i nærheten skulle være hårete, den andre hadde til hensikt å få opp en storm og la alle fiskere dø. Men dette skjedde ikke. I stedet endte striden med at de begge døde.  Folkehistorien sier at de ble gravlagt side ved side og stedet for gravene er fortsatt kjent for lokalbefolkningen.

Vi parkerte og la i vei for å komme oss opp til toppen av denne vulkanen. Det var ikke fryktelig lang tur, så et passelig sjansespill om det skulle komme ei regnskur.

Blomstene gror rett opp av lavasteinene.

Vi er blitt vant til slikt landskap nå. Topper og krater som strekker seg langt av gårde. Delvis dekket av mose.

På veien opp passerte vi noen mindre krater.

Det var satt opp noen sperrebånd enkelte steder, for det var ikke noe hold i steinene der. 

Vi fylte opp lommene med noen steiner. Her fantes de i alle varianter av lavastein. Fra de blanke glaserte til de sprø og porøse som delte seg bare du så hardt på dem.

Når øya er så flat så har en mye utsikt bare man klatrer noen meter oppover i terrenget.

Om du trodde hele Island hadde telefondekning så tar du feil. Her var telefonen død, så det var helt greit å være bitte litt forsiktig når man beveget seg rundt.

Vi kikket over mot kanten og steinene forsvant ned i avgrunnen.

Det var ikke mulig å se bunnen fra der det var lovlig å bevege seg.

Kraterkanten er ikke breie saken om man skulle balansert rundt på vulkantoppen.

Det som overrasket egentlig var alle de små steinene. Det var få store flak eller store runde steiner som jeg hadde forestilt meg nær toppen.

Det er lett å se innvirkningen det har hatt på landskapet.

Det er noe eget ved å se det med egne øyne, plukke steiner å kjenne på med egne hender. Det er en opplevelse å ha vært der.

Så var det bare å følge stien tilbake til bilen.

Jeg har ikke tall på hvor mange sånne observasjonsposter vi har passert på øya

Det var ikke alle veier som Patran ville vi skulle kjøre som var like framkommelige. Har vi ikke 4wd da? svarte hun når jeg nevnte at dette kanskje ikke var helt optimalt.

Vi så mye rart når vi var innom for en matbit iløpet av uka. Vi spiste ikke på samme stedet to ganger, nei man måtte jo utforske stedet når man er på ferie. Som du skjønner drar ikke jeg til syden for å ligge ved bassengkanten ei uke, før flyet går hjemover igjen.

Har du gått glipp av noen av delene så finner du de her:

Del 1

Del 2

Del 3

Del 4

Del 5

Del 6

Del 7