Søre Koksumbekken

På søndag hadde vi en flott turdag i nye områder i Hallingdal. Høydemeter og utsikt er vel fellesnevneren. Klart slik utsikt må dokumenteres. Varga og Lundegutta på tur. Inger Synøve var før meg på dokumenteringene denne gangen. Jeg holder jo på med endel, så da tar ting litt tid.

 

Det er nesten blitt en vane at vi må gå for plan C når vi er på tur. Det er blitt noen plan Cer i løpet av alle turene vi har hatt opp gjennom årene. Sist gang vi var på tur så ble det så si fulgt plan A med litt justeringer. Klimaendringene er reelle. Det kalles vær. Og det endrer seg. Det virker som om når de står overfor en manglende evne til å kontrollere ting rundt oss, vil noen mennesker ty til noen sprø endringer og tro at de har kontroll over ting. Og så endrer ting seg. For en gal verden!

Når Hallingene klarte å passere riksveien og kom seg over til meg og Varga så fant vi stien som skulle bringe oss en god del høydemeter. Med sist tur i minne så sitter nesten høydemeterne fremdeles i lårene. I den ene pausa ble det snakk om kroppsfiksing med operasjon og pengebruk. Vi er så fattige at vi går for høydemetere i naturen. Gratis og samme resultat som fettinnspruting i skinkene.

Vel samme farta som de firbeinte hadde vi ikke akkurat, men vi holdt et javnt tempo oppover. På firmaturen til Stavanger går det rykter om forsering av Preikestolen, så da kommer høydemeterne godt med.

Men med høydemeter og to matpauser så ble ikke kilometer tiden den store. Om jeg hadde pauset klokka når vi satte oss, så hadde vi vel ikke fått noe speedfart avlikevel.

Fordelen med høydemetere betyr utsikt. Og det skulle vise seg at vi skulle få bra med utsikt utover dagen. Plan A var Dugurdsnatten og fjelltoppjakten. Hr Yr sa snø og vind. Når jeg våknet søndag morgen stemte Hr Yr. Vi skulle møtes ved Evjuveien siteden. Den hadde vi gått en gang tidligere.

Vi var så nære plan B at vi møttes ved brua i veikrysset der vi skulle parkere i Sørbygda. Der lå det snø i veien og det regnet. Hr Yr hadde lovet opphold fra klokka 12 når vi skulle møtes. Men det stemte ikke. Klokka 12 var tidlig nok da klokka ble stilt natt til søndag.

Så vi endte opp med plan C som ble til når vi egentlig ikke hadde særlig lyst til å legge i vei innover i lyngen ved brua. Vi kom til å bli drit våte til lårene. Lite visste vi da at vi kon til å bli drit våte avlikevel. Så nå har jeg hatt årets første tur med niste i regnvær. Jeg bokstavelig talt hater tur i regnvær. Men bra turselskap hjelper på.

Været vekslet mellom opphold og yr helt til vi kom til topps der vi tok fram nista vår. Et lite stykke oppi der så sluddet det til og med. Vi visste at det ikke var noen runde, men en opp og ned tur. Jeg synes alltid det er like gøy på tur som ikke Inger Synøve har gått tidligere heller.

Det skal litt til å finne et sted hun ikke har vært på tur tidligere i Hallingdal, men når hun har andre turvenner på facebook som tipser om steder å gå. Ja da slår vi to fluer i en smekk. Ny tur på både meg og henne.

Regnvær og kamera, så blir det litt på linsa også.

Vi passerte noen bekker før vi kom til Søre Koksumbekken. Det var vått i terrenget her. Jeg skrøyt av de nye turskoa jeg fikk i erstatning for de som røyk fra Stormberg. Inger Synøve lurte på hvilket merke de var. Jeg trodde de kun het Stormberg, men det var en liten lapp som var sydd på kanten i en søm. Der stor det watherproof, men det er de ikke.

Et lite øyeblikk virket det som vi måtte svømme, men det var forholdsvis tørt helt på kanten,

Noen hadde bygget seg en trone, som Inger Synøve slo seg ned på for å nyte en tekopp. Jeg hadde pakket med meg niste og kakao, så det ble årets første tur med sekk også for min del.

Jeg nyter kakaoen, men har glemt skje, så da ble det kvist igjen.

Varga og Findus hadde ikke behov for å hvile, så de tok litt av.

De holdt på en god stund og virkelig koset seg.

Når vi var ferdige med kakaoen og thekoppen så holdt det jammen opp å duskregne og vi kunne skimte sola.

Jeg har aldri sett en buske som halve buska lever vertikalt.

Etterhvert som vi klatret oppover så ble det stadig noen bergknauser vi måtte ut på for å se på utsikten.

Jammen var vi heldige å fikk se en kvist med Tysbast langt oppe i lia der.

Stien ble smalere og smalere oppover, men det var noen som hadde kvistet vei.

Så gikk ikke stien lenger og vi fant oss en stokk vi kunne sitte å spise på. Kjekt å ikke måtte sitte nede i den våte lyngen med snøen som smeltet.

Ny kopp kakao og nista ble funnet fram. Jeg fikk smake litt av nista til Inger Synøve. Egg og raspet ost som var stekt i vaffeljern, brettet dobbelt med salat og tomat i mellom. Knallgodt, så det skal jeg prøve meg på også.

Noen har et håp om å få smake litt av nista.

Hummøret steig når sola kom.

Alle turer har en ende, og vi satte kursen nedover lia igjen for å finne bilen. 

Jeg tror ikke de leita etter oss i dag

Et stykke var vi lit usikre på om vi fulgte en bekk eller en sti. Det var ganske ufremkommelig andre steder.

På vei nedigjen begynte vi å planlegge 17. mai turen vår. Vi får vel ha en håndfull varianter så tar vi den som passer seg best for Hr Yr.

Utsikten oppover ga oss Hallingdalen og ned på Roppe industrifelt. Oppover lia der har vi også klatret tidligere. 

Varga sov godt resten av kvelden når vi kom oss hjem. Leiter på å løpe rundt i skauen med to andre.

Tipper Findus og Tølle sov godt på kvelden også.

Det var stadig bratte skrenter

Alle slike skrenter måtte sjekkes ut.

Findus og Vatga sa ikke nei takk til en klatretur heller.

Findus kunne nok tenkt seg å bli værende på toppen der, men vi var brått nede ved riksveien igjen.

Med Hallinger til Oppsalsåsen

Litt ribbeinsbrudd er liten hindring for en skitur. Man må bare holde seg på beina og ikke bøye seg mer enn man må. Selv jeg så at det kunne bli en bitte liten utfordring, så det endte med at vi avtalte tur på beina isteden. Jeg lempet jentene inn i bilen og dro for å møtte Inger Synøve og gutta på samme parkeringa som skiløypa startet. Greit med noen holdepunkter, for jeg er ikke akkurat lommekjent i Hallingdal rundt Gulsvik.

Turen bar litt preg av hvor det var brøytet etter de siste snøfallene, så det ble mye frem og tilbake turer. Det startet med kurs mot veien til Kringsjå, men der ble det brått mye snø, så gikk vi bortover der hvor det egentlig gikk skiløype, men som det nå var kjørt biler, før vi endte opp med å følge lastebærerspor på kryss og tvers i et hogstfelt. Lettere kupert tur, for å si det sånn.

Det er ikke langt oppe i lia en skal før en har litt utsikt. Krøderen for våre føtter, men dårlig sikt oppover dalen på søndag. Vi begynte å tenke etter når vi sist hadde vært på tur, og jammen begynte det å bli noen måneder siden sist. Høsten bar jo preg av så mye regnvær, så det ble vel overnattingsturen i Vats som var siste sprell sammen. Det var i slutten av august. Vi får ikke la det gå like lenge til neste gang.

Vi møtte ingen biler, men brått var ikke veien brøytet lenger, men det var bare nattens snø som ikke var fjernet.

Bom over veien kunne fort blitt en stor hindring. Men den var ikke så lav, så jeg fikk kreket meg under den, til Inger Synøves store fryd. Fjellgeita føltes brått ikke ut som noe fjellgeit lenger. Jeg var jo fullstendig klar over at jeg måtte under en gang til for å komme tilbake til bilen.

Hjortedyra blir foret nede i bygda, så det var ikke et dyrespor å se i mils omkrets. Da slapp vi hundene så de kunne løpe litt. Brøytekantene var jo så høye så det var ingen fare med at de skulle jumpe over og forsvinne inn i skauen.

Det ble endel snusing på Tølle og Findus. Jentene tissa litt og det er jo ikke så lenge siden de hadde løpetid. Spennende på tur med jentene igjen.

Bella legger seg ned til lundehund gutta og vil gjerne leike med dem.

Brått ble det veldig mye snø i veien og vi måtte snu og fortsette mot bilen igjen. 

Det var tydelig å se at hundene satte stor pris på å treffes igjen for å leike sammen. 

Bella sjekker at alle er med.

Det er synd at det er så få steder å stoppe langs riksveien oppover til Gulsvik, i år er det mengder med istapper, nesten hele isbreer som henger over kanten ned mor riksveien.

Når vi nærmet oss bilen satte vi bånd på dem igjen, så gikk vi innover der hvor skiløypa pleide å gå. Men denne gangen var det kjørt biler innover. Klart dette måtte sjekkes ut. Alt som ikke er som det pleier må jo ha en årsak.

Etter nærmere studering av sporene i veien, fant vi ut at alle som hadde gått innover hadde også gått tilbake igjen. Inkludert akebrettet. Så da fikk de løpe litt igjen.

Findus var mer opptatt av å kline med Bella

Det var ikke så langt innover veien før vi skjønte hvorfor de hadde kjørt bil der og veien hadde vært brøytet i vinter.

Gutter og store maskiner slår ikke feil.

For å få litt lengde på turen fulgte vi lastebærersporene på kryss og tvers av hogstgruppa oppover. Utsikt er aldri feil når man er på tur. Da må man gjerne karre seg opp noen bakker. Tåka hindret den lange utsikten, men vi så de et lite stykke.

Ikke sikkert det er like pent her til sommeren, men vi krabbet oss nå oppover Oppsalsåsen.

Det var ikke den helt store farta på meg, men Inger Synøve klaget ikke. Det var vel egentlig ikke sti eller terreng for stor fart  heller, men man går litt og binder seg når man veit at man for all del ikke må snuble og dette i bakken.

Vi så etter elg, men det var ikke antydning til noen andre enn oss i mils omkrets.

Vi nærmet oss toppen av hogstfeltet, og skjønte at lastbæreren ikke hadde kjørt lenger.

Det er mye istapper i naturen i år.

Så var det bare å nyte utsikten før vi satte kursen mot bilene igjen. For siste gangen denne gangen. Det gikk greit å komme seg nedover igjen uten å skli eller snuble. Søndagens nedtur kom da vi parkerte ved Hallingporten og så at det var to turbusser der. Køa møtte oss når vi lukket opp døra, så det ble hjemreise uten middag. Da er veien hjem lang når man er litt småsliten og sulten.