Med Hallinger til Oppsalsåsen

Litt ribbeinsbrudd er liten hindring for en skitur. Man må bare holde seg på beina og ikke bøye seg mer enn man må. Selv jeg så at det kunne bli en bitte liten utfordring, så det endte med at vi avtalte tur på beina isteden. Jeg lempet jentene inn i bilen og dro for å møtte Inger Synøve og gutta på samme parkeringa som skiløypa startet. Greit med noen holdepunkter, for jeg er ikke akkurat lommekjent i Hallingdal rundt Gulsvik.

Turen bar litt preg av hvor det var brøytet etter de siste snøfallene, så det ble mye frem og tilbake turer. Det startet med kurs mot veien til Kringsjå, men der ble det brått mye snø, så gikk vi bortover der hvor det egentlig gikk skiløype, men som det nå var kjørt biler, før vi endte opp med å følge lastebærerspor på kryss og tvers i et hogstfelt. Lettere kupert tur, for å si det sånn.

Det er ikke langt oppe i lia en skal før en har litt utsikt. Krøderen for våre føtter, men dårlig sikt oppover dalen på søndag. Vi begynte å tenke etter når vi sist hadde vært på tur, og jammen begynte det å bli noen måneder siden sist. Høsten bar jo preg av så mye regnvær, så det ble vel overnattingsturen i Vats som var siste sprell sammen. Det var i slutten av august. Vi får ikke la det gå like lenge til neste gang.

Vi møtte ingen biler, men brått var ikke veien brøytet lenger, men det var bare nattens snø som ikke var fjernet.

Bom over veien kunne fort blitt en stor hindring. Men den var ikke så lav, så jeg fikk kreket meg under den, til Inger Synøves store fryd. Fjellgeita føltes brått ikke ut som noe fjellgeit lenger. Jeg var jo fullstendig klar over at jeg måtte under en gang til for å komme tilbake til bilen.

Hjortedyra blir foret nede i bygda, så det var ikke et dyrespor å se i mils omkrets. Da slapp vi hundene så de kunne løpe litt. Brøytekantene var jo så høye så det var ingen fare med at de skulle jumpe over og forsvinne inn i skauen.

Det ble endel snusing på Tølle og Findus. Jentene tissa litt og det er jo ikke så lenge siden de hadde løpetid. Spennende på tur med jentene igjen.

Bella legger seg ned til lundehund gutta og vil gjerne leike med dem.

Brått ble det veldig mye snø i veien og vi måtte snu og fortsette mot bilen igjen. 

Det var tydelig å se at hundene satte stor pris på å treffes igjen for å leike sammen. 

Bella sjekker at alle er med.

Det er synd at det er så få steder å stoppe langs riksveien oppover til Gulsvik, i år er det mengder med istapper, nesten hele isbreer som henger over kanten ned mor riksveien.

Når vi nærmet oss bilen satte vi bånd på dem igjen, så gikk vi innover der hvor skiløypa pleide å gå. Men denne gangen var det kjørt biler innover. Klart dette måtte sjekkes ut. Alt som ikke er som det pleier må jo ha en årsak.

Etter nærmere studering av sporene i veien, fant vi ut at alle som hadde gått innover hadde også gått tilbake igjen. Inkludert akebrettet. Så da fikk de løpe litt igjen.

Findus var mer opptatt av å kline med Bella

Det var ikke så langt innover veien før vi skjønte hvorfor de hadde kjørt bil der og veien hadde vært brøytet i vinter.

Gutter og store maskiner slår ikke feil.

For å få litt lengde på turen fulgte vi lastebærersporene på kryss og tvers av hogstgruppa oppover. Utsikt er aldri feil når man er på tur. Da må man gjerne karre seg opp noen bakker. Tåka hindret den lange utsikten, men vi så de et lite stykke.

Ikke sikkert det er like pent her til sommeren, men vi krabbet oss nå oppover Oppsalsåsen.

Det var ikke den helt store farta på meg, men Inger Synøve klaget ikke. Det var vel egentlig ikke sti eller terreng for stor fart  heller, men man går litt og binder seg når man veit at man for all del ikke må snuble og dette i bakken.

Vi så etter elg, men det var ikke antydning til noen andre enn oss i mils omkrets.

Vi nærmet oss toppen av hogstfeltet, og skjønte at lastbæreren ikke hadde kjørt lenger.

Det er mye istapper i naturen i år.

Så var det bare å nyte utsikten før vi satte kursen mot bilene igjen. For siste gangen denne gangen. Det gikk greit å komme seg nedover igjen uten å skli eller snuble. Søndagens nedtur kom da vi parkerte ved Hallingporten og så at det var to turbusser der. Køa møtte oss når vi lukket opp døra, så det ble hjemreise uten middag. Da er veien hjem lang når man er litt småsliten og sulten.