Färglös

Noen mennesker har en tendens til å oppfatte seg selv og verden i en slags sort/hvitt modus. De har problemer med å se nyansene i tilværelsen og integrerer flere aspekter i sin oppfattelse av seg selv og andre. Enten er det ubetinget ”godt”, eller så er det ubetinget ”ondt”, og dette kan veksle raskt slik at personen kan virke ustabil i andres øyne.

Psykologisk sett handler dette om en slags indre atskillelse mellom det som er positivt og det som er negativt. Å ta innover seg at andre personer kan være både gode og onde er komplisert og forholde seg til. Mennesker som fungerer med splitting som psykologisk forsvar tenderer derfor til å idealisere den andre eller svartmale vedkommende, og det finnes ingen mellomting.

En person, hvis psykiske forsvarsmekanismer sentreres rundt det vi her kaller splitting, kan eksempelvis tviholde på humanistiske verdier, men samtidig være hensynsløs ovenfor sine barn eller underordnede uten å oppleve dette som konfliktfullt. De sadistiske og de idealistiske behovene holdes på sett og vis atskilt gjennom en indre ”psykisk spaltning”.

Personer som håndterer tilværelsen gjennom bruk av splitting, kan ikke fungere i ekte intime forhold, fordi de i alt for liten grad evner å integrere gode og onde sider, noe som skaper kaos, uforutsigbarhet og voldsomme humørsvigninger i deres forhold til andre mennesker, og ofte er det mest utpreget i parforhold og kjærlighetsforhold hvor partene kommer svært nær hverandre.

Noen ganger møter man mennesker som virker tilsynelatende fastlåste i svært negative tanker om seg selv. Dersom man forsøker å påpeke positive egenskaper eller aspekter ovenfor dem, avvises dette kategorisk. I et slikt tilfelle kan det virke som om vedkommende er i en slags ”trassig opposisjon” mot alt som er positivet, men det kan altså dreie seg om en splitting av selvbilde som psykisk sett tjener en bestemt funksjon, men ulempen er at personens selvbilde blir ufleksibelt ovenfor omgivelsenes realitet.

Personen er ufølsom og lite sensitiv for relasjoner som kan være givende og positive, til forskjell fra de uforutsigbare relasjonene fra oppveksten. Ufølsomhet ovenfor motsetningsfulle opplevelser av seg selv var i utgangspunktet en beskyttelsesmekanisme, men senere i livet forstyrrer det mellommenneskelige egenskaper og følelseslivet på uheldige måter.

Hva er hemmeligheten bak svart-hvitt bilder, og hvorfor holder de seg relevante over 150 år etter oppfinnelsen av fargebilder? Er det nostalgi? Er det at de er bedre å formidle følelser? Svart-hvitt fotografering har vært en populær stil siden oppfinnelsen av fotografiet på 1800-tallet, og det er ingen tvil om at svart-hvitt bilder fortsatt har en stor popularitet i dag.

Å ha fotografi som hobby kan ha mange positive helseeffekter. For det første kan det bidra til å redusere stress og øke følelsen av velvære, siden fotografering ofte kan være en avslappende og kreativ aktivitet. Det kan også bidra til å øke selvtilliten, siden man kan uttrykke seg selv gjennom bildene man tar og få tilbakemeldinger på dem.

Fotografering kan også bidra til å øke konsentrasjonen og fokuset, da det krever at man tenker nøye gjennom komposisjon, belysning og andre elementer i bildet. Det kan også bidra til å øke motorikk og koordinasjon, da man ofte må bevege seg og justere kameraet for å få det perfekte bildet.

Vinklingen du tar bildet fra kan påvirke hvordan bildet ditt ser ut. Prøv å endre perspektivet ved å knele eller stå på en stol for å få et mer interessant bilde.