Flentpiken 1243 moh

Lørdag sto jeg opp og satte på en vaskemaskin, så var jeg klar for fjelltur når jeg hadde spist og hengt ut klærne på snora tenkte jeg. Så ringte Patran og hadde tenkt seg oppover. Da ble det en vaskemaskin til mens jeg ventet på at hun skulle komme.

Jeg hadde satt dagens turmål siden forrige helg da jeg og Inger Synøve var på Tollefsrudfjellet. Jeg skulle bli ferdig med denne Mikkelløypa som vi startet på i mai. Jeg satte meg ut på verandaen i solveggen med ei bok mens jeg ventet på at neste vaskemaskin skulle bli ferdig og at Patran skulle komme.

Jeg hadde pakket sammen både drikke og niste, så det var bare å dra når hun dukket opp. Hundene skjønte at vi skulle på tur allerede når jeg kledde på meg på morgenen. Jeg hadde med fotoapparatet i håp om at jeg skulle få se reinsdyrene der. 

Jeg har nemlig kommet over en side på facebook som viser hvor reinsdyrene står i fjellet. Kveldeln før hadde de vært på Haglebu, så jeg hadde et håp om å få sett et par stykker i det minste.

Turen til Flentpiken (1 243 moh.) er en av de mest lettvinte og givende toppturene du kan gå i høyfjellsområdet rett nord for Haglebu. Siden toppen ligger på grensen mellom Sigdal og Flå kommuner, får du en fantastisk 360-graders utsikt over Norefjellplatået, Eggedalsfjella og helt bort til Gaustatoppen. 

Fra veien ved Flatvollen går du i lett stigning oppover i terrenget. Turen følger en tydelig sti oppover mot snaufjellet. Den siste delen opp mot toppvarden stiger jevnt de siste 140 høydemeterne, men er relativt enkel å gå.

Terrenget var ganske tørt oppover stien, men vi krysset litt bekker av forskjellige størrelser iløpet av turen. 

Man skulle ikke ha gått lange tiden før man fikk litt utsikt mot Fjelløkteren.

Jeg hadde sett litt på kartet og funnet noen stier man kunne følge og lage en runde ut av denne innsjekken.

Fjellet er fremdeles helt knall rødt og det formelig gnistrer i høstsola.

Litt småkuppert oppover, men ingen bratte strekker. Her er altså et sted jeg aldri har vært her tidligere, men hit skal jeg tilbake og lage en skikkelig runde en varm sommerdag til neste år.

Man får jo bare lyst til å gå videre når det ser slik ut.

En veit det er folksomt i fjellet når det er skilt på hvilken løype en skal følg om man skal den ene eller andre veien på ski.

Det er et fjell som man ikke trenger å følge etablerte stier, her er det rom for å gå dit man vil.

 Fjelltoppjakten har mange innsjekkinger i området, så det kan bli mange flotte turer her. Kanskje allerede i oktober.

Ved Piktjernet går stien mot Flentpiken. 

Sakte, men sikkert mot toppen med utsikt i 360 grader.

Piktjernet ligger knallblått og glinser i sola.

Patran er målbevisst oppover mot toppen, for her begynte vinden å ta litt tak. Det hadde vært lunt og varmt fra parkeringa og oppover.

Det var nå man skulle hatt en måned til med ferie å ta av.

Det er det som er litt gøy med fjelltoppjakten, brått dukker det opp en ny topp som man kan sjekke inn på.

* *

Fjell så langt du kan se til alle kanter.

Siden vi skulle lage en runde ut av dette så siktet vi oss inn på stien som tok oss ned til Flanten, så vi kunne følge grusveien tilbake til bilen.

Vi stupte rett nedover og kom inn på stien som vi hadde forlatt en halvtimes tid tidligere.

Man kan så vidt skimte hyttene fra toppen. 

Litt nede fra toppen satte vi oss i ei hump for å spise nista vår.

Bella er 7 år og begynner å bli ganske grå i barten.

Langt der nede er veien som vi har parkert bilen ved

Takk for en flott dag i fjellet med både innsjekkinger og avslutning av sommerens store prosjekt, Mikkelløypa.

Det er litt artig å ha et mål for året, noe å strekke seg etter som er innen rekkevidde.

Haglebunatten 1276moh

 

Når en våkner en lørdag morgen til knallvær, da er det bare å pakke noen hunder og fotoapparat i bilen og sette kurs mot Haglebu. Jeg har vært på Haglebu når jeg var liten, men husker ikke noe derfra, derfor ble turen lagt dit. Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur til Haglebu for et par år siden, men det ble ikke noe av. Nå i år er året for turer til steder jeg ikke har vært tidligere. Nå har jeg fått krysset av mange slike steder og høsten har bare såvidt startet. 

Det var en kultursti der med mange informasjonsskilt. Jeg parkerte på andre siden for campingen ved Fjellstua, og startet på campingplassen. Der var det vanvittig trangt mellom vognene og jeg undrer meg virkelig at noen vurdere å campere der og at på til betale for det. Det endte med at jeg måtte spørre en fyr etter korteste vei gjennom campingen fram til stien til Haglebunatten.

Gjennom to campinger til høyre ved butikken... å vet du ikke hvor butikken er? Nei det er fremdeles første gangen jeg er her... litt oppi bakken er det skiltet, men ikke ta den første stien der er det stup bratt og bare skummelt, slett ikke noe sjakktrekk. Han hadde bare vært på første platået han altså, for så bratt som det var oppover der det orket han ikke. Det virket nesten som han syntes jeg ikke var helt vel bevart som som la ut på en slik tur uten å vite hvor det var engang.

Helt greit å kunne gå på planker over myra når jeg endelig hadde kommet meg ut av den andre campingen.

Jeg fulgte denne kulturstien et stykke, for selv om en har kart på Stolpejakten så er det ikke så enkelt å treffe rett sti på første forsøk, for det var en håndfull stier å velge mellom der.

Det er kanskje bare en ting å si om den stien jeg valgte... ja for jeg har aldri lært å høre på folk. Spesielt ikke etter Vindhellavegen og menns rådgivnng. Men denne gangen valgte jeg den bratteste veien, for det er bedre å gå den slakke veien på vei ned igjen. Man går ikke samme veien opp og ned når det finnes et alternativ. Fordelen med bratte stier er at de byr på utsikt raskere enn slakke stier.

Jo jeg skal gi mannen rett på at den bratte stien gikk helt på kanten og det var "stup bratt" ned et stykke. Men stien var brei da og ikke videre skummel som han hevdet.

Det var her den virkelige utsikten startet og den fortsatte egentlig det meste av turen.

Det ble noen stopp oppover fjellkanten for svetten rant og ankelen begynte så smått å protestere. Den har egentlig ikke vært helt bra siden jeg var inn til Steinhytta tidligere i sommer. Men den er vond om jeg bruker den eller ei, så da blir den brukt. 

Lage varder har liksom mistet sin funksjon i disse dager. De skal liksom lages for å finne fram der stien går og ikke bare stables fordi det tilfeldigvis ligger ti steiner der.

Det var flere postkasser og stiskilt oppover, så det var mange forskjellige runder en kunne gå av varierende lenge og mål. Vi skulle til Haglebunatten og fulgte skilting dit. Det er litt sånn med nye steder, da er til og med jeg bitte litt flink til å følge stier. Ikke alltid riktig sti, men jeg følger sti.

En liten omvei ned til tjernet så de firbeinte kunne avkjøle seg og slukke tørsten. Ikke sikkert de fikk mer enn denne sjansen på vann før vi var på toppen.

Vannet holdt fortsatt badetemperatur, så jeg kunne godt avkjølt meg litt jeg også.

Så tok vi fatt på den siste oppoverbakken mot toppen. Så vidt jeg husker sto det 1,6 kilometer på skiltet ved tjernet.

1,6 kilometer er ikke langt, men når de nesten kjennes som høydemeter i solsteiken, da tar det litt tid.

Men for en utsikt en får når en kommer litt opp i høyden.

Langt der nede er campingen.

Det ble flere stopp oppover for det var endel pratsjuke folk i fjellet. En som hadde vært i militæret i Hønefoss i sin ungdom og var forholdsvis kjent i traktene mine. Noen ble overrasket over at jeg hadde tatt en dagstur til ukjent terreng. De fikk det til å høres ut som reine jordomseilinga hjemmefra. Jeg synes ikke halv annen time er så rare greiene. 

Høstfargene har så vidt begynt å vise seg.

Haglebunatten

Tipper det er mange unger som har prøvd å trille den nedover fjellsiden.

Ulempen med fjellturer er at det er få steder som egner seg som "avtrede" om behovet melder seg. Man må sikte seg inn på største steinen og tisse litt bak den, samt håpe på at det ikke er noen som har satt seg på et lunt sted for å spise nista si like i nærheten. Folk blir ganske "usynlige" når de sitter rolig.

Hundene hadde flere små vann å drikke av, så de klarte seg bra. Jeg drakk endel farris når jeg kom hjem, for når man har svettet mye i løpet av dagen må man fylle på med litt salter. Når huden kjennes ut som sandpapir når du skal i dusjen om kvelden, så er det ganske mye salt som har kommet ut av porene når svetten fordamper.

Mange av stolpene sto i forbindelse med stikryss også var det en og annen motivasjonsstolpe i mellom. 

Hailey, Bella og Tessy var dagens turfølge og utsikten nytes mens det ble en stopp for å ta litt drikke og en energibar eller to. Det holder som niste det synes jeg. Jeg er liksom ikke sånn, mat må til for å få en bra tur. 

Godt med en pause for disse også. Jeg slo meg ned på en stein og nøt sola et kvarters tid eller så.

Ikke hver dag man har slik lunsj utsikt.

Om du ikke har tatt turen til Haglebu så er det mange retninger å gå for å få en flott fjelltur. Spørs om jeg skal ta en tur seinere i høst også.

Litt sånn på toppen av verden følelse.

En liten avstikker fra stien og jeg fant et reinsdyrhorn, men det var ikke så fint at jeg gadd å bære det med meg. Det hadde nok ligget der fra i fjor, så ja la det opp på en stein ved stien om noen andre hadde lyst på det.

For å være ærlig skjønner jeg ikke at pensjonister flytter til en leilighet i byen. Jeg ville nok heller flyttet til et avsidessted i fjellet.

Om man ikke er avhengig av brøytet vei til jobb på morgenen, så kan man jo bo der man virkelig kan nyte...

Litt rart det der at alle hyttene samles i en getto på et slikt stort fjell.

Siden jeg valgte den stien som var litt slakkere ned igjen for å plukke med meg de to stolpene som sto der, måtte vi ta av ved tjernet etter en ny dukkert.

Stien kom ikke nærmere vannkanten

Resten av stien var sånn og verre...

Vel nede igjen fulgte vi kulturstien tilbake til bilen isteden for å tråkle oss gjennom to campingplasser i håp om å finne korteste veien uten å havne i en blindvei.

Imponert over Tessy som blir 10 år første november. Ikke noe problem med ei mil i fjellet en varm dag.

Siste badestopp før bilen som sto parkert ved Haglebu fjellstue. Da jeg passerte campingen på vei til bilen var det jammen en soktendøling som heiv seg opp fra campingstolen og slo av en prat. Verden er ikke stor gitt.  Slike fjellturer lever man lenge på utover vinteren. Håper du likte deg du også og at du fikk litt inspirasjon til å komme deg ut. Enten på stolpejakt i fjellheimen eller bare ut av sofakroken.