Fra Åsaveien til Gyrihaugen

 

Når Hilde mente at det var en god ide og sjekke inn på noen ? i Fjelltoppjakten. Ja rett etter forrige tur med mange bratte høydemeter, så ble det til at et par dager etter så var vi på parkeringa i Hønefoss etter jobb og satte kurs mot neste parkering. Bella ble med på tur på onsdag, da måtte hun være med på jobb først. Det satte både hun og Milo stor pris på.

Jeg er ikke blitt flinkere til å gjøre som andre vil, så vi parkerte på den gamle parkeringa ved ferista og gikk den gamle stien oppover. Man betaler ikke for parkering om man kan unngå det. Det er en prinsippsak. 

Det var store tepper av blåveis hele veien opp til Mørkgonga. Nå gjenstår det bare å ta en tur til Hurumåsen for å se på mogopen. Den har jeg aldri klart å finne, men husker på den hver gang noen legger ut bilder. Må hadde jammen Per vært der og funnet den. Synd jeg allerede har sjekket inn der i Fjelltoppjakten.

Det er ikke bare blåveis som er pent oppover mot toppen. 

Så høyt vi ser oppå toppen er bare halvveis omtrent. Når man først har karret seg opp til Mørkgonga så må man jo helt opp på Gyrihaugen også. Hilde hadde mest lyst til å snu, for vi så to ormer første kilometeren. En bare forsvant i det tørre gresset, mens den andre krysset vein og forsvant. Den siste var en svartsnok, men guffen nok. 

Turen er godt skiltet og blåmalt, men til tider litt glissent med blåmaling. Det er ikke lange biten, men det er litt bratt. Det kjentes nok brattere enn det egentlig var, etter alle høydemeterne noen dager tidligere.

Du kommer til et stiskille som viser veien oppover i klippeveggen eller du kan gå stien rundt for å komme til toppen. 

Endelig kom vi såpass langt opp at det var tilgang på litt vann for Bella.

Angret bittelitt for valget av joggesko, for det hadde vært greit med litt tjukkere såler på slikt underlag.

Fossen er fin nå som det er så mye vann i den. Det er ikke hver gang du ser særlig til den. Lenger ut på sommeren så er det for mange blader på trærne til at du kan se den.

Litt oppe i skråningen går stien over ei stor steinrøys. Utsikten over Steinsjorden, Tyrifjorden og Røyse åpenbarer seg.

Hilde speider ennå etter orm, men vi så ikke flere i løpet av turen.

Steinsfjorden og vi kan vel praktisk talt se helt til Dugurdsnatten som vi var på to dager tidligere.

Til tider er det rimelig bratt der også, men med javnt tempo så går det til topps på et par timer.

Det var ikke så mye snø igjen, men isen lå på alle vennene rundt i området.

Men fiolene blomstret også, så sommeren er rett rundt hjørnet.

Men skulle vi til tops så måtte vi finne på noe annet enn å ta bilde av alle blomstene langs stien.

Siden stien går i en bue, så kom vi inn på bekken vi krysset lenger ned. Da benyttet Bella anledningen til å ta et avkjølende bad.

Hilde derimot var slett ikke like ivrig på å få avkjølt seg i bekken, selv om svetten rant.

Jammen møtte vi på noen snøflekker før vi hadde kommet helt fram til Mørkgonga. Litt overraskende at vi møtte på den så tidlig. Jeg hadde ikke regnet med snø før vi startet på turen bort til Gyrihaugen.

Mørkgonga er dannet i de smeltemassene som rant ut av den såkalte Krokskogvulkanen og som så størknet i overflaten. Senere ble så bergarten erodert langs en svakhetssone fordi den var mindre motstandsdyktig enn bergartene på begge sider.

Jeg skjønner at folk hvalfarter for å smyge seg opp i bergspreekken, det er ganske unikt. Jeg har gjort det en gang, og etterpå går jeg stien rundt. 

Når man går ut på tuppen der så er det nydelig utsikt utover Steinsfjorden.

Det var ikke bare jeg som dokumenterte turen oppover.

Bella tok livet med ro mens vi fotograferte. Denne krakken var sy siden sist jeg var der i 2016. For å være ærlig så hadde jeg vel ikke gått hit igjen om det ikke var for fjelltoppjakten.

Vi bevilget oss en liten pust i bakken og litt vann, før vi satte kurs mot neste mål med turen. Gyrihaugen og ett nytt ? kunne forvandles til en grønn hake.

Samme stien tilbake noen hundremeter, før vi svingte til venstre langs vannkanten på Migartjern. Hadde vi visst det vi fant ut når vi var på toppen, så hadde vi tatt stien på høyre siden av Migartjern opp og ikke dinglet i røttene på venstre siden opp skråningen.

Godt noen hadde gått der før oss, så det var litt hold i snøen. Her kunne jeg også tenkt meg noe annet på beina enn vanlige joggesko.

100 meter omtrent er det så si rett opp. Jeg slapp Bella, for en har vel mer enn nok med seg selv opp der et stykke. Bella er jo så snill og tåger, så hun går ikke etter noen ting. Hun holdt seg mellom meg og Hilde opp mot toppen av Gyrihaugen.

Det flatet ut og da fikk vi se at det sto skilt til Mørkgonga i to forskjellige retninger. Klart den andre retningen måtte sjekkes ut når vi skulle hjem igjen.

Når man tror man er oppe, så er det alltid litt igjen.

Det store grønne huset som sto der sist vi var der, hadde de erstattet med bålpanne og grillplass.

At vi var litt tidlig ute for å se solnedgangen var like greit, det er jo tross alt vel en time igjen før vi var ved bilen.

Jeg skal være enig i at den nye veien som forsvaret laget opp hit for noen år siden er ikke direkte pen i terrenget. Men mange lovpriser den, for nå kan de som ikke er så spreke kjøre veien til Damtjern og gå en kilometer på grusvei før de er på toppen. Kort tenkt av forsvaret å lage veien for så å ombestemme seg. Nei de skulle ikke han noe stasjon på toppen der avlike vel...

Det beste er å nyte utsikten andre veien

Migartjern ligger der som en perle nede i skauen.

Utallige turmuligheter med turistforeningen og ut.no sine turforslag.

Solnedgangen nærmer seg

Det er en veldig fin tur, men du må like litt motbakker. Man kommer ikke til tops på flatmark.

Men går man oppover for å komme fram, så må man ned igjen de samme høydemetrene for å komme til bilen igjen.

Svanesjøen

 

Svaner er nydelige fugler og her i nærheten er de forholdsvis tallrike. Det er så mange at vi har vår egen "Svanehjelp" som rykker ut.

Knoppsvane ble første gang funnet hekkende i Norge i Sandnes i Rogaland i 1926. På 1970-tallet hekket noen titalls par mens den norske hekkebestanden i 2015 ble estimert til mellom 478 og 725 par. Den norske hekkebestanden utgjør imidlertid mindre enn én prosent av den europeiske bestanden.

Knoppsvane veier fra 9 til 14 kilogram, og er den tyngste fuglen som hekker i Norge. Den er med dette også en av de tyngste fuglene som kan fly.

Knoppsvanene lever av vannplanter og smådyr som beites fra bunnen. I Steinsfjorden er det registrert at knoppsvaner beiter på vasspest. Likeledes er det registrert at antallet knoppsvaner i området har sammenheng med hvor stor utbredelsen av vasspest er.

Når knoppsvanen ligger på vannet og svømmer virker knoppsvanen mer grasiøs, den har en S-formet hals og et oransje nebb med en svart knopp innerst på nebbet. Sangsvanen er litt mindre, den svømmer med rett hals og har et gult nebb uten knopp.

En svane kan bli 20-30 år gammel. Eldste kjente knoppsvane i Sverige ble minst 24 år gammel.

Svaner er monogame dyr. Dette vil si at svaner lever med en partner hele sitt liv. Dør den ene, kan de finne ny partner, men de er kjent for å sørge over tapet av sin sjelevenn ganske lenge. Svanefamilien kan ofte holde sammen et helt år, til når det planlegges å hekke et nytt kull med unger.

Svanene har vært fredet siden de var svært sjeldne - de har nok tidligere blitt jaktet hardt. For 40-50 år siden fantes sangsvaner bare i de nordligste delene av Norge - Pasvik og såvidt i Troms. Nå hekker de i alle landets fylker. Det viser at fredning virker til å få arter tilbake til opprinnelige forekomster.

Hos knoppsvanen vil hannens svarte nebbknøl være større enn hunnens. Videre er nebbet til hannen sterkere oransjerødt. Hos sangsvane er kjønnene like.

Svaner og gjess er for en stor del trekkfugler, men det finnes også standfugler blant dem. Stort sett kan man hevde, at fugler som hekker på høye breddegrader trekker lenger enn de som hekker på lavere breddegrader. Når svaner og gjess trekker flyr de gjerne i plogformasjon (V-formasjon), for å spare energi.

Svanehjelpen er en ideell organisasjon som yter nødhjelp til ville fugler som lider på grunn av menneskelig aktivitet. Arbeidet består i alt fra innfanging av skadet fugl, oppfølging hos veterinær, rehabilitering samt praktisk rådgivning og informasjonsarbeid.

Knoppsvaner er store og tunge fugler som trenger god plass for å komme seg på vingene. Dette gjør at de ikke så lett kan fly vekk fra farer, så det er viktig at vi senker farten det være seg om vi er i båt, bil eller på sykkel i deres område, eller hvis vi har hund med oss.

Dessverre ser vi i altfor ofte at svaner skades i møte med hunder, enten i direkte angrep eller på flukt fra nærgående hunder. Vi minner derfor på det ansvaret hundeeiere har om å ikke la hunden forstyrre dyrelivet.

Å gi barn gode naturopplevelser med nærhet til dyr er sentralt for dannelsen av et empatisk og miljøbevisst menneske. Svanehjelpen tar gjerne en tur til skoler og fritidsklubber hvis barna ønsker å lære mer om svaner og andre ville fugler.

En ung svane lever normalt som en del av en flokk til den er omtrent 4 år gammel og anses som voksen. Den finner ofte en make fra flokken den lever i, og drar avgårde sammen med maken for å finne sitt eget hekkeområde. Hvis et annet hekkepar er i nærheten, kan det oppstå problemer i form av territoriell kamp, og taperne må dra videre på jakt etter en annen plass.

Knoppsvanen vil normalt pare seg når som helst fra våren til sommeren, og svaneungene blir oftest klekket i løpet av mai og juni.

Etter at reiret er bygget, som typisk tar 2-3 uker, begynner eggleggingsprosessen med at et egg legges hver 12.-24. time. Når alle eggene er lagt, noe som kan ta 2-3 uker, vil eggene bli ruget kontinuerlig frem til klekking 36-42 dager (6 uker) senere.

Svaner klekker opp til 10 egg om gangen fordi de forventer å miste flere av dem. Det er ikke uvanlig at alle svaneungene blir tatt av rovdyr, og det er heller ikke uvanlig at de fleste av dem overlever. Mye avhenger av hekkeplassen og den beskyttelsen de får. Etter hvert som foreldrene blir eldre, lærer de av erfaringene fra tidligere år.