Fuglelivet i Steinsfjorden

 

Fugleungene i Steinsfjorden begynner å bli store nå. Jeg synes antall arter ved Vik har blitt færre enn det en forventet å se tidligere sommer. 

Enten det eller så har de fått annet tilholdssted gjennom sommeren. Kan godt skjønne det med alt det bråket og kjøring med vannscootere som var den dagen jeg var der. 

En helt vanlig ettermiddag en seinsommerda, nesten høst, da burde det være forholdsvis fredelig langs fjorden.

Jeg begynte å vaske hjemme på torsdag. Jeg hadde kommet godt i gang og hadde hengt ut tepper på verandaen, ryddet ting dit de skal så det går ann å vaske. Skulle starte på badet, da ringte Kenneth og lurte på om jeg ville være med til Buvasskoia.

Han har blitt koiesjef der, så jeg hadde lyst til å kunne ta en titt. Jeg er ikke DNT medlem og har vel egentlig ikke tenkt å bli det heller. 

Sikkert ikke så populært å dukke opp der med tre hunder en regnværsdag. 

Eller så må man satse på de "upopulære" hyttene i øde trakter. De har over 600 hytter å velge mellom.

Jeg er litt glad i senga mi, og synes det er greit å komme seg hjem om kvelden. Tidlig opp og seint i seng, men hjem.

Jeg synes svaneungene nesten er finere enn foreldrene sine. De ser ut som små loddne kattunger.

De er flinke til å stelle fjærdrakten sin fra de er bitte små. Om de ikke har fjærene i orden kommer de til å fryse når vinteren kommer. Det er ikke alle som trekker til varmere strøk.

Disse ungene er ikke flyvedyktige før de nærmer seg 5 måneder, så det er bare å håpe på tidlig klekking og varm høst. De skifter til den hvite fjærdrakten når de er rundt et års tid.

Steinsfjorden er den den nordøstre, rundt åtte kilometer lange og opptil 2,5 kilometer brede armen av Tyrifjorden. Steinsfjorden er grunn, bare 23 meter dyp på det meste.

Totalt 199 fuglearter er registrert i Steinsvika. Antallet rødlistede arter registrert i området er høyt. Steinsvika ligger litt lenger inn i fjorden enn det jeg har tatt disse bildene. 

Disse er tatt helt i enden av fjorden, der den renner inn i selve Tyrifjorden på andre siden av brua som europaveien går på.

Rundt 20 fuglearter hekker i Steinsvika. Sivspurv er den mest tallrike hekkefuglen med ca. 10 par. De fleste arter hekker i lave antall. 

Det er liten forskjell i antatt hekkebestand mellom 2011 og 2021, og bestanden synes stabil for de fleste arter. Et unntak er vipe som har økt betydelig siden 2011, men dessverre var hekkesuksessen dårlig i 2021. Vipa er nasjonalt i kraftig tilbakegang, og rødlistet som kritisk truet.

Fugler hadde nok mange flotte dager på fjorden i sommer, så får en se hvordan det går utover høsten. Jeg satser på lite regn og mye sol, i allefall på dagtid.

Toppdykkeren har vandret inn i Norge i løpet av 1900-tallet, og har etablert bestander på Jæren, Lista, i indre del av Trondheimsfjorden og lavereliggende deler av Østlandet. Over halvparten av bestanden finnes i Oslo og sør-østover.

Den hekker helst i større næringsrike vann i jordbrukstrøk med mye småfisk. Særlig foretrekker den vann med beskyttede bukter med takrørskog, og partier med åpen mosaikk av sivøyer og beskyttede vannspeil. 

Toppdykkerbestanden i Europa har profitert kraftig på øket eutrofiering av innsjøer grunnet tilsig fra jordbruket. Dette fører til økning i bestandene av mort og andre karpefisk som er toppdykkerens viktigste føde.

Mesteparten forlater imidlertid Norge og tilbringer vinteren i Vest-Europa. Allerede i mars-april vender de tilbake til hekkeområdene.

Dette paret hadde bare en eneste unge som jeg så.

Nå har det blitt høst i praksis, selv om det ennå kunne vært sommer. Jeg har fyret i vedovnen to kvelder, jeg har satt inn kontakten på panelovnen på kjøkkenet. Da er det praktisk talt vinter. 

Når jeg vasker klær og de må henges til tørk i vaskekjelleren isteden for ute på snora for å tørke. Ja da er det høst da. Neste trinn på vinterstigen er når jeg må ha på vebastoen på bilen når jeg skal på jobb om morgenen. Rattvarne og setevarme. 

Det er jo noe mer som er bra om høsten. Man kan sitte i sofaen og nyt noen timer foran tv'n om kveldene. Man kan lese bøker, ikke bare i badekaret og på sengekanten. 

Det er bare å pakke sammen hagemøblene, for nå er det ikke godt å sitte der på ettermiddagene lenger. Jeg har gjemt igjen de to stolene som jeg kjøpte i sommer. De er enkle å flytte ut i sola om man vil spise ute etter jobb.

Høsten er litt sånn bimgo værmessig. Man kan ha flaks og få til mange flotte fjellturer, eller man kan få dager og uker med regnvær før snøen kommer. 

Jeg skal på noen nye fjelltopper før vinteren kommer håper jeg på. Det bør du håpe på også, for da får du mange flotte bilder å se på her.

Hva Fjelltoppjakten angår, så mangler jeg 33 topper for å nå målet mitt om 100 topper på statistikken før nyttår. Jeg får se om det går, ikke noe problem om sola skinner i høst. Det er bare å finne et par stykker hver helg.

Men rekker jeg det ikke så er det ikke verdens undergang. Da får man begrense målet litt for 2026 isteden. Man må jo litt og litt lenger unna, når man har tatt alle i nærheten.

Man kan jo ta endel av disse om snøen kommer også, det går da skiløyper på fjelltoppene.

Klåstadskipet har gjenoppstått

Det har vært mye avisskriving om dette Klåstadskipet som en gjeng med entusiaster for vikingtiden har laget en kopi av. Lokalavisa har jevnlig vært på besøk og dokumentert framgangen.

Vi parkerte ved kjøpesenteret på Vik og gikk langs Steinsfjorden utover mot Sundvollen. Planen var å kjøpe hamburger med pomesfrites på Statoilen på Vik etter endt tur. 

Siste lørdagen i august skulle det sjøsettes med en stor seremoni, men da var det spådd regnvær. Det er "lukket arrangement" så en måtte kjøpe billett og sitte på tribune og greier. Ellers måtte en ha egen båt. Jeg var mest nysgjerrig, så jeg fant ut hvor det var flyttet til for sjøsetting. Da kunne jeg finne ut om jeg skulle ta turen om det ikke regnet så mye den lørdagen.

Jeg hadde et lite håp om å få tatt noen bilder av svanefamilien som holder til der hvert år. I år hadde det blitt endel unger som hadde klart seg hadde jeg hørt rykter om.

Det var en forholdsvis varm ettermiddag. Jeg hadde bare vært hjemom for å plukke opp hundene før jeg dro igjen. Siden vi gikk langs fjordkanten, så ble det noen stopp der det egnet seg, slik at hundene fikk drikke.

Vi kom til gatekjøkkenet som har fått nye eiere og sluttet å være gatekjøkken lenger. Nå er det restaurant med like udugelig mat som de har på restauranten sin i Hønefoss.

Jeg liker når folk lager slike detaljer som får andre til å trekke på smilebåndet. Denne bilen her tror jeg at jeg har sett tidligere, eller det er flere som har disse hengende.

Forholdsvis luftig toalett med fritt innsyn i den nye restauranten.

Om man tittet rundt seg så er det stadig flere tegn på at høsten er kommet sigende, nesten umerkbart,

Jeg håper jeg rekker en tur på fjellet før høstfargene blir borte der.

Det er ikke bare på skogstjernene det er lite vann nå, så regnværet som er spådd kommer godt med.

Jeg kjente ikke på vannet, men jeg regnet ikke med at det var veldig til badetemperatur lenger.

Slike krakker er det plassert ut mange steder i hele Hole.

Vi begynte å nærme oss der hvor vi kunne se over til vikingskipet.

Det var flere som leita etter en god tilskuerplass 

Skipet er oppkalt etter funnstedet i søndre Vestfold. Klåstadskipet ble utgravd og rekonstruert av Arne Emil Christensen rundt 1970. Professor Christensen ble senere samlingsansvarlig ved Vikingskipshuset i Oslo.

Skipet veier rundt åtte tonn inkludert ballast, og byggingen har kostet cirka åtte millioner kroner. Prosjektet har dermed fått et kallenavn blant de involverte: «8-tallsregelen» – 8 år, 8 millioner og 8 tonn. Over tyve nasjonaliteter er representert blant de frivillige som har deltatt i arbeidet. Foreningen legger vekt på at skipet ikke bare er et byggverk, men et kulturprosjekt som binder sammen håndverk, historie og fellesskap. Arbeidet har fulgt gamle håndverkstradisjoner. Tømmeret er hentet i norske skoger, og seilet på hele 100 kvadratmeter er vevd og sydd for hånd av ull. Skip og seil er behandlet med tyritjære, fremstilt i to tjæremiler som til sammen ga 300 liter.

Sjøsetting av et fullskala vikingskip på Steinsfjorden. Skipet er bygget etter mønster av Klåstadskipet, et av de mest kjente havgående skipene fra vikingtiden. Bak byggverket står Haardraade vikingskipforening, oppkalt etter kong Harald Hardråde som ble født i Hole. I åtte år har hundrevis av frivillige lagt ned utallige timer for å gjenskape skipet så autentisk som mulig. Resultatet er et 21 meter langt skip, bygget av nær 400 meter kløyvet og håndhøvlet eikeplank, holdt sammen av 4000 håndsmidde jernnagler.

Klåstadskipet omtales som Norges fjerde vikingskip. Det ble funnet allerede i 1893, men først gravd ut i 1970. Bare ca. 40% av det originale skipet er bevart. Skipet er utstilt på Slottsfjellmuseet i Tønsberg.Klåstadskipet ble funnet på et jorde innerst i Viksfjord i Larvik, ganske nær Kaupangen i Skiringssal. Man tenker seg at skipet har forlist ute på Vikskilen og har havnet synkeferdig innerst i Klåstadkilen. Når skipet ble funnet et stykke inne på land skyldes det at landet her har steget ca. 2 meter siden vikingtiden. Skipet er noe ødelagt av arbeid med å drenere jordene der det ble funnet.

Jeg hadde først tenkt å gå helt ut til skipet, men når jeg kom til brua så så jeg at det stadig kom flere folk dit. Så jeg gikk ikke helt ned dit. Jeg snudde ganske enkelt når jeg kom til btua på Kroksund.

Det var for lenge å vente på solnedgangen også.

Klåstadskipet skiller seg på flere måter fra de mer kjente vikingskipene; Oseberg, Gokstad og Tune. Det er sunket ned og gjenfunnet på tidligere havbunn, mens de tre andre skipene er gravgods. Klåstadskipet er trolig et lasteskip, en knarr og er årringsdatert til 998.Som andre vikingskip er det klinkbygd. Det hadde keiper til årer. Kjølen er 16,15 meter lang, og dermed litt mindre enn Gokstadskipet. Da skipet gikk tapt var det en last ombord av brynesteinemner fra Eidsborg i Telemark.

Klåstadskipet er bygget i eik og furu og er et typisk handelsskip fra vikingtiden. Dette er den type skip som ble brukt til lange reiser over åpent hav, som til Island og Grønland. Til tross for at Klåstadskipet er nesten like stort som skipene fra Oseberg og Gokstad, så har det bare hatt en besetning på 5 – 7 mann. Resten av plassen om bord trengte man til lasten. Dermed har skipet heller ikke kunnet roes særlig langt, man har vært avhengig av gode vindforhold.

Man skal være glad for at man ikke har hytte ved Steinsfjorden, Der virket det som det var javnt med bråk.

Disse holdt på å kjøre over både ender og en i kajakk. Den som padlet satte seg helt rolig og stakk åra rett i været. Da slakket den ene av og det så ut som han spurte om det hadde gått bra.

De hadde det tydeligvis gøy da.

Men slikt frister ikke meg. Helt greit å slippe bråk egentlig.

Svanefamilien fikk øye på meg og kom svømmende i håp om at jeg hadde med foring til dem. Det hadde jeg ikke.