Svanesjøen

 

Svaner er nydelige fugler og her i nærheten er de forholdsvis tallrike. Det er så mange at vi har vår egen "Svanehjelp" som rykker ut.

Knoppsvane ble første gang funnet hekkende i Norge i Sandnes i Rogaland i 1926. På 1970-tallet hekket noen titalls par mens den norske hekkebestanden i 2015 ble estimert til mellom 478 og 725 par. Den norske hekkebestanden utgjør imidlertid mindre enn én prosent av den europeiske bestanden.

Knoppsvane veier fra 9 til 14 kilogram, og er den tyngste fuglen som hekker i Norge. Den er med dette også en av de tyngste fuglene som kan fly.

Knoppsvanene lever av vannplanter og smådyr som beites fra bunnen. I Steinsfjorden er det registrert at knoppsvaner beiter på vasspest. Likeledes er det registrert at antallet knoppsvaner i området har sammenheng med hvor stor utbredelsen av vasspest er.

Når knoppsvanen ligger på vannet og svømmer virker knoppsvanen mer grasiøs, den har en S-formet hals og et oransje nebb med en svart knopp innerst på nebbet. Sangsvanen er litt mindre, den svømmer med rett hals og har et gult nebb uten knopp.

En svane kan bli 20-30 år gammel. Eldste kjente knoppsvane i Sverige ble minst 24 år gammel.

Svaner er monogame dyr. Dette vil si at svaner lever med en partner hele sitt liv. Dør den ene, kan de finne ny partner, men de er kjent for å sørge over tapet av sin sjelevenn ganske lenge. Svanefamilien kan ofte holde sammen et helt år, til når det planlegges å hekke et nytt kull med unger.

Svanene har vært fredet siden de var svært sjeldne - de har nok tidligere blitt jaktet hardt. For 40-50 år siden fantes sangsvaner bare i de nordligste delene av Norge - Pasvik og såvidt i Troms. Nå hekker de i alle landets fylker. Det viser at fredning virker til å få arter tilbake til opprinnelige forekomster.

Hos knoppsvanen vil hannens svarte nebbknøl være større enn hunnens. Videre er nebbet til hannen sterkere oransjerødt. Hos sangsvane er kjønnene like.

Svaner og gjess er for en stor del trekkfugler, men det finnes også standfugler blant dem. Stort sett kan man hevde, at fugler som hekker på høye breddegrader trekker lenger enn de som hekker på lavere breddegrader. Når svaner og gjess trekker flyr de gjerne i plogformasjon (V-formasjon), for å spare energi.

Svanehjelpen er en ideell organisasjon som yter nødhjelp til ville fugler som lider på grunn av menneskelig aktivitet. Arbeidet består i alt fra innfanging av skadet fugl, oppfølging hos veterinær, rehabilitering samt praktisk rådgivning og informasjonsarbeid.

Knoppsvaner er store og tunge fugler som trenger god plass for å komme seg på vingene. Dette gjør at de ikke så lett kan fly vekk fra farer, så det er viktig at vi senker farten det være seg om vi er i båt, bil eller på sykkel i deres område, eller hvis vi har hund med oss.

Dessverre ser vi i altfor ofte at svaner skades i møte med hunder, enten i direkte angrep eller på flukt fra nærgående hunder. Vi minner derfor på det ansvaret hundeeiere har om å ikke la hunden forstyrre dyrelivet.

Å gi barn gode naturopplevelser med nærhet til dyr er sentralt for dannelsen av et empatisk og miljøbevisst menneske. Svanehjelpen tar gjerne en tur til skoler og fritidsklubber hvis barna ønsker å lære mer om svaner og andre ville fugler.

En ung svane lever normalt som en del av en flokk til den er omtrent 4 år gammel og anses som voksen. Den finner ofte en make fra flokken den lever i, og drar avgårde sammen med maken for å finne sitt eget hekkeområde. Hvis et annet hekkepar er i nærheten, kan det oppstå problemer i form av territoriell kamp, og taperne må dra videre på jakt etter en annen plass.

Knoppsvanen vil normalt pare seg når som helst fra våren til sommeren, og svaneungene blir oftest klekket i løpet av mai og juni.

Etter at reiret er bygget, som typisk tar 2-3 uker, begynner eggleggingsprosessen med at et egg legges hver 12.-24. time. Når alle eggene er lagt, noe som kan ta 2-3 uker, vil eggene bli ruget kontinuerlig frem til klekking 36-42 dager (6 uker) senere.

Svaner klekker opp til 10 egg om gangen fordi de forventer å miste flere av dem. Det er ikke uvanlig at alle svaneungene blir tatt av rovdyr, og det er heller ikke uvanlig at de fleste av dem overlever. Mye avhenger av hekkeplassen og den beskyttelsen de får. Etter hvert som foreldrene blir eldre, lærer de av erfaringene fra tidligere år.

Noen leiker med livet

Når jeg hadde kjørt til Helle på lørdag hadde jeg lagt merke til noen isfiskere ute på Steinsfjorden. Akkurat det er vel i og for sei ikke noe uvanlig syn på vinteren. Men jeg ble overrasket over at det var så mange på lørdag. Isen var helt grå og det var forholdsvis mye åpent vann.

Ikke at jeg har så erfaring med isfiske eller pilking, for da må man være utstyrt med en dose tålmodighet. Det har ikke jeg. Men jeg veit at isen ikke bærer kun fordi du har lyst til å bevege deg ut på isen. Jeg liker egentlig ikke isen noe særlig. Den bør være minst en halv meter tjukk før jeg lurker meg ut på den. 

 På vei tilbake stoppet jeg på Sundøya tok med meg Varga og fotoapparatet for å ta dette fenomenet i nærmere øyesyn. Ja jeg så tre svaner som svømte rundt i det åpne vannet også. Så jeg hadde et håp om å få tatt noen stilige svanebilder. Og det fikk jeg! Det ble så mange at de får komme i et eget innlegg.

Under veibrua fra Sundøya til Kroksund går det ei gangbru med høyt rekkverk. Varga savnet nok å kunne se der hun gikk.

Det er alltids noen som må grise til med maling

Det er riktig så idyllisk på denne tangen ut i fjorden. Bare så synd det er rett ved veien, så en ikke kommer unna bilbråket. Det er jo en forholdsvis mye brukt vei om man skal til og fra Oslo.

Et par stokkender sto ytterst mot fjorden og varmet seg på det ene beinet.

De hoppet uti lenge før vi nærmet oss særlig

Om du kommer med båt kan du fortøye i berget. Eller du kan binde bikkja.

Varga var nysgjerrig på endene som svømte over og hoppet opp på kanten av isen.

Det er ei flott gammal bru

Varga måtte kikke litt på tilbakeveien også.

Det ble seint før vi kom oss hjem den lørdagen. Seint før jeg fikk spist middag og lagt meg i badekaret for å få igjen varmen. Tok litt tid å få varme i huset, da det ikke hadde vært fyret tidligere på dagen. Jeg hadde jo tenkt å komme meg hjem når sola sto på ennå.

Det ble ikke noe mer luftetur på de to som hadde ventet hjemme den dagen. Det var ikke så farlig for jeg hadde avtalt tur med Hilde på søndag. Da skulle hun komme hit så skulle vi prøve oss på årets første tur til Bårnåsåsen på barmark.

Men lørdagskvelden kom og pappa ville ha selskap på kveldsturen sin. Da tuslet vi denne siden utover til Skotland før vi snudde og jeg kunne dumpe ned i sofaen med en dokumentar fra Netflix.

Sånn går nå vårdagene og forhåpentligvis glir de over til sommer. Gleder meg til verandalivet i solnedgangen med ei god bok.

På vei hjem fra Bygdøy

 

Etter museumsturen hadde jeg lyst på is, så jeg stoppet på Garntangen for å sette meg nede ved Steinsfjorden og spise softice.

Når gradestokken i bilen viser 31+ da er det helt greit med litt luft. Og ved fjorden blåste det såpass at det gikk ann å sitte i sola og spise isen.

Det var veldig tydelig at endene pleide å få noe av de som sitter der å spiser. Kanskje softice ikke er favoritten.

Svanefamilien øynet nok håp om mat når endene gikk opp på land.

Jeg hadde trodd svaneungene hadde vært større så seint på sommeren.

Men de er vel store nok til å klare seg gjennom den kommende vinteren.

Nydelige nøster som dukket opp helt uventet.

Foreldrene fordeler ungene mellom seg. Det er alltid en som svømmer bakerst.

Alle ungene pusset fjærene sine mens de svømte rund.

Svaneunger her en nydelig farge, synd de ikke er sånn som voksne.

Da de skjønte at jeg ikke hadde noe til dem svømte de videre.

Den ene sjekket om det kanskje kunne vanke noe.

Så gjelds det å få orden i rekkene igjen.

Fra Damtjern til Jaklefoss

 

Dette tror jeg er en av få turer hvor turen i seg selv er bedre enn målet for turen. Jeg har hørt mye om Jaklefoss, men aldri vært ved denne fossen. Etter endel googling så kommer det fram at det er først og fremst vinteren som denne fossen er praktfull. På torsdag var det definitivt for seint på sesongen til at det var noen vannmengde av betydning i dette fossefallet.

 På torsdag var jeg ferdig med månedsavslutningen for min del, så da avspaserte jeg etter lunsj. Tok med meg hundene på jobb og dro til Damtjern der vi skulle møte Åse klokka 12. Frida og Una satte stor pris på turselskapet de også.

Denne utsikten skulle prege resten av dagen.. Steinsfjorden og mer eller mindre deler av Tyrifjorden, til tider hele Røyse også.

Vi hadde ikke gått mange meterne innover veien ved dammen før jeg fikk øye på en brun rumpe inniblant steinene på hogstgruppa. Vi stoppet og kikket, men den var ikke skeptisk i det heletatt. Det er ikke noe som å treffe dyrene i sitt rette element.

Elgen skjønte etter hvert at vi kom til å bli stående å se på den, så da luffet den sakte ut av hogstgruppa. 

Innerst i veien ligger Eventyret. Absolutt en pensjonistbolig vi kunne tenke oss begge to. Men tipper den er verdt så mange millioner at vi må både vinne i lotto og finne en rik mann.

Åsahytta var hytta til Hønefoss-speiderne de første årene etter krigen. Hytta var også utgangspunktet for speideraktivitetene i og omkring «Djevelens punsjebolle». Utsikten fra hytta er dårlig, men bare 40 meter videre mot vest er det utsikt fra Gyrihaugen i syd til Norefjell i vest. Jeg og Åse har vært på tur her tidligere. Vi klarte etter hvert å resonere oss fram til når det måtte vært. Så når jeg kom hjem måtte jeg sjekke. Flott tur dette her også.

Det vekslet mellom sti og traktorvei, så det ble slett ikke noe buching som vi hadde sett for oss. Noe vindfall måtte vi forsere, men adskillig færre enn jeg hadde sett for meg før vi gikk.

Det er et hav av stier og veier på kryss og tvers der, så det ble noen stopp for å sjekke kartet, slik at vi ikke behøvde å gå lengre enn nødvendig. Vi hadde lagt inn Djevelens Punsjebolle og Tiurtoppen som sjekk punkter, når vi av likevel befant oss på stien ørlite lenger opp i terrenget. Turen ble på 11,74 kilometer i veldig variert terreng.

Frida er 9 måneder og var vel de av hundene som var mest på på alt som luktet rundt omkring. 

Una tok livet litt mer med ro.

Brei sti videre innover. Vi sjekket kartet i hvert stikryss for å være sikre på å holde stø kurs.

Siden Åse fremdeles holder på med Geocaching så la vi turen nedenom Djevelens Punsjebolle for å komme ned til Tiurtoppen der en uavhentet boks fantes på kartet.

Det er forholdsvis langt ned i bunnen av punsjebollen. Det går sti ned på begge sider av bekken.

Bella og Hailey måtte pent vente litt lenger unna kanten. Litt dumt om jeg plutselig snublet i båndet på kanten der.

For å slippe å gå et godt stykke oppigjen på stien for å gå ned igjen på den andre siden av bekken slik at vi fikk med oss cachen på Tiurtoppen. Valgte vi å krysse bekken.

Fra andresiden ser en fossen litt bedre.

Ikke mye å se på en tørr sommerdag.

Når vi kom litt lenger ned så måtte vi le, for der var det jammen noen som hadde laget ei bru over bekken. Den var ikke der sist vi gikk her, eller ved nærmere ettertanke så gikk vi jo ikke lenger ned enn Djevelens punsjebolle sist. Det var før Tiurtoppen var funnet opp som turmål og alle skulle gå dit.

Brua hadde både troll og de tre bukkene Bruse intakt.

"Hvem er det som tramper på min bru?"

Litt formasjonsoppvisning av jentene

Stier på krys og tvers, godt merket i både rød og to forskjellige blåfarger. Bare å velge og vrake hva man vil følge.

I hovedstikrysene var det skiltet.

Tiurtoppen

Nyte utsikten og prøve å lokalisere cachen, så Åse fikk signert den.

Når en holdt på med dette som mest så hadde en enslags magefølelse på hvor disse var gjemt. Det var litt mer leiting nå kjente jeg.

Da kunne vi sette kursen mot dagens turmål. Cachen ved Jaklefoss. Vi måtte ta et valg om vi skulle gå for toppen og klatre ned, eller vi bare skulle gå rett til bunnen med en gang. Cachen var nemlig i bunnen.

Mye hogst gjorde at vi fikk en utrolig utsikt nesten hele veien fram til fossen. Lettere kupert terreng, men ingen lange bratte bakker.

Turen var en nytelse med slikt terreng og ikke minst utsikt. Så turen fikk enkelte solglimt, men det var veldig greit å ikke gå i steikende sol. Ikke var det en mygg i sikte heller, så det varer nok ikke særlig lenge.

Åse så en grevling som smatt mellom buskene. Før vi gikk så var det litt studering av kart og litt googling for å finne noen turbeskrivelser. Men dem var det ikke mange av. Etterhvert som vi gikk så skjønte vi jo at det var merket sti hele veien og det var bare å følge skiltene mot grevlinghiet. 

Om det ikke er Steinsfjorden å se på så er det bratte berg.

Det ble vannstopp ved hver anledning.

En stund så vi ut over hele Røyse og helt til Tyrifjorden

Det var til tider litt dårlig merket sti over hogstfeltene, men vi fulgte en slags traktorvei som glimtet til med noen blå malingsflekker hver. 100 meter eller så.

Når vi krysset strømlinja var alle hundene sikre på at det var noe inne i buskene, så om det var grevling eller elg er lettere usikkert. Kanskje det til og med var en ulv? Ikke så vi noe og ikke hørte vi noe, men det gjorde vi.

Når vi nærmet oss fossen så ble det straks ganske så uframkommelig.

Vi hørte fossen, så vi visste den var der, men den var ikke enkel å få øye på når vi nærmet oss.

Det var vel her det gikk opp for oss at det ikke var fult så enkelt å stige i gradene, det vil si klatre oppover for å se litt til. Så vi slo oss like godt ned i bunnen av fossen, bandt hunder satte fra oss rumpetasker og startet leitingen etter cachen som skulle være gjemt i området.

Cachen ble funnet og loggboka signert, så kunne vi sette oss for å spise nista vår.

Jaklefoss

Inniblant kunne vi skimte resten av fossen

 Frida og Una hadde også lyst på litt niste.

Etter knekkebrødet ble det skolebrød.

Åse og Frida skulle på kurs i kveldinga, så vi fant ut at vi skulle ta en tur seinere for å se øverste delen av fossen. Håper på mer vannføring så det blir litt av et skue. 

Siden vi ikke skulle ned til Tiurtoppen og Djevelens punsjebolle. Ble den øverste varianten valgt på hjemveien.

Mye fint å se på om man nyter naturen.

Hvorfor går alle til Kongensutsikt når du kan gå hit og nyte en bedre utsikt til alle kanter?

Avstanden fra parkeringa er omtrent den samme som fra Kleivstua til Kongensutsikt.

Hvitveisen flommet i veikanten

Stakk bortom Damtjern før vi gikk i bilen. Tenkte kanskje hundene kunne tenke seg et bad.

Utrolig lite vann i Damtjern, så det er greit at Kjerraten ikke er i drift lenger.