Padletur på Osensjøen

 

Hytta hadde en nydelig plassering, og en liten melding til hun som leide ut hytta ga oss lov til å låne kanoen. Både vester og padleårer lå i boden, så da bærte jeg og Kenneth kanoen ned til vannet. Man skal kose seg litt som voksen også når ungene sov til kvelds.

Naboen hadde et stilig trofe på garasjeveggen sin.

Jeg har ikke tålmodighet til fisking, men padling synes jeg er gøy. Så jeg ble plassert foran for å padle i vei mot den kanten som Kenneth hadde fulgt stien langs vannkanten kvelden før.

Hytta ligger flott til fra vannkanten også, skjermet med en flott stor veranda utenfor.

Det var første gangen Osensjøen lå blikk stille.

Kenneth ymtet frempå at jeg ikke trengte å være Speedy Gonzales, for han måtte bytte sak på fiskestanga. Det han hadde i enden av sena på fiskestanga egnet seg dårlig for den padlefarten jeg hadde.

God temperatur ute på fjorden den kvelden, så det ble nesten for varmt med ullgenser når man padlet.

Jeg satte kursen mot elveutløpet, der kunne det være fisk mente Kenneth.

Potensielt med gjedde der vi hadde tenkt oss inn i sivet, så ble det ennå litt skifting av agnet, gjerne med litt vaierbit i enden.

Litt fart i vannet, så da vet man at det blir grundere.

Det ble så grunt at kanoen subbet bunnen, da holdt vi på å sette oss fast når vi skulle få snudd og padlet oss tilbake mot vannet.

Sola var på vei ned bak åsen og myggen begynte virkelig å summe rundt ørene.

Vi la kursen, eller rettere sagt jeg satte kursen mot skaukanten mot sivet på andre siden.

Stillheten har senket seg

Mye fin natur langs vannkanten

Jeg fikk beskjed om å ta det bitte litt rolig, så kanskje fisken hadde en sjanse til å bite på.

Nå er det fisk på, sa Kenneth. Da var det bare å fiske opp telefonen for å dokumentere.

Det viste seg å være en abbor som prøvesmakte litt. Den hadde vært så glupsk at det ikke gikk ann å få den løs på en human måte.

Det tok litt tid å få den av. Og jeg kan røpe, at dette ble den eneste fisken på denne ferieturen.

Det sto ingen gjedder i sivet under brygga heller.

Det begynte å mørkne litt, så vi begynte å fiske oss tilbake til hytta.

Den helt store solnedgangshimmelen uteble, men det var ganske stemningsfylt avlikevel.

Må nok få til en padletur eller to til før isen legger seg.

Kvelden etter var det jeg som endte opp som barnepike, for Ingrid liker jo tross alt å fiske. De la i vei oppover fjorden denne gangen, for det er ei elv der også. 

Pilketur på Langvannet

Utrolig lav solgang ennå, så bommet litt med solkosen i dag. Men vi hadde med mer enn nok ved til bålet, så fryse skulle vi ikke gjøre.

Nok av skinnfeller og varme klær, så skulle vi klare å slå ihjel noen timer på tirsdag.

 Å ha med meg på tur er litt som å ha med unger på tur. Man må ha med litt tidsfordriv, for pilking bringer slett ikke fram den store entusiasmen hos meg. Men jeg tenker på andre, så jeg lurte på om Kenneth, Ingrid og Sofie ville være med å grille pølser i Brekkebygda i dag. Ja så kunne de jo ta med seg ei pilkestikke om de ville. Jeg hadde fylt opp bilen med hunder og fotoutstyr, skinnfeller og tjukke klær. Så jeg var klar for kos på land. 

Sofie med broddene hun fikk til bursdagen sin, kakao i koppen og saueskinn under runpa. Jo da er det nesten kos å være på pilketur.

Men det skulle gå både vinter og votter før det ble noe fisk. Det var en gjeng der med batteriborr og enda mindre tålmodighet enn meg. De satt knapt 4 minutter ved hullet før de spant 20 meter lenger bort og boret nytt hull. Jeg som var av den oppfattelsen at pilking var en avslappende hobby med kos.

Tjukk stålis, så det var ikke noen fare for at vi skulle gå gjennom isen med det første. Isen hadde mange lange sprekker, det kommer av alle kreftene som er i isen når den legger seg og "gror" tjukkere. Når det blir kaldere, trekker isen seg sammen. Siden den sitter fast, skaper denne sammentrekningen enorme spenninger som fører til sprekker og brak, ofte kalt "drønn".

* *

Jeg hadde med drona for å få litt trening med den. Jeg hadde lovet Sofie å prøve også, men med vondt kne og litt korte armer til alt jeg hadde på meg og den tjukke dressen hennes, så endte det med at vi måtte ha litt assistanse fra Kenneth for å få litt oversikt over hvor drona var når Sofie styrte. Det var jo noen andre folk der og ikke minst noen øyer med trær på. Men synes resultatet på filmen ble bra jeg, tatt i betraktning at det var to amatører som regjerte.

* *

Når Kenneth fikk styringa så ble det både mer flyt og litt mer struktur over det. Det er fint i Brekkebygda da.

Isen ga ikke godt fotfeste for hundene, kald er den å sitte på også. Så de ble bundet i hvert sitt tre.

Jeg og Sofie gikk opp på lang for å tenne opp bålet. Litt for å varme oss, og litt for å forberede pølsegrilling. Pølsene blir best på glør, ellers blir de rimelig svarte utenpå og kalde inni.

Hundene slo seg til ro og fulgte med på det som skjedde ute på isen.

Det er spennende når en hører dronesuset før en ser den. Hvor kommer den egentlig, og hvor høyt kommer den. Sofie er flink til å spotte den.

Se Bestemor, nå kommer den!

Når bålet begynner å bli høvelig så blir det varm kakao. Da er det veldig kjekt med hjelp til å røre i koppen, så pulveret løser seg opp.

Bella venter på pølser

Hailey tar livet med ro, men det leita nok på å være med på pilketur. Om kvelden når vi fikk fyr i ovnen så snorket de ganske jevnt alle tre.

De som synes man må ha bål når man er på tur er jeg ikke enig med. Jeg unngår stort sett bål etter beste evne. Man må jo putte alle klærne til vask når man kommer hjem og hoppe i dusjen for full innsåping. Noe verre lukt enn sur bålrøyk skal man leite en god stund etter.

Varga blir foret med kongler mens vi venter på at bålet skal bli glør.

Bella lurte på hva Varga hadde fått å tygge på.

Ingrid var sulten og tjuvstartet på grillingen

Grillpølse varmet på bål smaker kjempegodt

Når sola gikk ned dro turbopilkerne som hadde stresset rundt på isen. Da hadde Sofie lyst til å prøve noen av pilkehullene de hadde boret opp. Kenneth fant fram to pilkestikker og de valset bortover mot nærmeste hull.

Sofie hadde ikke nappet mange gangene før den første fisken var oppe av isen.

Noen stor fisk var det ikke akkurat, så for å få middag var det bare å fortsette videre.

Sofie sto der så tålmodig og nappet i stikka.

Den neste var i det minste to munnfuller, så det var håp om brukbar fangst på tirsdag. om det skulle fortsette sånn.

Imponerende tålmodige de der, de ligner ikke på meg.

Jeg og Ingrid pakket sammen og lempet skinnfeller og sekker, stoler og annet pikkpakk opp på akebrettene. Hundene dannet baktropp, for de var rimelig stivbeinte på isen,

Litt tullball ble det tid til også. For når jeg finner fram fotoapparatet så elsker hun å posere.

Luringen til bestemor det...

Om ikke annet så ble det en god middag til Chilli.

Abbormiddag