Fjelltoppjakten på Vikerfjell

 Etter jobb på mandag dro jeg til Åse. Vi skulle møtes for å ta noen innsjekkinger på Vikerfjell. Åse hadde sjekket inn der tidligere, men det hadde ikke jeg og Tove. Ti på topp er det visst også der i år, så da ble det dobbelt innsjekking på de andre to.

Denne gangen ble det en ny tur opp for min del. Jeg har vært der både sommer og vinter tidligere. Begge gangene sammen med Marius. Denne gangen med Åse, Mariell, Hans Martin, Tove og Ståle med en håndfull hunder.

Vi hadde ikke gått langt fra bilen før vi så hele skråninger fulle av Skrubbær. Disse kan jeg ikke si jeg har lagt merke til tidligere. De kan jo ha vært i nærheten, uten at jeg har sett at de har blomstret. For når jeg sjekket dem. så viste det seg at de er forholdsvis normale.

Det var ikke alt vannet som var like drikkbart for hundene, men Vikerfjell er stort sett bare myrer og bergnabber, så at hundene skulle gå tørste var det liten fare for.

Totalt på turen ble det tre innsjekkinger den ettermiddagen. Vi tok turen bortom Veslefjell også, når vi først var så nære.

Halve året har gått og jeg har da rukket endel fjell allerede.

Det er både bratt og tilrettelagt oppover stien. Når stien tar av fra stien over Veslefjell er det brått mange høydemeter og  det er bare å stålsette seg de kommende halvannen kilometerne.

Det ble mange stemningsbilder iløpet av turen. Myrull er noe av det peneste man ser når man er på fjellet.

Det er ikke mye pust i bakken en får innvilget når Varga ikke er i teten. Men hun står da rolig når hun får beskjed om det.

Det er ikke langt man skal gå når det er bratt, før man kan snu seg og nyte utsikten.

Stien flater litt ut og bukter seg bortover i terrenget, før den skjærer oppover i fjellet igjen. Det er en kort vei til topps.

Varga hadde nok lært etter turen på Gran, det lønner seg å drikke litt når anledningen byr seg.

Ringerike og Sperillen for våre føtter.

Det gikk greit å gå i joggesko på turen.

Det ble ikke bilder av så mye folk på denne turen, for når man er på tur med de en ikke kjenner så godt, så er det greit å begrense seg.

Det ble desto flere stemningsbilder

Siden vi dro avgårde rett etter jobb, så var det bare Varga som ble med på tur.

Vi merket godt at vinden øket i styrke når vi nærmet oss toppen av Høgfjell med innsjekkingspunkt på 1010 moh. Det ble noen kilometer som Varga praktisk talt lukket ørene.

Hadde det vært litt tidligere på dagen, så hadde det nok blitt et bad her.

Det er noe eget med fjellet, det er et sted jeg aldri blir lei.

Høgfjell var ikke noe blivende sted å oppholde seg etter innsjekkingen.

* *

Det blås bittelitt på toppen.

Fra toppen av Høgfjell har du mange valg for hvor du kan gå videre, nesten like mange valg på ski. Vi hadde en innsjekking vi skulle ha med oss på Ettusenogfemmeterhøgda, som ligger på 1003 moh, så navnet er vel litt merkelig. Kanksje toppen har krympet på sine gamle dager?

Det var like mye multeblomser der som alle andre steder på fjellet nå.

Hvitt så langt øyet kan se.

Det var et par fugler som holdt godt øye med hva vi foretok oss.

Neste innsjekkingspunkt i sikte. Når det var gjort begynte vi å se oss om etter et sted som var lunt med solskinn. Det var ikke det enkleste.

Til tross for vindvær på toppen så blås det ikke kaldt. Det gikk helt greit å gå i singlet og shorts.

Varga var ikke like imponert i vindværet

Håper været holder seg utover sommeren, så det kan bli mange slike dager i fjellet.

På leit etter en lun krok for å spise nista.

Bak en svær stein fant vi det.

Noen nyter ettermiddagen litt mer enn andre når de er på tur. Frida var ikke særlig interessert i å ligge i fuktig lyng,

Fordelen med å gå ned igjen den samme stien som vi gikk opp på fjellet, er at nå kunne vi virkelig nyte utsikten hele veien ned til bilen igjen.

Slike kvelder etter jobb er det bare å nyte

Takk for turen alle sammen, brått er vi ute på nye eventyr et ukjent sted.

Dagens siste innsjekk på Veslefjell og vi kunne snu og finne bilen. 

Husmorferie på Teinvassåsen

 Vi fikk til en liten husmorferie den uka som jeg har hatt ferie, så da ble det ei overnatting på Teinvassåsen. Vi har vel fått det til en 3-4 år nå. Alltid godt med en tur i fjellet på høsten. Vi stoppet på Nesbyen for å handle litt til middag og frokost dagen etter.

Hundene fant raskt ut hvor kjøkkenet var og når vi hadde planer om middag. Siden vi hadde dratt opp midt på dagen så hadde vi litt tid før middag. Vi sjekket kartet på Fjelltoppjakten og fant to topper like ved hytta, 

Vi tok bilen og kjørte ned til Høgdefjell for å ta ettermiddagens første innsjekking.

Jeg har vært på Høgdefjell tidligere, men da dreiv jeg ikke med noen Fjelltoppjakt. Så da var det bare å ta turen en gang til.

Det var ikke en levende sjel her heller, så da fikk hundene fortsette å løpe løse. Det er årets første fjelltur for dem uten bånd, så dette blir mer trim enn de har hatt på et halvt år.

Det var ikke mye sol, men det var oppholdsvær i det minste.

Det er en veldig kort tur egentlig, så det tok ikke lange tiden før vi så varden vi skulle til.

Det er et lite bratt parti, men det var så si det eneste stedet som det var klinete også. Der hang vi litt å dinglet i lyngen på vei tilbake til bilen. Men det gikk helt greit uten søle i rumpa.

Det er  utsikt fra  toppen der og vi har fult utsyn utover hytteeldoradoet.

Jeg har ennå ikke funnet noe sted jeg kunne tenke meg å kjøpe hytte, for jeg trives best hjemme. Men det er greit å være med andre som har hytte, på hyttetur.

Hundene ledet ann og fulgte stien, Brått tok Varga en liten ut til siden, og da fløy det opp tre ryper. De hadde allerede fått hvite vinger, så snøen kommer snart i fjellet.

Det er lettere kupert ut mot toppen av fjellet.

Vi nådde toppen, sjekket inn i fjelltoppjakten og glemte rett og slett å skrive oss inn i turboka som trolig lå i postkassa på varden.

På toppen er det flatt. Det er nok en topp som mange går opp til, for stien er brei og tydelig. Opp på denne toppen kan du ikke gå deg bort.

Det er jo kjekt med en våt høst, da er det mengder med vann til hundene alle steder. Det benyttes av alle, til og med Varga.

Vi kom tilbake til bilen som vi hadde parkert ved den improviserte kirkegården som ligger langs veien opp mot hytta ril Øveren.

Om en ikke hadde lest for nøye på steinene så kunne en trodd at det var hytta til en seriemorder som er der.

Sikkert litt kreapy første gangen du er der er det noen som tenker, men jeg trodde aldri det var ekte graver.

Det er blitt Passpay betaling på alle veiene der nå, så det er egentlig ikke noe billig område å bruke hytta mye på. Siden det andre innsjekkingspunktet var langs samme bomveien, så tok vi med oss den også når vi var nede i veien til Govatnet.