Regnværsdag på Stalla

 

Ferien startet med regnvær, men man må jo lufte noen hunder om det regner litt. Mandag tok jeg en tur opp mot Stalla, for å få et nytt sted å gå tur. Der er det en god stund siden jeg har vært nå. På veien dit ble det en liten stopp i veikanten for å se på grisene, som koset seg ute i regnværet.

Grisene rullet seg rundt i søla og storkoste seg.

Disse enset ikke at jeg stoppet ved gjerdet for å se på dem og ta noen bilder. Herfra er et sted jeg ikke har vært innom, ikke skal innom heller. Men sikkert et bra sted for de som har stor tro på økologisk mat i alle varianter. 

Høner er ikke like begeistret for regnvær som det frisene er.

Det er nok ikke så lenge til de kommer til å gå her, jeg regner med at de skal slaktes så det blir julemat.

Jeg parkerte like ved veien, for det er ikke så lange biten bort om jeg bare skulle gå til Stalla. Det duskregnet litt, men et hadde det gjort mer eller mindre hele dagen. 

Mengder med blåbær i veikanten.

Blåbærene var store og søte

Det er ikke noen spiselige sopper der heller. Jeg gikk ikke inn i terrenget der, for jeg hadde bare joggesko. Men de jeg så fra veien var ikke et slag jeg hadde kjennskap til at kunne spises.

Varga smaker på alt som ser spiselig ut

Det var masse tyttebær der også. Så ikke ut som det hadde vært en bærplukker innover der.

Etter alt regnet i det siste så er det veldig vått i terrenget der.

Det var hogget ned det meste av skauen i et stort område rundt Stalla,

Jeg snudde ved den innerste Stalla. Da hadde det begynt å regne mer, så det var ikke så trivelig å være på tur lenger. Vi var ganske våte innen vi kom tilbake til bilen og jeg skulle innom butikken for litt melk og smør før det var på tide med middag hjemme når vi kom hjem.

For en mann!

 

På vei tilbake fra turen til Preståsen på lørdag, så kjørte vi om Utsranda. Helle hadde snakket om at hun hadde sett Skotsk høylnadsfe når hun hadde passert der i sommer. Nå var innhegningen tom, men vi så noen som holdt på på gårdaplassem. Vi stoppet og etter en kort vurdering så kjørte vi opp dit og Helle hoppet ut. Hun var tross alt mer lokal enn det jeg var.

Bonden kom ut og vi fikk lov å kikke på dyrene hans og ta bilder av dem. Han dro av gårde og vi kunne nyte synet så lenge vi ville. Det er flotte kuer, og jammen hadde det kommet noen kalver også. 

Det så ut som det var noen av kuene som ikke hadde fått kalven sin ennå. De var litt nysgjerrige, men den eneste som lot seg kose litt med var faktisk oksen.

Vi fant ut at dette måtte være kalv fra i fjor, siden den hadde så mye pels. Om ikke lenge nå så detter vinterpelsen av i svære dotter.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle er en gammel kurase som har sine røtter i den gamle nordiske uroksen. Historieforskere mener det var vikingene som brakte feet over til Skottland. Her har de hatt sin plass i det karrige skotske høylandet. Høylandsfeet ga den gang kjøtt og melk til de små bondesamfunnene. Pelsen ble den gang klippet, og det ble laget varme klær som gensere, luer og sokker.

De første dyrene kom tilbake til Norge i 1994 og det er i dag registrert ca 3149 reine Highland dyr , i 205 besetninger dyr av denne rasen i Norge. Kuene får 1 kalv i året og er ferdig utvokst når de er 4 år gamle. Da veier en ku ca 600 kg og en okse 850 til 1100 kg.

Høylandsfeet er kjent for det marmorerte fine kjøttet pga. dyrenes evne til å ta til seg all mulig slags føde, slik som gress, urter, blader kvister, blåbærlyng osv. Dyrene har en rolig adferd med en sterk rangordning i flokken. De er i utgangspunktet godlynte, men man bør se opp for de store hornene, som kan bli over 100 cm i total bredde. Det finnes ingen trusler i Norsk fauna i dag, som kan true en flokk med høylandsfe.

De var veldig oppmerksomme på oss, så de tittet mye. Men sto helt rolige, så da ble vi vel godtatt da.

Disse kuene har mer villmarkfarger enn andre kuer, så de glir mer i ett med landskapet.

Det er ikke mange centimeterne mellom magen og bakken på disse her.

Vi takker for titten og stikker nok innom flere ganger iløpet av sommeren. Hadde vært artig å se kalvene fra de er bitte små.

Jeg har lest litt rundt på nettet om denne rasen, og alle steder advares det mot de store hornene. Du kan bli skadet selv om kua ikke mener det, et lite kast på hodet så merker du den spissen der.

De hadde høner som gikk som de ville der også. Hønene trodde nok vi hadde med noen godsaker til dem, for de fulgte etter litt før de gikk tilbake til trappa si.

En skikkelig staselig hane som passet godt på hønene sine.

Om maten er inne i munnen eller henger fast i barten er det samme. Kjekt med litt niste om man er drøvtygger.

Kanskje de kommer bort for litt kos når de blir bedre kjent med oss. Noen treger litt mer tid enn andre, og noen blir ikke kosete uansett hvor mye du prøver.

Utrolig flotte dyr

Vi var vel der et kvarters tid eller så tenker jeg.

Skikkelig stilige søppeldunker hadde dem. Spørs om jeg får søke på nettet etter sjablonger så jeg kan få sånne dunker også.

Dobbeltarbeidene

 

Ei uke er det helt greit å være dobbeltarbeidene. Jeg storkoser meg på beite sammen med nysgjerrige lamunger. Jeg koser meg når jeg ser de små ivrige lamungene som kommer løpende mot meg når de ser meg.

I slutten av uka var jeg på en annen gård også. Der skulle kopplammene ha kraftfor. Det setter de stor pris på. 

Der er det ikke bare sauer, men høner også som skal ha litt mat og vann. De går som de vil, så plutselig dukker de opp nede hos sauene. En skokk med haner som følger med på alt jeg gjør. 

Jammen dukket ikke kaninen opp også, tipper det er den samme som var der når jeg passet dyra for et par år siden.

Ikke alle border collier er like fotogene. Jeg prøvde å få til et fint bilde i røsslyngen når vi gikk innover skauen for å se etter sauene på utmarksgjerde. Hun er så på bjuder'n at litt stillesitting var så si helt umulig.

 Jeg gav opp og fortsatte turen innover skauen.

Vi hadde ikke gått langt etter grinda før vi fikk øye på de første sauene.

Et stykke oppe i bakken fikk jeg se en sau som lå merkelig. Først trodde jeg den sov, men så tenkte jeg at sånn hun ligger får hun jo ikke reist seg opp igjen. Jeg bant Eazy i en buske og vippet henne rundt. Prøvde å få henne opp på beina igjen, men hun var litt for tung.

Jeg var der til hun hadde kommet seg litt og klarte å stavre seg opp på beina selv. Hun tuslet av gårde med lamma sine og noen andre søyer. Finner du sau som ligger på ryggen eller på siden med beina i oppoverbakke, så må du snu den! Den klarer ikke det på egenhånd.

Resten av gjengen venter spent på at hun skal bli med nedover for å finne gras å kose seg med.

Vi gikk lenger innover for å se om vi fant flere sauer. Da kunne vi se hvordan det gikk med søya på tilbakeveien.

De har flotte områder å meske seg i her.

I Bråtan var det ikke mer enn noen få sauer, som regel er det mange her. Men den dagen hadde de ikke samlingsstund der i alle fall.

Det er et skikkelig soppår i år.

Påvei til bake så kom det sauer fra alle kanter for å se om jeg hadde med noe til dem. Det hadde jeg ikke.

Noen stoppet, mens andre ble med et langt stykke.

Litt mildt sagt så er jeg så fed up av dette regnværet og jeg tipper denne kortbeinte larva er like lei regnskurer som det jeg er.

Border collier gjeter alt... til og med larver.

Vek hjemme igjen så skulle jeg bare gå langs gjerdet til de som er på jordet. Da fikk hun løpe løs så hun fikk ut bitte litt energi før det var tilbake i bingen.

Nei vi skal ikke løpe ned maten til sauene, men holde oss til hjulsporene. Men det er ikke så enkelt når en er super lykkelig med mye energi.

Når jeg var ferdig med de andre dyrene så var det inn og ta meg av kattene. De trengte både mat, reint vann og ikke minst kos. De kom mjauende når de hørte jeg låste meg inn.

Så godt å bli klødd bak øret da gitt.

Jeg kan ikke ta kvelden før mine hunder har fått sitt heller. Så det ble en tur oppe i havna. Der er det gjerde og de kan løpe løse. Det var regnbyger til stadighet, så noen lang tur til Veme eller rundt hengebrua . Jeg hadde ikke sopplukking i tankene, men når man kommer over store mengder, ja da må man plukke med seg i det man har. Jeg  hadde kun genseren.