Første vakta var over og nattesøvnen var vel ikke det helt store etterpå. Når man er ferdig ved midnatt og skal ordne seg på badet, før man kryper opp i hengekøya tett i tett med 50 andre.
Morgenvakta startet rett etter frokost, så med søvn på 6-7 timer så må man være klar for mønstring. "God vakt" "God vakt skal være" Etter 10 minutter så ble det nøytralisering av seilene så Statsraad Lehmkuhl skulle ligge i ro. Vi hadde nemlig fått tau i propellen.
Den ene livbåten ble satt på vannet og det skulle sjekkes om dette var noe de kunne løse selv, eller om det måtte tilkalles hjelp fra Shetland.
Det ble en lang vakt hvor en ikke gjorde noen verdens ting. Det var noe kaffekoppgjengen satte stor pris på.
Det er begrenset hvor lenge det er gøy å se på at andre jobber synes jeg. Det gjaldt ikke for alle på båten.
De dykket ned og fikk etter hvert løsnet tauet. Det var lite informasjon om ting som skjedde sånn helt generelt på denne båten. Det er endel ting jeg savnet. Litt kommunikasjon og struktur. Ingen av de ansatte hadde navnlapper på uniformen sin. De svarte sjelden på spørsmål om du ikke hadde øyekontakt med dem.
Med synderen på dekk, så ble det endelig litt jobbing igjen, men ikke på meg og Kenneth, for vårt skift var over for denne formiddagen.
Det ble mye titting utover havet iløpet av turen. Siden vi hadde fått tildelt tre forskjellige lag når vi gikk ombord og hvert vårt nummer, så savnet jeg f.eks et bånd man kunne hatt på armen utenpå jakka som hadde samme farge som laget du hadde fått. For lagene var nemlig rødt, hvitt og blått. Siden det er umulig å lære seg 130 navn, så burde båndet hatt nummeret du hadde fått tildelt også.
Da hadde alle visst hvem som var på hvilke arbeidslag. Alle arbeidsoppgaver ble tildelt nummeret ditt, så om man visste hvem som hadde hvilket nummer kunne man enkelt byttet vakter seg imellom. For den såkalte random trekkingen og tildelingen feilet grovt jo flere dager vi var ombord. Nest siste dagen hadde man samme vakta og samme partner som de tre siste vaktene. Jeg hadde en opphopning av brannvakt, som skulle gå to runder gjennom hele båten iløpet av den timen vakta varte.
Til tross for stiv kuling, så var Nordsjøen rimelig flat av seg. Jeg hadde ønsket meg mer vær, både bølger og vind. Ja egentlig alt unntatt regn. Regnet innhentet oss ikke iløpet av disse dagene.
Endelig ble bommene snudd og seilene heist.
Rett ved siden av roret var det en navigasjonsskjerm som kapteinen fulgte med på. Kapteinen hadde den hos seg, så kunne vi se på kopien ute hos oss.
Når vi hadde spist middag den torsdagen og vi hengte opp hengekøya i matsalen for å gjøre det meste klart før vi skulle på vår arbeidsøkt klokka 20 og fram til midnatt. Da kjente jeg at jeg hadde fått mer enn nok av all kaklingen og slaraffenlivet. Kenneth hadde hatt litt signal på telefonen sin når vi passerte oljeplattformene, men det ble slutt når vi nærmet oss Shetland.
Jeg var så lei av bergensere som ikke kunne ti stille i to sekunder. Jeg var lei av besservisserene som skulle lære deg alt muligsvada. Jeg var lei av de som kun snakket om seg selv og skrøt uhemmet over hvor flinke de var. Jeg var møkk lei av å gå og sparke i beina og ikke gjøre noen verdens ting omtrent. Vi var ganske fed up begge to. Så det første vi skulle gjøre neste morgen når vi nådde inn til Shetland, det var å sjekke om det gikk direktefly fra Shetland til Gardermoen.
Da hadde det blitt noen netter på hotell før vi hadde flydd hjem, for å si det sånn. Det fantes det ikke, ikke på den tiden vi hadde tilrådighet. Jeg kan røpe at det blir seiling tilbake til Bergen også. Det var mange som syntes vi hadde jobbet mye, og de var støle i både bein og armer. De var helt uforstående til at jeg syntes dette var en ferietur. Jeg var ikke støl, men sleit med kramper i leggene på natta. Det kom nok av at en prøvde å sette sjøbein og kompensere for for bølgegangen gjennom dagen. Ligge rett ut på ryggen i ei hengekøye er ikke optimalt for meg i alle fall. Ei natt til nå så hadde vi et døgn til fri disposisjon på Shetland.
