Fanitullvegen fra Leveld til Hemsedal

Hr Yr hadde meldt sol og jeg sendte melding til Wenche Lill om hun ville være med på en liten kjøretur. Vi hadde ikke dårlig tid i og med at vi ikke skulle så langt å kjøre. Så jeg plukket henne ikke opp før ved 9 tiden. 

På fjellveiene mellom Hallingdal, Hemsedal og Valdres kan du oppleve mektige fjellandskap. Fanitullvegen passerer Reineskarvet og Lauvdalsbrea i Ål på vei til det alpelignende fjellandskapet i Hemsedal. På veien videre har du et praktfullt skue mot fjellene i Jotunheimen. Enten du er en eventyrlysten sjåfør eller en naturelsker som vil utforske til fots, vil Fanitullvegen imponere og etterlate deg med uforglemmelige minner. 

Det ble stadige stopp for å ta noen bilder. Jeg har vært i Leveld tidligere, men aldri tatt turen over fjellet. Veien tar deg først gjennom en bratt del av fjellet, til man kommer opp på flaten hvor man tydelig kan se at man er på høyfjellet. Her vil du bli belønnet med fantastiske utsikter som tar pusten fra deg. Fanitullvegen byr på en opplevelse i seg selv, hvor man kjører over taket av Hemsedal i den vakre ville naturen.

Jeg hadde forventet mer høstfarger i fjellet, men det var så si ingen. Det hadde nok ikke vært kaldt der heller. Det var en varm vind i fjellet, så når vi tok en stopp for å gå opp for en innsjekk i fjelltoppjakten, gikk vi i bare genseren.

Underveis langs veien er det mange fotstier og turmuligheter som du kan utforske etter at du har funnet et sted å parkere bilen. Gå ut av bilen, strekk på bena og opplev naturen på nært hold. Fanitullvegen er det perfekte utgangspunktet for fotturer og vi endte opp med å gå til Lauvdalsbrea. 

Vi la i vei innover i fjellheimen, og noe som er sikkert så er det at hit skal jeg tilbake og gå på flere topper. Om det blir allerede i høst veit jeg ikke, det kommer ann på været og når snøen kommer. Jeg vil hevde at Faniturllvegen er en finere fjellovergang enn det Tindevegen er.

Veien startet brei før den ble smalere og smalerer oppover fjellsiden. Mot toppen var det en god del stein, men ikke slike uoverkommelige. Et lite stykke ble det klatring, men hundene klarte seg veldig bra. Den tid den sorg når vi skulle ned igjen tenkte jeg.

I bunnen var det noen våte partier, der var det lagt klopper.

Det var to fjelltopper med en kilometers avstand som vi kunne sjekke inn på, men kun den ene som hadde sti fra der vi parkerte. Det klarer seg med ei innsjekking om gangen.

Wenche Lill og Bella er radarpar på tur, men Bella har alltid et halvt øye til hva jeg holder på med.

Der stien var utydelig var det satt opp varder så en skulle finne fram.

Det ble litt klatring og hundene klarte seg veldig bra.

Tåka kom ikke akkurat sigende, den kom og gikk i en vill fart når vi nærmet oss toppen av Lauvdalsbrea.

Vi kunne skimte en vanvittig flott utsikt til tider mellom tåkedottene.

Det er sånn det er på fjellet, stadig endringer i været.

En selfie ved innsjekkingen på fjelltoppjakten og en bolle, så da ble det en liten pause med utsikt.

Jeg liker best nye veier, da får man brått nye perler på lista over steder man har lyst til å dra tilbake til.

Tåka lettet litt og vi fikk utsikt 360 grader rundt.

Kanskje en del av sommerferien skal legges hit til neste år.

Fjellpartier skal ha vann og det var det mengder av her. Ryggsekk og gå fra vann til vann innover i fjellheimen....

Langt der nede står bilen parkert

På vei ned kom vi over et lite felt med høstmose

Vi nærmet oss bilen igjen og det var ikke en tåkedott å se noen steder

Det ble en stopp i Hemsedal for å spise litt middag på veien hjem.

Et kort stopp på Guslvik for softice, så ble det varandaliv når jeg kom hjem. Nyte siste solstrålene før det var på tide å gå inn for en dusj.

Tindevegen og Sognefjellet

Tindevegen er ikke akkurat i nabolaget, så skal man få gjort noe i løpet av dagen må man tidlig opp. Hr Yr hadde lovet regn på ettermiddagen, så desto viktigere å ha vekkeklokke i ferien. Klokka ringte 04:18, og jeg var på vei 04:43. 

Første stopp var en bensinstasjon på Gol for litt frokost og litt proviantering for første del av turen. Mannen bak kassa var nok ingen morgenfugl, det var hverken fart eller smil å høste fra den kanten. Over Hemsedalfjellet ble det stopp for å nyte synet av en liten flokk med reinsdyr.

Kalvene var blitt ganske store og reinsdyrene hadde imponerende gevir fulle av bast ennå.

Men vi kunne ikke stå der og nyte synet av reinsdyrene om vi skulle komme oss over til vestlandet.

Etter å ha fylt bensin i Øvere Årdal satte vi kursen mot Tindevegen og tok fatt på de krappe svingene oppover i fjellsiden. Første stopp for å få litt utsikt utover Sognefjorden.

Neste stopp ble ved bomstasjonen, for å kjenne på fjellufta og se på tåka som danset mellom fjellsidene.

På toppene rundt var første snev av vinter kommet. Det var nysnø på flere av fjelltoppene vi passerte. Vi hadde planlagt en stopp for en fjelltur, men ingen topptur fristet med nysnø.

Uansett hvor vi stoppet kunne vi se veien langt tilbake, og snudde vi oss andre veien så så vi hvor veien buktet seg videre på fjellet.

Tindevegen er fjellvegen mellom Årdal og Turtagrø som tar deg fra Sognefjorden til Jotunheimen. Veien er normalt åpen fra mai til november og er ”snarveien gjennom Jotunheimen”, og korteste alternativ fra Bergen til Trondheim. En turistvei som knyter Årdal sammen med Luster og Sognefjellsvegen som er en nasjonal turistvei. Fjellveien går gjennom mektig natur blandt vakre topper i Jotunheimen, med mange flotte utsiktspunkt. En kort spasertur fra traseen, ligg et fantastisk panorama med Hurrungane og Store Skagastølstind i øst og Sognefjorden og Skjolden i vest.

* *

Her har noen andre laget film om denne strekningen.

Magen mente det var på tide med lunsj, men vi kunne ikke sitte i veikanten å spise matpakka vi kjøpte oss. Vi satte kursen mot Kolnosi for å sjekke inn i Fjelltoppjakten. Før vi gikk videre til Berdalsnosi for å spise matpakka.

Det var spennende om tåka ville komme rullende og spolere hele fjellopplevelsen, eller om vi ville få litt utsikt på runden.

Det var noen skikkelig mørke blå blåklokker langs stien.

Vi krysset fingrene og la i vei mot Kolnosi.

For anledningen havnet Bella sammen med Wenche Lill da hun ikke hadde tatt med seg Virre. Hailey og Varga nyter utsikten som vi gjør. Vel egentlig fikk de øye på noen sauer nede ved veien.

Ulempen med fjellturer over 1400 moh er all steinen som finnes der. Egentlig er det bedre å holde seg litt lavere i terrenget.

Flaks for oss så danset tåka rundt oss og ikke helt i nærheten.

Tåka i fjellet beveger seg mye raskere enn annen tåke, den virker mye tjukkere enn annen tåke også.

Jeg liker fjellet med litt mer vann, bekker og elver. Når vi kjørte over Tindevegen så var det et overraskende dødt fjell.

Det var noen biler som passerte, men veldig få norske. Siden vi var det en helt vanlig ukedag, forholdsvis tidlig på dagen, så kan en bare forestille seg hvordan det var der når alle hadde ferie.

Vi sjekket inn på fjelltoppen, gikk ned til bilen og tok stien som gikk på andre siden av veien for å finne utkikkspunktet. Stoppet ved bilen for å hente drikke og maten, noe å sitte på og la i vei.

Når vi satt for å spise nista vår så var alle hundenes fokus på Wenche Lill. Hun var litt gavmild med nistepakka si, det var ikke jeg, for å si det sånn.

Vi satt liksom på kanten av fjellet og kunne se rett ned på Skjolden. Dit er planen neste sommer.

Matpakka mi hadde fått litt hard medfart i rumpetaska. Wenche Lill hadde pakket sekk, så hun klarte seg bedre med estetikken på maten. Men smaken hadde holdt seg bra da.

Klokka var ikke blitt mye, så det er utrolig hva man kan få til om man er oppe om morgenen. Jeg skal innrømme at jeg var ikke veldig gira på å stå opp når klokka ringte, men bare man kommer ut av senga så er det egentlig helt greit.

Det ble litt poseringer på dem før vi snudde rundt og gikk samme stien tilbake til bilen for å fortsette over fjellet og ned til Turtagrø.

Man måtte løfte beina litt ekstra, for det var mye steiner der også.

Med nysnø på toppene og gammel snø litt lenger ned i dalsidene så er det vel egentlig aldri sommer her.

Vi dro over Sognefjellet videre og det ble noen småstopp på veien for å se på utsikten og ta noen bilder.

Det ble mange bilder av tåkedotter rundt fjelltopper iløpet av turen over fjellene.

Det er bare å innse at vinteren nærmer seg

Et godt stykke av veien var det mange trill runde, forholdsvis store varder. Forseggjorte og flere i klynger.

Det er vel slike spisse fjell som kalles tinder.

Man må være glad i naturen for å nyte turen

Denne runden bragte oss rundt Norges høyeste fjell Galdhøpiggen på 2469 moh. Wenche Lill hadde vært på toppen av den, det er ikke noe som frister meg. Sånne steder som alle andre har vært frister liksom ikke meg særlig.