Tindevegen og Sognefjellet

Tindevegen er ikke akkurat i nabolaget, så skal man få gjort noe i løpet av dagen må man tidlig opp. Hr Yr hadde lovet regn på ettermiddagen, så desto viktigere å ha vekkeklokke i ferien. Klokka ringte 04:18, og jeg var på vei 04:43. 

Første stopp var en bensinstasjon på Gol for litt frokost og litt proviantering for første del av turen. Mannen bak kassa var nok ingen morgenfugl, det var hverken fart eller smil å høste fra den kanten. Over Hemsedalfjellet ble det stopp for å nyte synet av en liten flokk med reinsdyr.

Kalvene var blitt ganske store og reinsdyrene hadde imponerende gevir fulle av bast ennå.

Men vi kunne ikke stå der og nyte synet av reinsdyrene om vi skulle komme oss over til vestlandet.

Etter å ha fylt bensin i Øvere Årdal satte vi kursen mot Tindevegen og tok fatt på de krappe svingene oppover i fjellsiden. Første stopp for å få litt utsikt utover Sognefjorden.

Neste stopp ble ved bomstasjonen, for å kjenne på fjellufta og se på tåka som danset mellom fjellsidene.

På toppene rundt var første snev av vinter kommet. Det var nysnø på flere av fjelltoppene vi passerte. Vi hadde planlagt en stopp for en fjelltur, men ingen topptur fristet med nysnø.

Uansett hvor vi stoppet kunne vi se veien langt tilbake, og snudde vi oss andre veien så så vi hvor veien buktet seg videre på fjellet.

Tindevegen er fjellvegen mellom Årdal og Turtagrø som tar deg fra Sognefjorden til Jotunheimen. Veien er normalt åpen fra mai til november og er ”snarveien gjennom Jotunheimen”, og korteste alternativ fra Bergen til Trondheim. En turistvei som knyter Årdal sammen med Luster og Sognefjellsvegen som er en nasjonal turistvei. Fjellveien går gjennom mektig natur blandt vakre topper i Jotunheimen, med mange flotte utsiktspunkt. En kort spasertur fra traseen, ligg et fantastisk panorama med Hurrungane og Store Skagastølstind i øst og Sognefjorden og Skjolden i vest.

* *

Her har noen andre laget film om denne strekningen.

Magen mente det var på tide med lunsj, men vi kunne ikke sitte i veikanten å spise matpakka vi kjøpte oss. Vi satte kursen mot Kolnosi for å sjekke inn i Fjelltoppjakten. Før vi gikk videre til Berdalsnosi for å spise matpakka.

Det var spennende om tåka ville komme rullende og spolere hele fjellopplevelsen, eller om vi ville få litt utsikt på runden.

Det var noen skikkelig mørke blå blåklokker langs stien.

Vi krysset fingrene og la i vei mot Kolnosi.

For anledningen havnet Bella sammen med Wenche Lill da hun ikke hadde tatt med seg Virre. Hailey og Varga nyter utsikten som vi gjør. Vel egentlig fikk de øye på noen sauer nede ved veien.

Ulempen med fjellturer over 1400 moh er all steinen som finnes der. Egentlig er det bedre å holde seg litt lavere i terrenget.

Flaks for oss så danset tåka rundt oss og ikke helt i nærheten.

Tåka i fjellet beveger seg mye raskere enn annen tåke, den virker mye tjukkere enn annen tåke også.

Jeg liker fjellet med litt mer vann, bekker og elver. Når vi kjørte over Tindevegen så var det et overraskende dødt fjell.

Det var noen biler som passerte, men veldig få norske. Siden vi var det en helt vanlig ukedag, forholdsvis tidlig på dagen, så kan en bare forestille seg hvordan det var der når alle hadde ferie.

Vi sjekket inn på fjelltoppen, gikk ned til bilen og tok stien som gikk på andre siden av veien for å finne utkikkspunktet. Stoppet ved bilen for å hente drikke og maten, noe å sitte på og la i vei.

Når vi satt for å spise nista vår så var alle hundenes fokus på Wenche Lill. Hun var litt gavmild med nistepakka si, det var ikke jeg, for å si det sånn.

Vi satt liksom på kanten av fjellet og kunne se rett ned på Skjolden. Dit er planen neste sommer.

Matpakka mi hadde fått litt hard medfart i rumpetaska. Wenche Lill hadde pakket sekk, så hun klarte seg bedre med estetikken på maten. Men smaken hadde holdt seg bra da.

Klokka var ikke blitt mye, så det er utrolig hva man kan få til om man er oppe om morgenen. Jeg skal innrømme at jeg var ikke veldig gira på å stå opp når klokka ringte, men bare man kommer ut av senga så er det egentlig helt greit.

Det ble litt poseringer på dem før vi snudde rundt og gikk samme stien tilbake til bilen for å fortsette over fjellet og ned til Turtagrø.

Man måtte løfte beina litt ekstra, for det var mye steiner der også.

Med nysnø på toppene og gammel snø litt lenger ned i dalsidene så er det vel egentlig aldri sommer her.

Vi dro over Sognefjellet videre og det ble noen småstopp på veien for å se på utsikten og ta noen bilder.

Det ble mange bilder av tåkedotter rundt fjelltopper iløpet av turen over fjellene.

Det er bare å innse at vinteren nærmer seg

Et godt stykke av veien var det mange trill runde, forholdsvis store varder. Forseggjorte og flere i klynger.

Det er vel slike spisse fjell som kalles tinder.

Man må være glad i naturen for å nyte turen

Denne runden bragte oss rundt Norges høyeste fjell Galdhøpiggen på 2469 moh. Wenche Lill hadde vært på toppen av den, det er ikke noe som frister meg. Sånne steder som alle andre har vært frister liksom ikke meg særlig.

Økonomidamer på utflukt

 En stykk impulsiv feriedag på torsdag ble det, så nå har jeg bare igjen de dagene jeg skal ha i uke 38 og de i jula. Jeg satte vekkeklokka på 5 og karret meg opp. Planen var dagstur til Vestlandet. Avtalen var å plukke opp Wenche Lill på Sokna klokka 6. Jeg må jo si at det er litt tungt å stå opp når det er mørkt ute ennå. Men når man skal noe man er litt spent på, ja så er det bare å gjøre seg klar og hoppe i bilen.

Første stopp ble Hemsedal, både for bilde og en liten stopp på bensinstasjon for litt mat. Det er ikke mye annet som er åpent på de tider av døgnet.

Jeg hadde funnet noe på det store internettet som jeg kunne tenke meg noen mil hjemmefra, ja da er det greit å ha ei venninne som blir med uten alt for langt varsel. Med regnskapsjobber begge to, med en vei vi måtte kjøre som potensielt kunne få snø innen kort tid. Som aktive bestemødre som stiller opp som barnevakt for barnebarn. 

Stopp nummer to ble for å fotografere en reinsdyrflokk som gikk helt i veikanten. Ja også overrakte vi ønskelista for julen til Rudolf, slik at Julenissen får den i god tid før jul.

Med en allerede avtalt overnattingstur i fjellet utfra de samme kriteriene. Ja da var det ikke flust av datoer å velge mellom i kalenderen. Ikke nok med å få ting til å passe med kalenderen, vi måtte jo ta oss en feriedag fra jobb før neste månedsavslutning.  Når man drar i 3-4 timer med bil for å kjøre en strekke på 800 meter med nesten 16% helling, ja da sier vel sunn fornuft at en bør google bitte litt for å se om det er noe annet en kan finne på i samme slengen, på de kanter av kartet.

Det er mye jeg har fått krysset av på lista mi over steder jeg skulle være i sommer og høst, men jammen har det kommet til noen flere steder også. Så til tross for mye dårlig vær så har jeg vært på mange turer synes jeg. Noen har vært impulsturer og andre har vært nøye planlagte. Innsatsen på Youtubekanalen er ferdig nå som det er en ny måned på gang. Nå skal jeg ikke innom i hele september, så får jeg se om den lever sitt eget liv, eller det går rett i kjelleren med statistikken. September er turmåned, da vil jeg ha bra turvær og nyte turer både på fjellet og i skauen. 

Første planlagte stoppen var ei parkering inne i Utledalen, så vi kunne gå inn til Vettisfossen. Oppdrag utført, Våte av svette innover og jammen fikk vi en dusj fra oven når vi var nesten tilbake til bilen. Kort fortalt så var vi glade for at vi hadde med skifte fra ytterst til innerst. Til og med underbuksa kunne vris.

Nyskiftede så satte vi kursen mot dagens egentlige mål, Ofredalstunnelen. Den ble kjørt begge veier, for der stoppet nemlig veien, langt nede i dalen.

Ruta ble på 540 kilometer omtrent, Det ble mange fjelloverganger som vi skulle få med oss gjennom dagen. Vi startet med Hemsedalsfjellet over til Tyin, over til Øvre Årdal, Ofredalen og Lærdal. Der ble det middagsstopp etter at vi hadde vært på overraskelsesbesk hos Anne Sofie. Siden jeg tydeligvis hadde gått glipp av noe da jeg og Patran hadde kjørt Snøveien over Aurdalsfjellet første ferieuka mi, ja så måtte vi jo kjøre over der for å komme hjem. 

Det blås surt over fjellet der, så det fristet ikke å stoppe for å ta naturen i nærmere øyesyn enn en stopp i ny og ned i bilen. Måtte jo ha noen bilder fra fjellovergangen,

Jo det så jo litt ut som månelandskap, men jeg synes nå turen over fjellet i juni var finere enn nå som snøen er borte.

Jeg må nok ta en tur over der når det er mindre vind og ikke yr i lufta så en kan gå en skikkelig runde der,

Noen tåkedotter kom sigende og gjør at ettermiddagen får en trolsk stemning.

Det kom noen større regndrypp innimellom.

Noe av snøen forsvinner nok aldri, for nå er årets nysnø rett rundt hjørnet i fjellet.

Fjellet er absolutt best utenfor turistsesongen.

Det ble en kjapp stopp ved Stegastein da det var en ledig parkering der. Der var det ikke sjans til å få parkert nåe jeg og Patran var på tur der.

Det er en flott utsikt ned i Sognefjorden.

Sola må nok skinne for at en skal få fram det skikkelig grønne vannet. Vel nede i Aurland la vi i vei over dagens siste fjellovergang. Fra Aurland til Hol er det en mengde tunneler, mer eller mindre opplyst. Mer eller mindre svingete.

Når vi var ferdig med tunnelene så begynte klokka å bli så mye at vi kunne håpe på en solnedgang. Men det nærmeste vi kom var et lite gulskjær over landskapet.

Fjellet bærer preg av kraftutbygging

Innover Raggsteindalen var det solskinn, mens over fjellet senket stadig mørket seg. Innover der var jeg på fjelltur i 2022. Strandavatnet var forholdsvis fult av vann nå i forhold til sist jeg var der.

Takk for en veldig hyggelig dag med mye skravling og bilkjøring. Jeg parkerte hjemme i garasjen kvart på tolv om natta, så vi holdt dagen kan du si. Vi skal snart ut på nye sprell med overnatting. Dette var bare en test av formen.