Når dagen starter med intens bjeffing som nærmer seg mer og mer soveromsvinduet mitt. Såkalte jegere vil nok kalle det los... Jeg hadde misstanke til hvilken hund det var før jeg tittet ut, for en litt tykkfallen drever hadde tittet innom i går også. Da bare svinset den rundt på jordet før den forsvant opp i skauen igjen. I dag derimot trodde den at den så eller kjente lukta av rådyr, hare eller annet som den skulle si ifra til sin late jeger om at hadde befunnet seg der det siste døgnet.
Når jeg for en gangs skyld ikke behøver å opp til noe, jeg hadde til og med luftet mine huder seint så jeg ikke behøvde å ha dårlig samvittighet for å ikke stå opp med en gang jeg slo øya opp. Også kommer det en bjeffende sak før halv ni om morgenen. Når jeg sto i vinduet så jeg den nærmet seg i havna og oppover jordet. Jeg tittet vel mest for å se hva det var den jaget, men når den kom på egenhånd så var jeg ikke fult så vennlig stemt lenger.
Jeg brølte "Hold kjeft jævla bikkje! Ser du noe rådyr? Nei, ikke jeg heller. Hold kjeft!" Dreveren tidde stille, sto og så litt på meg. Snudde trill rundt og løp dit den kom fra, helt uten en lyd. Jeg skal innrømme at om jeg har ødelagt en fremragende jakthund i dag tidlig, så har jeg ikke dårlig samvittighet. De må lære seg at bjeffing hører til i skauen, for jakt hører til i skauen!
Siden jeg alt var ute av den varme dyna var det bare å kle på seg og se om en fikk gjort noe vesentlig resten av dagen. Jeg hadde tenkt å rydde ferdig i kjelleren og vaske, men fant ut at jeg rakk en liten tur til Kollsjø'n med hundene først siden det var litt solskinn. Nå ja tenkte jeg jeg kan jo ta på litt turklær i tilfelle jeg finner ut at jeg tar turen oppom Tjuvenborgen. For om jeg er der så er det enkelt å velge Hestebrenna som nedfart til bilen igjen. Ja for en må jo gå rundt om en er på tur.
Om du har fulgt litt med på bildene så har du sett at det ikke ser sånn ut i Strømsoddbygda, for å si det sånn. Jeg havnet ved Gulsviksetrene og parkerte i lettere stiv bris. Ehh jeg hadde jo ikke tenkt å sjekke noen værmelding før jeg dro, jeg skulle jo ikke så langt. Nå ja litt vind går vel bra tenkte jeg. Det blås ikke kaldt, men en mild vind som holdt seg utenfor en ullgenser som er vasket et par ganger på 60 grader i vaskemaskin. Av erfaring så veit jeg at vindtett jakke bare blir knytt rundt livet 90% av turen, så den la jeg igjen i bilen. Jeg skulle jo bare en liten runde.
I retning Gråfjell er det veldig pent, men siden vinden kom fra den retningen så tenkte jeg at jeg kunne gå mot Høgevarde. Jeg regnet med at så fort jeg bikket over toppen der så gikk jeg i ly på runden mot bilen igjen. Mot Gråfjell er det ikke så enkelt å få til noen runde uten at det blir veldig langt.
Det fine med utgangspunkt i Gulsviksetrene er at du er på snaufjellet med en gang. Men flatt er det ikke. Det er javn stigning hele tiden, med noen bratte partier innimellom. På dagens tur var det en høydestigning på vel 800 meter, etter klokka mi. Når en er på nærmere 1460 MOH så er det sjelden det er vindstille.
Jeg vil vel egentlig ikke anbefale å stupe ned fra Høgevarde på den bratteste stigningen som vi gjorde, men det blås friskt på toppen, så det var bare å trekke seg nedover i terrenget forholdsvis raskt.
Men nå forgriper jeg begivenhetenes gang her litt i forkant. Men poenget var at det slett ikke ble en liten tuslerunde som jeg hadde tenkt, men snaue 12 kilometer hvor snøtt en av dem gikk rett til værs.
En av de siste stigningene før Høgevarde er rimelig bratt, så om en setter opp et litt for hardt tempo fra bunnen av vil en merke litt i låra når en nærmer seg toppen.
Det var mengder med ryper i fjellet. Disse hadde jeg kunnet kommet veldig nære, for det blås fra dem mot meg. Men de var i andre retningen enn det jeg hadde tenkt meg, så de fikk tusle og spise i fred. De beveget seg forholdsvis raskt bortover. De rypene jeg har sett tidligere ligger helt stille eller så flyr dem.
Jeg ble stående og iaktta dem en stund før vi fortsatte mot toppen. Jeg vet ikke om dette blir årets siste fjelltur, men forrige fjelltur så vabbet jeg noe i snø, men i dag var det helt bart. Så kanskje det blir en tur til i høst om det ikke kommer snø.
Om bladene har falt av lyngen i fjellet, så er det slett ikke fargeløst der. Når en ser Ranten så skjønner en at nå nærmer toppen seg.
Langt der nede står bilen parkert.
Så svinger stien innover fjellet til der den deler seg så du kan gå til toppen av Høgevarde, eller du kan gå til turisthytta ved Høgevardetjernet.
Innimellom så det ut som sola skulle stikke gjennom skyene, men den holdt seg for det meste borte.
Siden jeg hadde planer om å ta andre siden av dalen på vei mot bilen igjen var jeg ikke bort til turisthyttene, men valgte stien mot toppen. Hadde jeg gått mot hyttene så måtte jeg jo gått tilbake igjen på andre siden av vannet. Jeg var ikke så sikker på hvor bratt og framkommelig fjellet var der, men fra toppen og ned viste jeg at jeg kunne komme ned. Bratt ja, men det skulle ikke by på vanskeligheter å komme seg ned. Jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle gå opp der når jeg har vært på Hestelinnattan tidligere og gått fjellkjeden mot Høgevarde.
I dag var jeg glad for at jeg aldri har prøvd meg på den runden tidligere, men at jeg tok tiltenkt runde fra denne retningen isteden. Det er tross alt mindre slitsomt å gå bratt ned enn bratt opp når det ikke er sti.
Jeg har aldri vært inne i noen av dem, for det er sjelden de har vært åpne når jeg har vært på tur der.
Retning Eggedal
Snart på en av Norefjells høyeste topper.
Helt på toppen ligger det en plate så du vet hvor du ser.
Så etter denne så blås det fra øst i dag.
Noen høydemeter forskjell fra turisthytta.
Til tross for at det bare var meg og rypene i fjellet i dag valgte jeg å ha hundene i bånd hele tiden. Det blås såpass til tider at det var mulig de ikke hadde hørt meg når jeg ropte på dem om de måtte komme. Der det er forholdsvis bratt har Mounty en tendens å velge sine egne veier, dog ikke alltid den beste.
Der borte er Hesteleinnattan som er neste punkt for retningen vi skal.
Det er bare ei bitte lita hump i mellom.
Når det ser slik ut nedover så veit man at da er det en stor sannsynlighet for at en kommer fram på en eller annen måte nedover i lia.
Men brattere skulle det bli...
Flokken med ryper kom seilende forbi.
Sauvalltjerna i det fjerne
Der går stien ned fra Høgevarde ned mot Augunshaug.
Jeg fant forholdsvis raskt ut at der jeg hadde tenkt å forsere for å komme på andre siden av dumpa, der gikk det et forholdsvis bløtt myrdrag.
Om det var deler av den andre flokken eller om det var en ny flokk ryper er jeg ikke sikker på. For de var ikke på langtnære så mange denne gangen.
Ned der gikk jeg og var veldig glad for at jeg ikke skulle opp der for å komme til bilen.
Pent på fjellet da...
Håper på en tur til i høst... før snøen laver ned igjen.
Endelig i bunnen av dumpa, da er valgets kval. Følge myr draget som ser ut til å bli bekk, eller klatre oppover ny fjellside.
Vi la ivei oppover ny fjellside og støtte på en sjel som ikke hadde gått på en stund.
Resten av kroppen så vi ikke noe til. Jeg trodde jegere tok med seg hodet, men den ble kanskje i tyngste laget å bære med seg?
Om du har lyst på dette hodet, så ligger det rett ved denne steinen.
Vi kravlet oss på toppen og Hesteleinnattan var en overkommelig tur før bilen.
Mye spesielt fjell der, skulle vært gøy å gå der med en geolog. Da hadde jeg vel lært litt regner jeg med.
Godt å vite hvor en kan søke ly ved uvær.
Utsikt mot Krødsherad
Når fjellet er slik er det nesten som å gå på fortauet i byen. Rimelig slett med noen humper her og der som en må passe seg for så en ikke snubler.
Det blås etterhvert ganske mye og det begynte å komme mørkere skyer. Siden jeg har gått der mange ganger tidligere så fant jeg ut at jeg trengte ikke opp på selve toppen, men skulle svinge litt nedover fjellsiden slik at jeg kom inn på den opparbeidede stien som er laget fra Sauvallstua og oppover til toppen av Hesteleinnattan.
Jeg vet ikke om planen er å få folk med rullestol opp her, men en rullator med litt grove hjul er det ikke noe problem.
Når en kommer et stykke ned i lia så går stien så si rett på Sauvallstua.
Der var det blitt skikkelig grusvei omtrent siden sist jeg var på de kanter. Trodde vel egentlig jeg hadde vært der i fjor høst jeg da...
Sauvalltjennet gikk med hvite bølgetopper.
Til tross for vind og bølger så skulle de ha et bad og slukke tørsten.
De rekker jo å renne av seg da det er snaue to kilometer før vi er i bilen igjen.
Rett rundt svingen etter den vindskeive hytta fant vi bilen og kunne dra hjem. Jeg hadde ikke med meg noen verdens ting oppover for jeg skulle jo ikke på noen langtur. Så med en frokost bestående av fire frøloffskiver etter middagen i går, så var det greit å vite at jeg hadde noen mellombarer i bilen. Verre var det med tørsten. Det er så myrsmak på vannet der, men etter en runde i bilen med en vag fornemmelse av at jeg har hatt igjen en skvælp cola etter de to siste kinobesøkene mine. Døven halvvarm cola er slett ikke oppskrytt...
Kattungene gikk ut når jeg dro i dag, men mamma hadde slept de inn like før jeg kom hjem igjen. De hadde stilt opp mannsterke når hun hadde vært ute med søpla, så da låste hun dem inn. Når jeg kom hjem var det en lettere trøtt gjeng som møtte meg på toppen av trappa. I går fant jeg igjen halsringen til Oliver også.
Plutselig en dag kom han inn uten, så jeg regnet med at han hadde sittifast i uthuset eller noe. Men i dag så jeg den hang på en grein høyt oppe i kjerret ved garasjen. Spørs om han har vært på fuglejakt. Jeg nådde så vidt opp til det uten å ha noe å stå på.
Kattene kjemper om plassen i hundestolen, så nå er det sjelden den er ledig for Ronja. De kan ligge både en og to i den, men jeg har aldri sett alle tre sovende der.
De har nok ikke sovet mye ute i dag, for i kveld er de helt utkjørt.
Etter litt mat var det godt å sige ned i lavendelsalt i badekaret og lese noen sider i siste boka om Doppler. Tror vel egentlig det blir rimelig tidlig kvelden her, rart med det når det er fyr i ovnen og en er god og mett etter en dag i fjellet.
Men brattere skulle det bli...
Flokken med ryper kom seilende forbi.
Sauvalltjerna i det fjerne
Der går stien ned fra Høgevarde ned mot Augunshaug.
Jeg fant forholdsvis raskt ut at der jeg hadde tenkt å forsere for å komme på andre siden av dumpa, der gikk det et forholdsvis bløtt myrdrag.
Om det var deler av den andre flokken eller om det var en ny flokk ryper er jeg ikke sikker på. For de var ikke på langtnære så mange denne gangen.
Ned der gikk jeg og var veldig glad for at jeg ikke skulle opp der for å komme til bilen.
Pent på fjellet da...
Håper på en tur til i høst... før snøen laver ned igjen.
Endelig i bunnen av dumpa, da er valgets kval. Følge myr draget som ser ut til å bli bekk, eller klatre oppover ny fjellside.
Vi la ivei oppover ny fjellside og støtte på en sjel som ikke hadde gått på en stund.
Resten av kroppen så vi ikke noe til. Jeg trodde jegere tok med seg hodet, men den ble kanskje i tyngste laget å bære med seg?
Om du har lyst på dette hodet, så ligger det rett ved denne steinen.
Vi kravlet oss på toppen og Hesteleinnattan var en overkommelig tur før bilen.
Mye spesielt fjell der, skulle vært gøy å gå der med en geolog. Da hadde jeg vel lært litt regner jeg med.
Godt å vite hvor en kan søke ly ved uvær.
Utsikt mot Krødsherad
Når fjellet er slik er det nesten som å gå på fortauet i byen. Rimelig slett med noen humper her og der som en må passe seg for så en ikke snubler.
Det blås etterhvert ganske mye og det begynte å komme mørkere skyer. Siden jeg har gått der mange ganger tidligere så fant jeg ut at jeg trengte ikke opp på selve toppen, men skulle svinge litt nedover fjellsiden slik at jeg kom inn på den opparbeidede stien som er laget fra Sauvallstua og oppover til toppen av Hesteleinnattan.
Jeg vet ikke om planen er å få folk med rullestol opp her, men en rullator med litt grove hjul er det ikke noe problem.
Når en kommer et stykke ned i lia så går stien så si rett på Sauvallstua.
Der var det blitt skikkelig grusvei omtrent siden sist jeg var på de kanter. Trodde vel egentlig jeg hadde vært der i fjor høst jeg da...
Sauvalltjennet gikk med hvite bølgetopper.
Til tross for vind og bølger så skulle de ha et bad og slukke tørsten.
De rekker jo å renne av seg da det er snaue to kilometer før vi er i bilen igjen.
Rett rundt svingen etter den vindskeive hytta fant vi bilen og kunne dra hjem. Jeg hadde ikke med meg noen verdens ting oppover for jeg skulle jo ikke på noen langtur. Så med en frokost bestående av fire frøloffskiver etter middagen i går, så var det greit å vite at jeg hadde noen mellombarer i bilen. Verre var det med tørsten. Det er så myrsmak på vannet der, men etter en runde i bilen med en vag fornemmelse av at jeg har hatt igjen en skvælp cola etter de to siste kinobesøkene mine. Døven halvvarm cola er slett ikke oppskrytt...
Kattungene gikk ut når jeg dro i dag, men mamma hadde slept de inn like før jeg kom hjem igjen. De hadde stilt opp mannsterke når hun hadde vært ute med søpla, så da låste hun dem inn. Når jeg kom hjem var det en lettere trøtt gjeng som møtte meg på toppen av trappa. I går fant jeg igjen halsringen til Oliver også.
Plutselig en dag kom han inn uten, så jeg regnet med at han hadde sittifast i uthuset eller noe. Men i dag så jeg den hang på en grein høyt oppe i kjerret ved garasjen. Spørs om han har vært på fuglejakt. Jeg nådde så vidt opp til det uten å ha noe å stå på.
Kattene kjemper om plassen i hundestolen, så nå er det sjelden den er ledig for Ronja. De kan ligge både en og to i den, men jeg har aldri sett alle tre sovende der.
De har nok ikke sovet mye ute i dag, for i kveld er de helt utkjørt.
Etter litt mat var det godt å sige ned i lavendelsalt i badekaret og lese noen sider i siste boka om Doppler. Tror vel egentlig det blir rimelig tidlig kvelden her, rart med det når det er fyr i ovnen og en er god og mett etter en dag i fjellet.
Ha en flott uke, for snart er det full fart for både skrømt og annet som flyr med sopelime!
