Nå mangler jeg kun en av toppene i Mikkelløypa i Flå kommune. Det er Flentepiken, så om noen har tenkt seg opp der en dag i høst, så blir jeg gjerne med. Men nå i helga var fokuset på Tollefsrudfjellet og en snartur innom Tjuvkjelleren.
Jeg plukket opp Inger Synøve på formiddagen og vi klatret oss oppover svingene til Haglebu i spredte regndrøpp. Nei slikt vær hadde vi slett ikke bestilt. Men innen vi kom til parkeringen og hadde fått på oss tursko og nistepakka, så skinte sola.
Forholdsvis myrete terreng, så det var bare å holde seg på stien, så si hele tiden.
Fargene har virkelig gjort seg gjeldene de siste ukene i fjellet, snart er de over, da har bladene blåst av gårde til alle kanter.
Fjellbjørka hadde også en antydning til gule blader før vi kom opp på snaufjellet.
Blåbæra var fast og utrolig søt, så både jeg og hundene spiste endel av dem.
Stien er merket med både rødt og blått til tider. Men de store umiskjennelige "T" til Turistforeningen går man ikke glipp av.
Rypebæra er knall rød og man ser hele fjellet i en bølgende masse i rødtoner. De endrer farge etter lysforholdene, men også etter hvor de gror.
Det var litt folk i starten av turen, men etterhvert som vi gikk innover fjellet så ble det ingen andre. Hverken bærplukkere, turgåere eller jegere. Søndager er fint i fjellet, da drar hyttefolket forholdsvis tidlig hjem.
Kamuflasjepels
Området ligger nær viktige villreinområder, og mange turgåere er heldige nok til å se reinsdyr på turen.
Når vi kom opp i høyden og ikke kunne se en levende sjel på hele fjellet, så er det bare å nyte fargene og sola. Det var spådd at den ikke skulle vare helt til kvelden nemlig.
Brennnatten hadde innsjekk og da gjeder det bare å ikke gå forbi den. Det er så enkelt å glemme ting man kan gjøre på tilbakeveien.
Noen gruppebilder har det lett for å bli, for når en setter seg så kommer de andre. Skjønner at en er på tur med noen som liker å ta bilder like ofte som meg, og hundene kapitulerer til det er ferdig knipset.
Fine jentene mine det
Vi kunne sikkert tatt hundrevis av bilder denne dagen uten det samme motivet.
Bortsett fra myrene var det tørt og fint å gå
Herfra hadde vi full oversikt over stien helt til vi kom til varden på Tollefsrudfjellet for å sjekke inn. Langt i det fjerne kan en skimte varden.
Vi hadde gått et godt stykke uten å møte en levende sjel, så da fikk hundene strekke litt på beina også.
Slike dager i fjellet kan man leve lenge på.
Det var skilt i stikryssene, så man hadde noen alternative ruter, men vi hadde et mål så da måtte vi holde oss til stien som gikk innover i fjellet, mot enden.
Uansett hvilken retning vi vendte oss var det helt nydelig.
Findus ble overlykkelig over å kunne dilte i rumpa på Bella resten av turen.
Synd vi ikke fikk se noen reinsdyr, det hadde vært et flott syn med reinsdyrflokk i slike høstfarger.
Kanskje vi får se dem neste gang vi er på fjelltur?
Hundene setter pris på fjellivet de også, da sover de godt på kvelden når vi kommer hjem. Patran hadde laget middag, mens jeg dusjet og så ble det fyr i ovnen og tv resten av kvelden.
Det ble mye kos på alle sammen.
Ikke så ofte alle bladene fremdeles sitter på når man har litt vind i fjellet. Noen blader er veldig raske med å slippe taket.
Skyene nærmet seg, men det var godt og varmt. Jeg gikk i bare collegegenser helt til vi skulle gå tilbake til bilen. Da ble det en ullgenser utenpå.
Inger Synøve hadde startet termosturene allerede, men jeg hadde ikke kokt med meg kakaovann denne dagen. Greit med varmt drikke når det ikke er så varmt i lufta.
Hundene løper i pur glede, runde på runde.
Det er mye steiner der som ligger spredt i terrenget.
Varden var en skikkelig Hallingvarde, men på toppen der blås det noe inmari. Det var slett ikke trivelig å være der lenger enn nødvendig.
Jeg sjekket inn i fjelltoppjakten og scannet stolpen, så gikk jeg nedover mot Tjuvkjelleren igjen. Der skulle vi nemlig sette oss og nyte nista.
Jeg trodde i det minste at jeg skulle nyte hele nista mi, men det ble bare halve. Mannebeinet forsvant med ene brødskiva mi før jeg hadde fått lagt på det kokte egget. Så da ble jeg sittende igjen med egg og tomat for to brødskiver, men kun en som jeg spiste.
Vi så regnskura komme over Helgesetvatnet, men den blås forbi der vi var. Det var ikke mange drøppene vi merket.
Det var ikke langt nedover vi hadde kommet før det ble betraktelig lunere.
Da måtte hundene stille opp igjen. Kontraster i alt det knall røde som omga oss.
Helt greit å ha bare to hunder med, så en slipper å tenke på den ene som måtte bli hjemme for fjellturen ble for lang.
Findus og Tølle er full fart hele dagen, til tross for at Inger Synøve truet med innstramninger i slankekuren etter nisteangrepet.
Myrene var så våte at det var må dammer med vann i dem til tider.
Navnet på hula stammer fra et sagn om et par fattige husmannsungdommer som stjal mat fra setrene i området. Guttene gjømte seg i hula om sommeren, men ble oppdaget og satt i tukthus. En annen variant er at tjuver skal ha brukt «Tjuvkjelleren» hulen som skjulested og sneket seg ned til setrene om natten for å stjele mat fra stabburene. Det fortelles også at motstandsfolk søkte tilflukt her under andre verdenskrig. I dag er «Tjuvkjelleren» et turmål.
Området rundt Haglebu, Eggedal og Sigdal var et betydelig motstandsområde mot slutten av krigen. Den mest kjente hendelsen er Haglebuslaget 26. april 1945, der Milorg-styrker fra basen «Elg» kjempet mot tyske og norsk-nazistiske styrker ved Haglebuvatna.
Fra hulen er det flott utsikt mot blant annet Tollefsrudsetrene, Tingsjø og fjellområdene rundt Høgevarde.
Når vi er på tur så må det dokumenteres med en selfie. De firbeinte er ikke like interesserte i å se mot kamera.
Varga og Findus var slett ikke slitne, så det ble noen runder med leiking på dem i åpningen på Tjuvkjelleren.
Varga la seg skikkelig i selen og lå langflat i svingene.
Tølle og Bella gadd ikke å være med, så da roet de seg ganske raskt.
Bella var mye mer interessert i å spise blåbær.
Etter å ha spist gikk vi samme stien tilbake til bilen. Det var greiest å følge stien, vi hadde bare en liten avstikker opp på Brennatten for å sjekke inn idet vi passerte. Må jo ta med oss de toppene en kan, brått dukker det opp flere i samme område. Man blir vel aldri ajour...
Det var ikke fult så mye sol på veien tilbake, i tillegg hadde vinden begynt å ta seg opp.
Det ble litt mer kupert og hundene havnet i bånd igjen. Når man mister oversikten så er det greit å ha dem innen rekkevidde. Her kom vi der som vi hadde sett både turfolk og jegere tidligere på dagen.
Da gjenstår det vel bare å takke for en utrolig flott dag i fjellet. Brått har vi nye planer.
Stien slynget seg ned i småskogen og vi kunne nyte en annen nyanse av høstfarger. Her gikk der mer i gult og oransje enn det gjorde oppe på fjellet.
Stien er nok hyppig brukt, for den var ganske brei til sti å være.
Det er lite som slår fjellet om høsten.
