Gulsviksetran til Gråfjell over Ranten til Høgevarde

 

Etter mating av kopplam på morgenen så ble det fjelltur på meg og hundene. Det var disse toppene i Mikkelløypa som falt sammen med noen uloggede innsjekkinger på Fjelltoppjakten. Knallvær og for varmt til å gjøre noe, så da bærer det til fjells. 

Like mye skyer som vind, så det ble en heit dag til fjells. Hjalp ikke at turen starter på rundt 900 moh da. Det trakk litt på toppene, men ellers var det så varmt at svetten rant hele turen. Hundene stupte ned i alle bekker og avkjølte seg, tempoet var bra så de led ingen nød.

Litt multekart, men ingen mengder på Norefjell.

Bella startet badingen tidlig på turen.

Planen når jeg dro hjemmefra var å parkere ved Gulsviksetran og gå til Gråfjell, kanskje opp på Ranten for å få med innsjekkingen der også. Men der var det ingen Mikkelløype, for Ranten ligger ikke i Flå kommune.

I dalen innover sto lufta stille og sola steika. Angret litt på at jeg hadde dratt med meg Bella, for hun er ikke overbegeistret for tur i varmen. Men jeg hadde jo regnet med endel vind, for det hadde Hr Yr lovet. Jeg tok igjen to damer med to hannhunder, de skulle også til Gråfjell, men var ikke helt sikre på veien. 

Jeg sa at jeg skulle dit også, men hadde to med løpetid, så de ville få en behageligere tur om de fortsatte foran meg innover fjellet. Disse damene snakket jeg også med på toppen av Gråfjell, og jammen møtte jeg dem på Høgevardestien også når jeg var på vei nedigjen, var de på vei opp. De hadde glemt at jeg sa de kunne ta stien opp fra Raumyr etter passering av Ranten.

Det var bare såvidt det sildret i bekken, men i vannet gikk det fint ann for hundene og avkjøle seg.

Norefjell er et veldig opp og ned fjell, så det blir mange høydemetere på en slik tur.

Det er også fryktelig mye store steiner på Norefjell, alle steder. Men det er det som regel rundt 1400-1500 meters høyde.

Jeg var glad jeg hadde valgt fjellskoa på tur og ikke joggesko som jeg har gått i på de siste turene. Men med joggesko kan du jo vabbe ut i bekker og avkjøle beina litt, det blir ikke til at man tar av seg fjellskoene for å vete beina. Med Gråfjell i det fjerne var det bare å stålsette seg for ennå en klatring i høydemeter. Norefjells høyeste topp på 1466moh.

På toppen av Gråfjell så vi jammen et enslig reinsdyr som luntet avgårde. Seinere skulle vi også se to stykker på vei ned fra Høgevarde. Alle var for langt unna til å få tatt bilde av dem med telefonen. Jeg sjekket inn både på stolpejakten og på fjelltopp jakten, så da var det bare å sette kursen ned igjen. Jeg tok bilde av de to damene med hundene foran varden på Gråfjell, så de fikk foreviget minnet.

Du ser toppen i det fjerne, og har sikkert skjønt at jeg endte opp på Høgevarde også iløpet av dagen. Ja der er like langt som det ser ut til å være.

Men før vi kom dit, så skulle vi over Ranten med de karakteristike taggene på toppen. Der var det nemlig en fjelltoppjaktinnsjekking. Må jo plukke med den i samme slengen.

Du kan gå hvor du vil på hele fjellet, men enda følger folk stiene. Det er litt mer enn jeg skjønner. Jeg fulgte bare stier glimtvis, men går ikke mer enn nødvendig når man har tenkt seg på en slik runde.

Jeg nyter utsikten både opp og ned, fram og tilbake.

Jeg fulgte ikke sti når jeg klattet opp over Ranten, jeg tok bare peiling mot innsjekkingspunktet. Jeg skulle jo bare over Ranten mot neste stolpe i Mikkelløypa på toppen av Høgevarde.

Fra Ranten ser man ned på Tempelseter.

Man ser også stien som snirkler seg oppover mot Høgevarde fra Raumyr.

Jeg peilet meg ned på bekken i bunnen av dalen, så hundene kunne få seg drikke og avkjøling, på toppen av Ranten er det ikke vann.

Det rare var at det var på Ranten jeg møtte flest folk den dagen. Høgevarde var det noen få. Og så si folketomt er det alltid på Gråfjell. Rart det der. 

Norefjell er ikke et sted med overflod av skilting, det er et sted for kjentfolk virker det som. Eller for de som bruker kart aktivt.

Raumyr har ikke blitt rød ennå, det er et flott skue på høsten.

Det var litt seigt oppover mot Høgevarde, så det ble stopp midt oppi bakken for både drikke og et par energibarer. Tok ikke med niste når jeg er på tur aleiene, da går jeg stort sett i ett som regel.

Dagen etter skulle jeg være barnepike for Ludvig, så da ble det tid for å restituere litt.

Om du trodde du var på toppen av Høgevarde når du var ved vannet og DNT hytta tar du feil. Det er ennå en del høydemeter før du er ved varden og retningsskiva som er satt opp der.

På toppen der er dagens siste mål for innsjekking og så bærer det bare nedover til bilen.

Nå er det sommer på Høgevarde, for snøskavlen ved turisthytta er borte. Den ligger nesten hele året har jeg inntrykket av. Mener jeg har sett den hver gang jeg har vært der tidligere.

Scannet stolpen og sjekket inn i Fjelltoppjakten og alle dagens mål var i boks,

Her kan du se hva toppene rundt heter.

Mot nord ligger både Rondane og Jotunheimen som har Norges høyeste fjell.

De toppene som ligger lengst bort kunne en knapt skimte når det er så varmt. Da blir det mye dis.

Litt til høyre for vannet til venstre står bilen parkert, så det er ennå noen kilometer før vi kan kjøre hjem. Ca 500 høydemeter ned også. Fra 1460 og ned til ca 900 meter. Jeg skal innrømme at det var noen seige meter. Jeg liker ikke nedover bakker noe særlig, ikke steinete i alle fall.

Vi gikk ikke sti før et godt stykke ned i lia.

Trenger ikke sti for å komme seg ned fra denne toppen, men lenger nedover så er det både vier og tettere med høy lyng, så da må man bruke sti.

Det var godt med grusvei siste kilometer'n til bilen.

Nesten seks timers tur på snøtt 18 kilometer med 1013 stigningsmeter og tror pulsen holdt seg over 100 hele turen. Jeg hadde nemlig få pauser.

6 kilometer er Gråfjell, 9 kilometer er Ranten og 13 kilometer er Høgevarde.

*

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

*

Kopier koden til din side

<!-- start InLinkz code -->
<div class="inlinkz-widget" data-uuid="1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" style="width:100%;margin:30px 0;background-color:#eceff1;border-radius:7px;text-align:center;font-size:16px;font-family:'Helvetica Neue',Helvetica,Arial,sans-serif">
<div style="padding:8px;"><p style="margin-bottom:15px;">You are invited to the <strong>Inlinkz</strong> link party!</p>
<a href="https://fresh.inlinkz.com/p/1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" target="_blank" rel="nofollow" style="padding:5px 20px;background:#209cee;text-decoration:none;color:#efefef;border-radius:4px;">Click here to enter</a></div></div>
<span style="display: none;"><script async="true" src="https://fresh.inlinkz.com/js/widget/load.js?id=c0efdbe6b4add43dd7ef"></script></span>
<!-- end InLinkz code -->

Ranten 1419moh Norefjell

 

Om denne turen var nøyeplanlagt? Nei, det var den ikke, men helga den skulle går var fastsatt lenge. Hr Yr bestemte faktisk at turen måtte foretas lørdag, for søndag syntes han av vi trengte litt regn. Fjelltur i regnvær er ikke noe stas. 

Siden jeg hadde billett til Fosserock på kvelden så ble det en tidlig start på oss. Jeg plukket opp Hilde på Sokna klokka ni. Vi hadde som alltid plan om å gå hele runden med stolper rundt Tempelseter. Vi klarte å fullføre kartet, gå snøtt 17 kilometer, komme hjem, dusje og ennå rakk jeg å møte opp tidsnok til middag i Hønefoss før det ble Fosserock. 

Allerede fra parkeringa ser en dagens turmål, toppen av Ranten på 1419 moh. 

Terrenget bar preg av at det hadde kommet litt nedbør i sommer. Det var mye stein og grusstier blant lyngen.

Både Hilde og Wenche Lill har samme tempo og behov for pauser som det jeg har, så turer med dem blir alltid effektive og mye kos. Vi går sånn ca halvveis på turen vi har tenkt og så blir det ei pause med mat, før vi fullfører. Er det varmt blir det noen drikkestopp, men det går stort sett i javnt driv hele dagen. Noen turer blir det litt justeringer, det er jo ikke alltid ting går som de er tenkt. Vi følger ikke planen i forkant, det er bare en pekepinn.

Vi hadde planlagt å ta toppene først, i og med at vi skulle opp på både Tempelnatten og endel andre topper rundt. Vi hadde jo turen på Turufjell friskt i minne om planlegging og fullføring av høye topper på slutten av turen. Den turen endte jo med at vi tok Kristnatten i egen tur ei helg seinere.

Stolpene sto forholdsvis tett innover i fjellet, men ikke etter hovedstiene som jeg har pleid å gå når jeg har vært der tidligere. Så da er det best å følge med på kartet, så man slipper å gå mye bomturer. Jeg liker ikke særlig å gå tur når man må tilbake til et tidspunkt, men vi skulle ha grei nok tid om vi ikke gjorde noen brølere.

Retningen mot Høgevarde hvor alle går, fordi det er det mest kjente fjellet på Norefjell. Men jammen var det mange som gikk til Ranten også. Mange stolpejegere i fjellet denne helga. Det blir vel kanskje en tur til Gråfjell før snøen kommer i høst. Det er ikke så lange tiden før høstfargene dukker opp.

Noe av lyngen var blitt rød, men det var vel heller årstiden enn at det hadde vært frostnetter i fjellet.

Mange steinformasjoner på Norefjell, men du har også lange strekker du kan gå utenfor stier.

Det var overraskende tørt i fjellet, ingen flomstore bekker eller overvåte myrer egentlig.

Det er mange bekker på Norefjell, så hundene fikk nok drikke og muligheter for avkjøling iløpet av dagen.

Jeg hadde planer om ei overnatting ute i fjellet i sommer, men det spørs på om den planen må utsettes  til neste år. Det er litt dårlig med ledige helger med mulighet for overkommelig temperatur i fjellet, før vinteren.

Tempelseter er et område i fjellheimen som slett ikke har solgt sjela si. Der er det spredt hyttebebyggelse som til og med jeg kunne vært fristet å kjøpt meg ei hytte. Mange småvann og koller som gjør at du er litt for deg selv, til tross for at det er litt sentralt.

Turmålene er mange på Norefjell.

Ingen fare med å bli våt på beina ved kryssing av bekkene heller. Store steiner man kunne gå på.

Det var noen stolper som ikke var plassert helt i runden, men det var sikkert lagt opp til flere smårunder egentlig. En stolpe på Raumyr passet liksom ikke helt inn, men slike odde stolper er gjerne plassert for å vise fram en spesiell ting eller sted.

Ranten er like imponerende fra baksiden, det er der stien snirkler seg opp. Men først måtte vi scanne stolpen på Raumyr.

På Norefjell kan man bare gå av stien og fortsette i den retningen man føler for.

Den siste Raudmyrdansen var i juni 1858. På en stor slette innenfor Høgevarde var før i tiden et møtested for ungdommen fra flere bygder, som er: Flå og Krødsherad, Sigdal og Eggedal. Dette stevne var almindelig ved St. Hans-tiden eller litt senere, og der var det dans og morro. Spillemannen satt på en stor stein midt på sletten og spilte, og rundt omkring blev danset. Der var almindelig overflod av sterke drikkevarer, som bevirket hissighet, hvorav opstod uvenskap og tildels slagsmål. Når der opstod kamp så utviklet den sig således, at der blev to partier. Flåværinger og Krødsheringer holdt sammn, og likedan Sigdøler og Eggedøler, når det var nødvendig å hjelpe noen av sine bygdefolk. Således blev det enkelte gange voldsomme sammenstøt som medførte legemskade og tillike døden for enkelte.

I de første dage av juli måned 1858 holdtes det siste stevne med fjelldans, drikk og slagsmål på Norefjell. Denne er senere blitt kalt ”Dødsdansen på Norefjell”, og da var Kittil H. Langebakke spillemann. De danset springdans og hallingdans, de turet lystig og endel av dem var beruset. Pludselig opstår i nordvest mørke skymasser som ved en voldsom storm føres over Norefjell så der blev ganske mørkt. Regn og hagl østes ned av de sorte skymasser som senket sig ned over fjellvidden. Ungdomsflokken var innhyllet i et mørke så de på nær avstand ikke kunde se hverandre. Dette satte skrekk og forvirring i dem så de begav sig på hjemveien, men det blev en anstrengende kamp for å redde livet. Mange gikk sig vill på fjellet og 3 mann av disse frøs ihjel, det var spillemannen Kittil H. Langebakke, Ole S. Nore og Gunder Rødningen; ti der medfulgte en voldsom snestorm med koldt vær. Denne begivenhet gjorde et dypt inntrykk på befolkningen i disse bygder, så det blev slutt med disse St. Hans-fester.

Jorgen Moe var i den tid prest i Krødsherad, og han holdt en gripende tale i Olberg kirke på førstkommende søndag efter denne sørgelige hendelse. Da han var kommet på prekestolen begynte han således: "Fjellet taler til oss idag, og denne tale er rettet til enhver av oss både gamle og unge. Vi som er eldre må av vår fulle kraft søke å overbevise og lære de unge til å omgås med hverandre i venlighet og fordragelighet hvor de ferdes, ja også om de er samlet på fjellets vidder; ti Guds øie ser dem ogsa der. De bør værre avholdne fra berusende drikke, ti disse opfrisker de ville lyster, som da ofte får fritt avløp, hvorav kan medfølge sørgelige gjerninger. Han bad menigheten om, at enhver av dem måtte motarbeide gjentagelse av disse sammenkomster; ti Herren vår Gud har nu talt så kraftig til oss alle herom, at ingen kan misforstå ham. La denne bli den siste St. Hans-fest på Norefjell, og husk denne sørgelige begivenhet alle sammen. Jeg ønsker og håber at dette blir erindret av de kommende slekter i disse bygder som har deltatt i festene. — Herrens dag kom, som også blev en dommens dag over den syndige trafikk som i lang tid har vært drevet på Norefjell."

Vi løftet blikket litt og fikk øye på to reinsdyrbukker på toppen av haugen før selve Ranten. De fulgte med på folka som passerte, men sto standhaftige på kanten av fjellet. Spiste litt og tuslet litt. Vi håpet de sto der litt lenger, så vi rakk å gå rundt og oppover mot toppen på Ranten før de forsvant.

Det viste seg at akkurat det trengte vi ikke å frykte. De sto der helt til vi hadde passert og vel så det.

Jeg fikk overbrakt ønskelista til jul, og Rudolf lovet å ta den med tilbake til Julenissen. 

Magen begynte å si ifra at det var på tide med en matbit, men er man på fjellet så vil man gjerne ha litt utsikt til hvila. Vi ble enige om å gå på toppen av Ranten før vi slo oss ned på et egnet sted.

Akkurat opp på Ranten er det litt bratt, men det er naturlige hyller i fjellet med skikkelig idyll.

Sakte, men sikkert nærmet vi oss toppen og kunne se oss om etter et sted i solhellingen for å hvile litt.

Et blikk over skuldra må man unne seg når man går i fjellet. Det er litt som Hilde sa, men er liksom alltid i midten når man går på fjellet.

Uansett hvem vei man ser.

På toppen av haugen til høyre midt i bildet står reinsdyrene fortsatt.

Jeg zoomet med kamera og du kan skimte dem som to svarte prikker.

Det så ikke ut som de hadde noen som helst planer om å flytte seg med det første.  Ikke sikkert de ble med på kvota det skulle jaktes på i år.

Utover dagen ble det litt mer skyer, men det var for varmt til å ha på seg genser.

Hilde er målrettet på vei mot nisteplass.

Hailey og Bella på toppen av Ranten og speider ned mot Tempelseter.

Så seig vi ned i lyngen og Hilde disket opp med både brus og baguetter.

Det var godt med både mat og pause. Da ser man ikke på klokka, men på utsikten. Praten går fremdeles om løst og fast og det er bare å nyt lat dag i fjellet.

De blåmerkede stiene går på kryss og tvers over hele fjellet.

Ranten er i skjøten mellom slette Høgevarde og massive Gråfjell.

Varder langs stien hører fjellet med

De er kjekke å ha når tåka kommer i det minste, selv om de ikke trengs i det daglige.

Ett blikk tilbake over skuldra og høyt der oppe spiste vi niste og koset oss. Man mister fort høydemeter når man går i fjellet. 

Bella satte pris på litt avkjøling i varmen.

Egentlig skulle man hatt fri alle dager med fint vær og jobbet alle dager med dårlig vær. Da hadde det blitt jobbet mye i sommer.

Ikke har jeg badet i fjellet i sommer heller, som jeg hadde planer om.

Nede i lavlandet igjen var det bare å sette kursen mot Tempelnatten i det fjerne.

Det ble et lite stykke på veien gjennom hyttefeltet før vi kunne se etter neste sti mot en topp.

Bella blei varm på turen, det var varmere i fjellet nå enn i sommer.

Stien tok av til høyre og vi kunne nyte stigningen oppover Tempelnatten

Det lå flere små vann langs stien oppover

Jo nærmere toppen vi kom, jo mer steiner ble det. Hilde og Hailey holdt god fart mot toppen. Jeg og Bella suser bak og knipser bilder og prøver å følge med på kartet så vi ikke går glipp av noen stolper.

Det var overraskende pent på toppen av Tempelantten på 1020moh. Det var satt ut bord og benker der også, så småbarnsfamilier kunne ta en kort tur fra hytta og nyte utsikten.

Kanskje det er noen unger som har hatt litt tidsfordriv, for stablinga var lettere vid i venga.

Etter litt leiting fant vi den andre blåmerkede stien som stupte nedover lia mot neste stolpe.

Det var greit å finne bilen etter en slik runde i fjellet.

5,5 timer effektiv gange, da jeg stoppet klokka når vi spiste. Godt fornøyd med kilometer tiden også når vi hadde såpass til stigningsmeter. Takk for enn å en flott tur Hilde.