Når en later som man er bonde, så må man sjekke dyra som ikke er helt i nærheten også. Jeg sjekket kartet og fant ut at de var så langt inn på beitet som de kunne komme. Der har jeg aldri vært tidligere, så var ikke sikker på om veien var kjørbar med personbil.
Vei på kartet trenger ikke å være i så god stand at man kan kjøre vanlig personbil. En melding til bonden og bondekona mens jeg stelte de andre dyra, og jeg kunne legge ivei innover i utmarka med bilen min.
Bedriftidrettens 10-på topp har innsjekkinger der, så jeg har møtt biler flere ganger når jeg har sett til kuene i utmarka som går med nofence. De skal parkere rett ved bommen, så det er liten sjanse for å møte på noen biler innover der. Det er ikke akkurat flust med møteplasser.
Jeg hadde ikke kjørt lange biten før jeg møtte en traktor med henger i fult driv. Gikk forholdsvis greit å passere den når vi la oss ut på kanten begge to. Så møtte jeg en mann med en puddel som gikk, eller jogget. Ikke så greit å si. På vei tilbake møtte jeg på to syklister som hadde planer om å overnatte ute i telt så det ut til, eller så hadde de leid Ellingseterkoia av turistforeningen.
Siden jeg ikke hadde spist middag ennå, så ble det mye bringebær og blåbærspising når jeg hadde satt fra meg bilen i et veikryss. Jeg tenkte nemlig at når jeg var så nære Ellingseterkoia s å kunne jeg jo ta turen ned for å se hvordan det så ut der. Kuene hadde lagt seg til et steinkast unna.
Jeg ble litt overrasket når jeg kom ned på tunet der, for jeg trodde den var mye større. På størrelse med Buvasskoia liksom. Den blåmerka stien forbi her er endel av Vassfarstien.
Ellingseterkoia er ei sjarmerende og tradisjonell skogskoie tilhørende DNT Ringerike, idyllisk beliggende ved Ellingsetertjern.
Sikkert flott å sitte her i solnedgangen og nyte stillheten.
Det ligger en kano som kan brukes på Ellingsetertjern. Dette tjernet er forholdsvis stort.
Så idyllisk som et tjern kan være, som du assosierer med Nøkken.
Vannliljene blomstret ennå, enkelte hadde knopper til og med.
Vannliljer er nydelige blomster som lukker seg etter lyset.
Det ble ganske mange bilder fra vannkanten der
Uthuset var dobbelt så stort som koia.
Det er mange både store og litt mindre steiner i området.
Jeg lokaliserte kuene et stykke innover den veien jeg hadde parkert i krysset til. De lå på rekke og rad og drøvtygde, så da lot jeg de være ifred. Ikke noe rauting av noe slag, så det virket ikke som det skulle være noe galt. Det er ikke noe vits i så få de til å reise seg når de ligger slik å koser seg.
Det ble noen fotostopp på veien tilbake. Det hadde jeg ikke tenkt på når jeg kjørte innover.
Det ser ut til å bli brukbart med tyttebær i år.
Et skikkelig bær år til tross for varmen i julimåned.
Veien var ikke like bra alle steder, så man måtte plassere hjulene litt for å slippe store steiner og store søledammer.
Når jeg var godt på vei tilbake til grinda, så møtte jeg jammen på gjengen med nofence som pleier å ligge inne i den tette skauen.
Sauene hadde gått flere hundre meter og var ganske våte i ulla etter den regnskura som hadde kommet.
Jeg gikk ut av bilen for å snakke litt med dem.
De lurte på om jeg hadde med meg kraftfor hit også
Da måtte jeg skuffe dem, jeg hadde ikke regnet med å møte på disse denne gangen.
