Det ble en tur oppover Holleia på søndag. Man må jo finne på noe før middag. Vi kunne ikke ta for lang tur, for jeg hadde falt for fristelsen for skikkelig julemiddag på torsdag når jeg var på butikken. Jeg ba bort pappa på julemiddag med farsekaker, julepølse og ribbe.
Så det var flere som hadde tatt turen over tåka denne dagen, så jeg var bitte litt misunnelig på dem. Nesten vindstille, varmt og godt, fremdeles snøfritt i fjellet. Ja da skulle man vært der og ikke hjemme for å steike ribbe. Men kos ble det da.
Tassen var litt roligere på søndagen. Han klarte til og med å sove på formiddagen før vi dro ut på tur.
Vi valgte veien oppover Holleia, for å gå den veien ned igjen som jeg trodde vi skulle gått ned igjen på lørdag. Man må ha noen runder når man går tur.
Det var forholdsvis rått i lufta og tåka lå nedover furutoppene.
Der veien går bort for å krysse bekken, må en nesten vite om nå. Her hadde det virkelig grodd igjen noe voldsomt siden sist. Tror kanskje jeg nevnte at det var siste gangen jeg kom til å gå der, sist jeg gikk der også.
De ble ganske i beina våre, så det leiter nok på for mine å ha besøk hele helga også.
Her gikk det en gang en vei, men på buskenes størrelse så ser man at det er noen år siden. Her var det forholdsvis greit å komme fram om man dukket litt.
Før vi kom til et område man måtte strekke litt hals for å se noe og anta retningen man skulle. Patran var ikke med på tur denne dagen, da hun skulle ta igjen litt tid med ei venninne. Ikke så ofte hun pleier vennskap på disse kanter etter at hun begynte å studere.
Vindfall og ras hadde det også kommet siden sist.
Halve bekken var full av store busker så her hadde halve "lia" raset ut i bekken og tatt med seg det meste nedover i bekkefaret.
Hundene senket nakken og smatt mellom greinene, men for meg og Marius var det ikke fult så enkelt nedover det som en gang hadde vært en brei sti. Det var her gårdene i bygda gikk for å få buskapen til sommerbeite på setera.
Det lysnet litt innimellom, men da var det mer vindfall som lå over. Det er nesten for stor jobb å kviste opp så det er framkommelig her igjen. Det lønner seg heller å gå andre stier.
Tassen var litt rådvill om han skulle krype under, eller hoppe over.
Det er ganske tett å lande på andre siden om man hopper og litt liten plass til å krype under.
Slutten av stien var bedre, ikke var det så vått her heller, vannet hadde nok rent nedover og ikke samlet seg.
Varga var vel den eneste som sjekket ut noen lufter oppover lia, de andre holdt seg på stien.
Tassen er trygg i ukjent terreng, så han er ikke avhengig av å gå sammen med de andre for å få luftet seg.
Men løper gjerne i beina på de andre om han tror de skal på noe spennende, eller han blir ropt på. Flink til å høre han.
Ikke er han så treg heller. Holder nesten følge med de voksne i oppoverbakken.
Nå er det vel jul neste gang han kommer igjen. Det er jo ikke mange ukene til. Første delen av helga finner du her.
