Påsketur på Holleia

 

Det virker som Hailey har fått en ny vår. Nesten tur daglig i påsken og jammen ble hun med på toppen av Holleia. Sola skinte og det var godt på tur. Jeg hadde egentlig tenkt å gå opp til snuplassen, men når jeg spurte Hailey om vi skulle snu og gå hjem. Nei da strenet hun videre oppover.

Sola kom og gikk litt, men temperaturen høy, så jeg gikk i bare genseren oppover. Med kun oppover, så trenger en ikke mye klær, før man er på vei hjemmover igjen.

Det var ikke langt oppover veien vi kom før det var snø og is i kantene.

Mye å ta bilder av langs veien oppover.

Veien var fin og tørr oppover, så det gikk greit med joggesko.

Nok av vann i grøftekanten oppover.

Bella og Hailey var ikke vonde å be. De setter pris på et bad begge to. 

Varga holder seg kloklig på avstand, hun er ikke overbegeistret for vann.

Hailey gikk foran mesteparten av turen oppover. Men det ble noen stopp for å lukte på ting i grøftekanten.

Om Varga ikke bryr seg særlig om vann, så elsker hun snø.

Ikke mye brøytekanter lenger

Det er ikke mye igjen av utsikten oppover langs veien.  Når veien var nybygget var det nesten utsikt hele veien.

Isen kommer til å ligge lenge i skyggen

Nesten på toppen og Hailey er fremdeles ivrig

Smeltingen er godt i gang

Vannet rant godt mange steder.

Det var ikke breie stripa med grus da vi nærmet oss toppen, så jeg regnet med at det ikke var sikkert at vi kom helt til toppen i joggesko.

De siste par hundre meterne var det snøføre, men ikke særlig glatt, så det gikk greit å komme til toppen.

Der sola hadde fått tak var det blitt bart, emn stort sett snø i veien.

Snøen lå i terrenget også, men den var såpass hard at man kunne gå på den.  

Så si den eneste glippa med utsikt på turen opp. Fjellet i det fjerne med snø på toppen er Vikerfjell.

Jeg må virkelig si jeg ble imponert over Hailey på turen. Hun holdt brafart og virket ikke særlig sliten da vi kom hjem heller. Dagen etter ble det ikke tur på henne, for hun trenger litt småpauser. Da er hun klar for langtur igjen. 

Dagen etter var det regnvær, utover dagen sluddet det, så da ble det ikke mer tur enn nødvendig. Jeg fikk vasket litt golv og Patran badet hunder. Da kunne man kose seg med god samvittighet  resten av påsken. Langfredag var siste fjøsstellet mitt, det er litt stusslig, men jeg kan jo bare stikke innom for å hilse på avlikevel.

Her er det nok is langt utover sommeren.

På vei ned igjen så vi et glimt av Norefjell.

Der kommer det stadig påfyll av nysnø.

Jeg nyter fridagene og koser meg stort i påsken

Nede i havna så ble SPA-avdelingen sjekket ut, og det var fult ut badetemperatur påsto jentene.

For Varga holdt det med å slukke tørsten.

Labbeløype på Grytingen

 

Labbeløype og labbeløype. I praksis var det vel mer sløsh løype. Om vi fikk i den eller i skiløypa det gikk ut på ett. For det var bare en svak antydning til skispor. Men på nettet så kom det fram at det var en labbeløype rundt på Grytingen også. 

Åse holder på med litt geocaching ennå, så da måtte det logges en cache som hang i ei buske på ei øy ute i vannet. Når loggen var signert så fortsatte vi runden rundt vannet. Det var ikke veldig lang runde, men det var tungt nok i slikt subbeføre.

Det var spådd tåke, med regn på ettermiddagen. Så det var greit å ha unnagjort turen på formiddagen.

Det var bare Varga som var med på tur på søndag. Selv om hun er to år så har hun godt av å være alenehund innimellom. Siden det er hun som har mest overskudd av energi og har fått minst ut ifra behovet sitt i vinter, så var det godt å løpe løs på isen.

Det var forholdsvis mange slike åpen huller i isen av litt varierende størrelse. Men vi regnet med at de som hadde kjørt opp løypa visste hvor isen var trygg. Det var noen mindre pilkehull, eller om det bare var borret for å se hvor tjukk isen var kanskje... Om det er oppkomme under isen fra bunnen, eller om det er noen som har hatt bål der som har smeltet isen. Litt rart siden det var forholdsvis mange rundt tjernet.

Vi gikk nå videre vi, noen ganger var det veldig bløtt, mens andre ganger var det hardt. Men det var aldri så vi hadde trengt piggsko. Åse hadde fylt opp kengurulomma på anorakken med både hundegodt og brådder, så vi var godt forberedt om det skulle dukke opp noe blank is.

Det var noen få hytter rundt vannet, men mange krakker som var satt opp. Åsa mente det var en sti rundt vannet på sommerstid. Spørs om vi må gi den en sjanse når det blir bart.

I enden av Grytingen var det ei lafta tømmerkoie, eller kanskje det var båthus. Skaper stemning med slike gamle tømmerhus med bølgeblikk tak som er rustent.

Det er ikke mye snø i terrenget her heller, så jeg tror ikke det blir noen stor vårflom i år. Det var ingen store mengder med snø på Norefjell heller, da jeg var der på lørdag.

Jeg koset meg og det gjorde Varga også.

Vi nærmet oss der vi hadde parkert og da husket jeg på at jeg hadde jo tatt med meg to appelsiner. Selv om turen ikke er lang så  kan man jo kose seg av like vel.

Takk for turen, så sees vi på fredag til neste utflukt.

Søndagstur i tåka

Det ble en tur oppover Holleia på søndag. Man må jo finne på noe før middag. Vi kunne ikke ta for lang tur, for jeg hadde falt for fristelsen for skikkelig julemiddag på torsdag når jeg var på butikken. Jeg ba bort pappa på julemiddag med farsekaker, julepølse og ribbe.

Så det var flere som hadde tatt turen over tåka denne dagen, så jeg var bitte litt misunnelig på dem. Nesten vindstille, varmt og godt, fremdeles snøfritt i fjellet. Ja da skulle man vært der og ikke hjemme for å steike ribbe. Men kos ble det da.

Tassen var litt roligere på søndagen. Han klarte til og med å sove på formiddagen før vi dro ut på tur.

Vi valgte veien oppover Holleia, for å gå den veien ned igjen som jeg trodde vi skulle gått ned igjen på lørdag. Man må ha noen runder når man går tur.

Det var forholdsvis rått i lufta og tåka lå nedover furutoppene.

Der veien går bort for å krysse bekken, må en nesten vite om nå. Her hadde det virkelig grodd igjen noe voldsomt siden sist. Tror kanskje jeg nevnte at det var siste gangen jeg kom til å gå der, sist jeg gikk der også.

De ble ganske i beina våre, så det leiter nok på for mine å ha besøk hele helga også.

Her gikk det en gang en vei, men på buskenes størrelse så ser man at det er noen år siden. Her var det forholdsvis greit å komme fram om man dukket litt.

Før vi kom til et område man måtte strekke litt hals for å se noe og anta retningen man skulle. Patran var ikke med på tur denne dagen, da hun skulle ta igjen litt tid med ei venninne. Ikke så ofte hun pleier vennskap på disse kanter etter at hun begynte å studere. 

Vindfall og ras hadde det også kommet siden sist.

Halve bekken var full av store busker så her hadde halve "lia" raset ut i bekken og tatt med seg det meste nedover i bekkefaret.

Hundene senket nakken og smatt mellom greinene, men for meg og Marius var det ikke fult så enkelt nedover det som en gang hadde vært en brei sti. Det var her gårdene i bygda gikk for å få buskapen til sommerbeite på setera.

Det lysnet litt innimellom, men da var det mer vindfall som lå over. Det er nesten for stor jobb å kviste opp så det er framkommelig her igjen. Det lønner seg heller å gå andre stier.

Tassen var litt rådvill om han skulle krype under, eller hoppe over. 

Det er ganske tett å lande på andre siden om man hopper og litt liten plass til å krype under.

Slutten av stien var bedre, ikke var det så vått her heller, vannet hadde nok rent nedover og ikke samlet seg.

Varga var vel den eneste som sjekket ut noen lufter oppover lia, de andre holdt seg på stien.

Tassen er trygg i ukjent terreng, så han er ikke avhengig av å gå sammen med de andre for å få luftet seg.

Men løper gjerne i beina på de andre om han tror de skal på noe spennende, eller han blir ropt på. Flink til å høre han.

Ikke er han så treg heller. Holder nesten følge med de voksne i oppoverbakken.

Nå er det vel jul neste gang han kommer igjen. Det er jo ikke mange ukene til. Første delen av helga finner du her.