Rundt Langtjern før Hovinkoia

Etter turen til Væleren for en stund siden, så tenkte jeg at jeg skulle sjekke ut den andre veien også, som går innover Holleia, Denne gangen valgte jeg Ullern som utgangspunkt i veikrysset og gjennom bommen.

Når jeg var liten hadde bestefar ei lita skogskoie ved Langtjern. Det gikk en sti innover en flat mo med mange grantrær. Jeg har vel ikke vært der på 45 år eller så. Så at jeg skulle finne noe som helst etter minnet var vel å være vel blåøyd. Jeg måtte faktisk sjekke kartet for å finne både Gryttingen og Svartvann. 

Jeg stoppet i veikrysset ved Langtjern, for jeg hadde sett på kartet at jeg kunne lage en runde og komme igjen nede i veien der jeg kom fra. Det var i allefall en sti på kartet, og selv om den ikke er i terrenget så er det bare å følge med på kartet når man går.

Jeg fant helt greit der stien tok av fra veien, eller skiløypa eller hva det nå egentlig var vi fulgte fra der vi hadde parkert.

Men så går det som det pleier å gå når jeg går på sti, om den er merket eller ei... ja så hender det at jeg tar noen sveiver som ikke er sti. Men om man har riktig retning så finner en alltids fram tenker jeg.

Det var veldig pent over kollen der. Så om du er ute etter en liten runde på noen kilometer så er dette en flott runde.

Kollen var ikke så høy at det ble særlig utsikt, men litt så man da. 

Borti der går egentlig stien, men når de eneste sporene en ser er etter elgen, så ble det litt vingling før vi fant en tydelig sti som stupte nedover lia.

Jeg skulle bare lufte meg litt egentlig, for jeg skulle noe på ettermiddagen. Så jeg tenkte ikke særlig når jeg dro hjemmefra. Jeg endte nemlig opp i olabukse uten stretch. Tursko hadde jeg, men i det terrenget der så hadde det vært helt greit med litt stretch i det minste. Kvister som buttet og bekker eller veldig breie veldig våte områder jeg veit hadde gått bedre med turbukse... Men et par mageplask utover i lyngen tåler man greit om man unngår steiner.

Jeg storkoser meg på tur, men i og med at det var så varmt så skulle jeg hatt med meg en vannflaske. Nei jeg er ikke så flink på sånt når jeg bare er meg selv på tur, enklere når man er sammen med noen, for jeg veit at de stort sett har med seg vann. Da er det jo greit at jeg har ei flaske også, for når andre drikker, da blir man tørst selv også.

Når vi kom oss ut av kvisten og all småfurua, så sjekket jeg kartet og da hadde jeg jammen krysset stien på veien over. Da var det bare å gå på skrå tilbake, for stien var tegnet inn i et søkk i terrenget.

Jeg lurer på hvordan sommeren i år blir når det er så varmt allerede i starten av april. Allerede før  påske!

På kartet var dette traktorveien som stien skulle ende opp i, men i virkeligheten så det mer ut som en bekk som var uttørket.

Veien var delvis dekket av snø, så kanskje det hadde vært skiløype her i vinter? Jeg tror kanskje jeg skal ta meg en skitur der til vinteren. Tror løypa går endel ute på isen på de små vannene.

Veien varierte mellom snø, kline og tørt. 

Jeg har sett sommerfugler tidligere i år, men denne var den første jeg fikk tatt bilde av. Humlene har også kommet i hopetall de siste dagene.

Så var ringen snart sluttet. I det fjerne kunne vi skimte veien vi hadde kjørt på tidligere på dagen. Om du vil gå runden andre veien går du inn veien som er merket med Sagbakken.

Litt kipt å gå opp igjen alle bakkene på grusvei, men mye bedre enn å gå stien som er utydelig i skauen i oppoverbakke. Høydemeterne tilbake til bilen er de samme uansett hvilken vei man velger.

Snøen var helt hard så den bar godt der den ennå lå. Men det er ikke mye igjen av den i år.

Når vi hadde kommet tilbake til bilen kjørte vi ned til Svartvann, for der gikk stien opp til Hovinkoia til turistforeningen. Ikke lange biten å gå så jeg på kartet, så da parkerte vi og la i vei oppover i 500 meter omtrent.

Svartvann hadde ikke særlig med is igjen så jeg. Snart klart for bading.

Stien går opp til høyre for denne hytta og er blåmerket.

Her var det også veldig varierende føre innover.

Du trenger ikke være kjent for å finne fram dit, du trenger ikke Norgeskart.no engang for å skjønne hvor du er. Turistforeningen er flink sånn. Derfra var det 3 kilometer i luftlinje til nærmeste topp i Fjelltoppjakten. Så det får bli en dag jeg har turbukse og vann med meg.

Ved setertjern er det gratis båt å låne om du har løst inn fiskekort. 

Etter kartet å dømme så er det et hav av stier som går på kryss og tvers når du har passert vannet.

Konklusjonen min var vel at det kanskje kunne gå ann å overnatte i hengekøye har natt til første mai. Kunne rodd og koset seg før det ble kvelden da. Men tror kanskje jeg skal sjekke ut et par andre steder jeg har tenkt på før det blir noe endelig valg.

Ved Setertjern er det i alle fall idyllisk og jeg kan ikke si jeg så noe plakat om campering forbudt som det er ved de andre vannene der. De er jo drikkevannskilde til hele Tyristrands befolkning, og de tåler bare elgbading.

Jeg kom i snakk med to hyggelige damer som hadde overnattet på Hovinkoia i to netter. De skulle også tilbake dit neste helg med noen unger i tillegg. Stort sett så treffer man på hyggelige folk når man er på tur. Noen ganger gir man tips, mens andre ganger får man tips. 

Væleren på Holleia

 

Det er vel ikke nye områder på Holleia jeg var på lørdag, for her har jeg vært mange ganger når jeg var liten. Nå er det sikkert 25 år siden sist jeg var her. Så i praksis er det vel nye stier jeg tråkket rundt på. For langs Væleren har jeg aldri gått tidligere. 

Jeg parkerte ved bommen og tok med hundene opp til vannuttaket. Væleren er drikkevannskilde for Tyristrand og omegn, så det meste er ikke  lov der. Jeg kan ikke huske at vi gikk tur for å gå tur når jeg var liten. Men om vinteren da var vi på skiturer. 

Flere av de store friluftslivsorganisasjonene ble dannet på siste halvdel av 1800-tallet, og var med det viktige bidragsytere for å skape det friluftslivet vi kjenner i dag. For eksempel ble Den Norske Turistforening grunnlagt i 1868, Norges Jeger- og Fiskerforbund ble etablert i 1871 og Skiforeningen ble dannet i 1883. Særlig Den Norske Turistforening var en viktig bidragsyter i å skape friluftsliv som en del av den norske nasjonale identiteten, der fjellnaturen var helt sentral.

Det norske friluftslivets historiske egenart og forankring er tydelig i dagens norske friluftsliv. Det som særlig kjennetegner det norske friluftslivet er den enkle tilretteleggingen og det enkle utstyret. I tillegg er naturopplevelse svært sentralt i den norske friluftslivstradisjonen. Undersøkelser viser at stillhet og fred, naturopplevelse, å komme bort fra stress og mas er blant de viktigste årsakene til at folk driver med friluftsliv.

Sentralt i den norske friluftslivstradisjonen er også ferdsel på eget ansvar. Å ferdes i naturen forutsetter tur etter evne, både ut fra fysisk form, og det å kunne mestre de krav som terreng, vær og landskap setter. En viktig verdi i norsk natur er den relativt lave graden av tilrettelegging. På den måten kan ferdsel i naturen også være noe som setter krav til egen kompetanse og vurderingsevne, og som bidrar til personlig utvikling.

De første virkelige fotturister i Norge var britiske «oppdagelsesreisende» og fjellklatrere på 1800-tallet. Flere av disse (for eksempel William Cecil Slingsby) har skrevet interessante beretninger fra sine turer i Norge, hvor de skildrer sine opplevelser og oppfatninger av miljøet i datidens bygde-Norge. Av nordmenn var det først vitenskapsmenn, diktere og malere som begynte å søke til fjells i første halvdel av 1800-tallet. Vitenskapsmennene var i mange tilfeller studenter, som med sine grundige undersøkelser av fjellets topografi, geologi, flora og fauna gav viktige bidrag til utforskningen av de store fjellområdene i Sør-Norge.

Forholdene for fotturistene var i begynnelsen svært kummerlige. Primitive setrer, steinbuer og hellere utgjorde overnattingsmulighetene utenfor bebodde strøk; i fjellbygdene og langs de gamle ferdselsårene over fjellet kunne man ta inn på fjellgårder og skysstasjoner, men også her var standarden ganske lav.

Et generelt trekk er at andelen som har gjort ulike friluftslivsaktiviteter kartlagt av SSB har vært stabil eller lett synkende over tid. For eksempel hadde 73 prosent gått på lengre fotturer eller på ski i løpet av de siste 12 månedene i 1974, mens andelen var 66 prosent i 2021. Et annet viktig funn er at frekvensen,  altså hvor ofte aktiviteter utøves, går i motsatt retning og er stabil eller økende: På starten av 1970-tallet var én av ti personer i befolkningen aktiv minst én friluftslivsaktivitet minst 3 ganger i uken, mens på starten av 2020-tallet var andelen doblet seg, til to av ti personer. Samtidig viser tallene at andelen inaktive i friluftsliv har vært stabil til lett synkende.

Snøen lå tjukk der skiløypa hadde gått i vinter. Men stort sett var det helt snøfritt,

Hovedkonklusjonen er at friluftsliv helt fra 1970-tallet frem til i dag har en solid befestet posisjon i Norge. Samtidig viser funnene at når man ser på befolkningens friluftslivsdeltakelse i lys av ulike bakgrunnskjennetegn og deres deltakelse i andre aktivitetsformer, blir bildet mer komplisert. Noen grupper er underrepresenterte, noen aktiviteter har falt i popularitet mens andre har økt sitt tilfang, og deltakelse i friluftsliv må ses i lys av deltakelse i andre fysiske aktivitetsformer.

Fotturer er viktig fordi det krever lite utstyr, kan bedrives nærmest overalt, og gir fysisk aktivitet og bedre form. I tillegg er fotturer i utgangspunktet skånsomt for naturen. En annen tradisjonsrik aktivitet er skigåing. Historisk ble ski brukt for å komme seg lett frem i skog og mark. Siden midten av 1800-tallet, da det for alvor ble utviklet en nasjonal identitet, har ski vært en populær fritidsaktivitet. På grunn av fotturenes og skigåingens kulturelle posisjon og rolle som kjerneaktiviteter i norsk friluftsliv er dette to eneste friluftslivsaktivitetene som SSB har kartlagt tilbake helt til 1970.

Ukjent terreng og mange veier og stier, så går jeg for norgeskart  Det er et uvurderlig hjelpemiddel om man skal på litt oppdagelsesferd eller man har et mål. I enden av veien til høyre skulle det gå en sti ned til Væleren.

Stien startet veldig bra. Tørr og brei.

Men utviklet seg ganske raskt til å bli sånn. 

Da var det opp med kartet igjen for å se etter noen egnede alternativer.

Det var det egentlig ikke før vi kom et godt stykke tilbake mot bilen, Så vi snudde og gikk samme stien tilbake.

Vi fant veien som gikk ned til noen hytter, men derfra gikk det en sti langs Væleren nesten helt tilbake til veien. 

Veien ble smalere og vi kunne skimte den første hytta.

Jeg lurer litt på hva du skal med ei hytte i vannkanten når du ikke kan bade der engang, bikkja di kan ikke vete potene sine heller,

Det var ikke flust med blåveis, men noen så vi langs stien.

Det viste seg at det ikke var fritt for vindfall her heller.

Det positive er at du kommer langt ved å gjøre noe så enkelt som å gå oftere på tur. Det som er viktig å huske på er at all aktivitet teller! Er du lite aktiv fra før kan det å øke hverdagsaktiviteten din være viktig, og det å bevege seg noen minutter mer om dagen vil gi deg en helseeffekt. Går du lengre og i raskere tempo, øker helseeffektene.

Tilbake der vi startet omtrent, nå kunne vi gå til høyre ved bommen også, for nå hadde alle gått sin vei. 

En britisk studie slår fast at de ikke-materielle verdiene av skog er rundt 12 ganger høyere enn verdien av tømmer. Skogen er også veldig viktig for menneskers ve og vel. I WWF-rapporten "The vitality of forests" vises det hvordan vår helse påvirkes av tilgangen til skog og de godene skogen gir oss. Trær kan fjerne mye luftforurensing, og i urbane strøk vil flere trær være gode medhjelpere for å redusere forekomsten av plager, skader og dødsfall knyttet til dette.

I Norge står friluftstradisjoner sterkt. For mange er påskeferien utenkelig uten en skitur på fjellet, høsten betyr rype- og elgjakt for mange, sommeren bringer blåbærturer i skogen og multeturer på fjellet, høsten kommer med plukking av sopp og mange har de beste barndomsminnene fra leirskolen med klassen. Dette gir naturen en kulturell betydning, som går fra generasjon til generasjon og former tradisjoner.

Kanskje vi heller bør spørre oss hva det er naturen IKKE gjør for oss mennesker? Det er på tide at vi begynner å verdsette alle de gratis tjenestene naturen gjør for oss dag og natt. Vår betaling kan være at vi begynner å bry oss om og verner naturen.