Dronninga av Tranbyveien fikk seg et besøk denne uka. Siden jeg ikke hentet Sofie i går, så var jeg og Patran på en liten svarvist der isteden. Uka med månedsavslutning for desember ble avsluttet i dag. Nå er det bare årsavslutningen av 2024 som står igjen. Den er vi ikke ferdige med denne uka, for å si det sånn.
I helga er det spådd solskinn, så da må man vel kanskje prøve seg på en skiitur før mildværet setter inn neste uke. I dag har Patran tatt seg en tur hjem, så da ble det tur oppover Holleia for meg og hundene.
Det var litt snøfnugg i lufta, 3-4 kuldegrader og ikke vind. Helt greit å legge ut på tur etter jobb, og jammen rakk jeg så si hjem også før mørket senket seg.
Jeg hadde sett at veien opp til Holleia var brøytet, så da tenkte jeg at jeg kunne ta en tur oppover der, Bella og Varga var veldig iherdige på andre veien. Men da hadde runden blitt rundt om hengebrua, og det hadde jeg svært liten lyst til i dag.
Når vi kom vekk fra bilveien så fikk de løpe løse for å få ut litt energi etter jula. Der var det ikke noen spor oppover etter hverken biler eller fotavtrykk, så jeg tipper det er noen som skal hogge tømmer oppover. Det er jo hogstmaskiner alle steder i vinter.
Litt småsleipt oppover, men jeg trengte ikke piggskoene. De er ikke særlig varme egentlig, så i dag kjøpte jeg meg et nytt par hos Stormberg på nettet. Var et par joggesko på tilbud der også, så nå kan våren bare komme.
Det har kommet endel snø de siste dagene. Når man freser blir det ikke brøytekanter, så her ser man faktisk hvor mye snø som har kommet.
Vi holdt godt tempo oppover så Hailey sakket litt etter. Da tok vi det litt roligere. Det skal jo være greit på tur for henne også. Rolig noen juleuker og nå i januar med mye jobbing så får vi gjøre en innsats i slutten av januar. Med de turene jeg har tenkt meg på til sommeren og høsten, så må tur grunnlaget bygges, Jeg har jo tenkt å ha med meg alle tre på tur.
På skauen ser en at det er mildere i høyda, så kanskje mildværet kommer tidligere enn det Hr Yr sier.
Mange spennende lukter
Det er mange istapper oppover langs veien der det snirkler seg oppover.
Etterhvert som man krabber høydemeter, så kommer det litt utsikt.
Varga stupte ned skråningen og under ei granbuske.
Jeg tok med meg hodelykta jeg fikk til jul for å teste den på tur. Jeg regnet med at det kanskje ble litt mørkt før jeg var hjemme igjen. Når jeg går tur der jeg er kjent, så bruker jeg aldri lys, Men man må jo teste ut i nærmiljøet for å se potensialet på ukjente stier.
Det trengtes ikke være særlig mørkt engang før det ble betraktelig lysere med lykta.
Når vi kom ned på bilveien igjen ved halv fem tiden så senket mørket seg. Det er ikke så lenge til man kan gå en forholdsvis lang tur etter jobb uten å famle seg fram i mørket.
Når jeg kom hjem fra jobb på torsdag la jeg bare ved i ovnen og snørte på meg tursko. La i vei oppover jordet og hadde en liten rude oppover Holleia som plan. Kjente det var veldig godt å lufte hodet litt etter arbeidsdagen.
Tåka var dottete så jeg håpet at jeg kanskje kunne rekke litt utsikt om jeg gikk oppover Holleia. Siden det ikke er så lenge lyst lenger, så er det greit å ha kjente stier å gå på om jeg ikke rakk ned igjen til det ble skumrint.
Det var nok på grensa til 0 eller kaldere for fjellet hadde ei tynn hinne av is. Da må man se seg litt for så en ikke endevender på fjellet.
Bella og Varga hadde tid til litt fotografering så jeg krysset fingrene og håpet på at det ble ett bra i det minste.
Vi hadde ikke kommet oss på utsiden av gjerdet en gang før det ble mildere. Jeg hadde ballet på meg litt i overkant mye klær da det ikke var kuldegrader oppover.
Det er mye spindelvev i busketoppene
Jeg hadde ikke gått så lange stykket før hodet kjentes lettere og humøret var bedre.
Jeg kunne vel egentlig kommet med et helt innlegg bare med edderkoppspinn. Men det er mye annet som er fint i naturen også. Sopper kom jeg jo med for noen dager siden.
Jeg måtte stikke innom bekken som går gjennom veien og der hadde det jammen begynt å komme istapper allerede. Jeg trodde egentlig det var i tidligste laget, men der har det nok vært kaldere enn hjemme.
De var ikke så lange ennå, men de var der.
Jeg rakk mye på torsdag. Klok av skade etter forrige sommerferieplanlegging i januar, så startet jeg et par måneder tidligere i år. Telemark gjorde vi oss ferdige med i år, så neste år blir Innlandet. Noe annet jeg lærte etter den turen var at beskrivelser og rating på Booking og andre sider er javnt ræva. Neste års ferie ble fikset via Inatur.no. Bestemor og Sofie på hyttetur.
Det virket ikke som det hadde vært den helt store trafikken av rådyr, elg eller fugl for den saks skyld. Det var ikke mange avstikkerne fra veien på noen av hundene.
Jeg gikk veien oppover og tenkte å ta den gamle seterveien ned igjen. Tidsmessig skulle det gå greit før det ble mørkt.
Nydelig kveldshimmel over tåkehavet som ligger som et lokk over dalen.
Det så nesten ut som en innsjø isteden for tåke
Det er fint ute når blåtimen nærmer seg
Kunne sikkert tatt like mange bilder av dette som av spindelvevet på bakken
Flommen hadde tatt rørene i bekken på den gamle seterveien, så det var ikke fult så enkelt å komme over på den andre siden.
Om jeg ikke visste at det gikk vei der, eller hvor den gikk så tror jeg ikke jeg hadde funnet fram. Det var tidvis helt jungel.
Halvveis ned igjen ble det litt mer framkommelig.
Jeg fant meg juletre iløpet av turen også, så nå håper jeg at det ikke kommer for mye snø så jeg får hentet det ned til julaften. I år blir det tidlig julaften, for jeg er ikke så nøye på datoen. Det viktigste er hvem som spiser sammen. Ingrid har bursdag og Merethe jobber turnus, så for å få en fredelig julefeiring blir julaften 21. desember i år,
Jeg rakk hjem før mørket og kunne spise rester fra dagen før til middag.
På søndag skulle jeg egentlig vaske litt hjemme her. Det trengs når man har tre hunder som løper ut og inn flere ganger om dagen. Det derre trikset med klut og bøtte ved døra er liksom ikke helt meg. Siden Sofie hadde overnatter og jeg hadde vært på tur til Oslo med Kjersti, så var det liksom søndagen som passet til huslige sysler.
Jeg hadde en fotoshoot med Sofie på formiddagen og skulle bare lufte hundene litt oppe i havna før jeg fant fram vaskebøtta. Men når sola skinner og jeg først har startet på veien utenfor gjerdet... ja da blir det straks en litt lenger tur enn opprinnelig tenkt.
De hadde begynt å hogge mye tømmer siden sist jeg var der. Jeg har ikke gått oppover der siden det var snø tror jeg. Så da ble det til at jeg skulle gå litt til, isteden for den runden jeg hadde tenkt meg opprinnelig.
Jeg måtte jo se hvor langt oppover de hadde hogget. Jeg skjønner ikke at de meier ned de store flatene oppover her. De trenger trolig pengene, for det er vel tilnærmet 0 i tilvekst så høyt oppe.
Eneste fordelen er at det blir betraktelig mer utsikt enn det var tidligere.
Vannet i grøfta hadde fått en hinne av is og isen holdt seg i løpet av formiddagen.
Nå ser en faktisk helt ned i bygda igjen. Det er mange år siden sist.
På toppen så en virkelig hvor mye de har hogget iløpet av kort tid.
Når man kjører med slike store maskiner så blir veiene ødelagt. Men her er det nok ingen som klager, det er grunneier som kjører sund sine egne veier. Ikke er det vel all verden av folk som bruker denne til å komme seg fram på tur heller.
Fra siste lunnen og innover var det bare å balansere midt i veien. Det var så klinete at til og med Hailey gikk midt i veien.
Det ser tørrere ut i veien enn det var når en prøvde å tråkke der.
Ved Gunhildtjern fant vi en sykkel og litt lenger bort i veien møtte vi sykelisten som syntes veien var for klinete. Han nærmest insisterte på at jeg skulle snu og gå samme vei tilbake, for det var alt for klinete å følge veien videre. Det er jo bare å gå skauleis sa jeg, jeg har vært så mye på denne kanten av Holleia, så jeg kan finne fram dit jeg har tenkt meg uten veier eller stier.
Ikke er jeg redd for å bli møkkete på beina heller, så jeg så ikke problemet med å fortsette. Om jeg hadde snudd så hadde jeg måtte gå samme vei tilbake og jeg var ikke halvveis ennå til dit jeg hadde tenkt meg.
Mye vann i Gunhildtjern nå i forhold til tidligere ganger jeg har vært her. Jeg blås i sykelisten og gikk videre.
Midt i veien var det så si tørt og jeg kunne fint fortsette i joggesko,
Der sola ikke hadde kommet til var det hvitrimet
Like borti veien der kommer en over på den andre veien som går oppover mot Holleia, der hørte jeg både los og hoiing, så jeg valgte å ikke gå til Langsletthytta og Setertjern, men gå rett fram isteden for å klatre opp baksiden av Gunhildåsen.
Myra var veldig våt og bekken var også forholdsvis brei.
I enden av myra er det en bratt skråning. Her har jeg vært tidligere, men da kom jeg andre veien, så jeg endte ned her. Ja det er like bratt som det ser ut som.
Vel oppe skråningen så kom jeg opp på et nytt hogstfelt som var her sist jeg var her også.
Min side av Holleia er mye bratt både opp og ned om man skal hit eller dit. Ikke er det mange stier der heller, så om en ikke har lyst til å møte på noen så er det store områder å bevege seg på her.
Jeg trives godt på tur aleine sammen med hundene. Jeg trives på tur hvor man går javnt hele tiden og ikke subber av gårde. Man må ha litt tempo på tur. Siden jeg egentlig ikke hadde tenkt meg på så lang tur opprinnelig, så savnet jeg egentlig vannflaske. Men det fikk man gjøre når man hadde gått hjem.
Noen vindfall er det, men stort sett så er det en enkel skau å forsere der.
Vi nærmer oss toppen av Gunhildåsen, det er noen bratte hufs før en er helt på toppen.
Alle hundene ble rimelig skitne i løpet av dagen og måtte spyles når vi kom tilbake.
Når man nærmer seg en topp så får man utsikt igjen.
Bladene satt på bjørka ennå så den lyste gult lang vei
Jentene var enige om retningen mot toppen
Toppen av Gunhildåsen og jeg var sikker på at det var en sti på toppen, men den fant jeg ikke.
Vi krysset bare over og tok retning mot Tolvputt.
Terrenget er så en kan gå som man vil. Litt røsslyng er det jo ikke noe problem med å gå i.
Det er mye kort furu på toppen av Holleia om du er på den ene eller den andre siden.
Det kan godt hende at det har vært lite besøk her de siste årene, men noen sti så vi ikke.
Vi dumpet inn på en gammel tømmervei som vi valgte å følge, for veien til Tolvputt gikk nede i humpa der.
Jeg kom inn på veien litt lenger ned enn det jeg trodde, men vi fortsatte innover mot hyttene og ned til vannet.
Det er noen år siden det ble hogget her også, så det er ikke sikkert stien er blitt holdt ved like. Det var 10-på topp opp dit for endel år siden, så da ble det vel med det og har vært stille siden.
Nok et vann som er større på kartet enn det er i virkeligheten.
Vannet nedenfor den ene hytta er fremdeles av litt størrelse.
Det er myr rundt hele vannet, så det er ikke noe særlig å bade der. Jeg tror vel kanskje ikke sikkert det er så dypt heller.
* *
Flere enn meg som nyter høsten på Holleia.
Helt grei tur, men det store tempoet blir det ikke når man går mye utenfor sti og vei.
Jeg gikk tilbake der jeg kom fra da jeg skulle komme meg hjem for kanskje å få gjort noe fornuftig før jeg skulle på jobb igjen dagen etter.
Denne gangen fulgte vi veien helt ned igjen. Det går radig å gå på vei.
Jammen møtte vi ikke på hogstmaskiner på den siden av åsen også. Virker som det ikke skal stå igjen ei eneste buske oppå her.
Grøftene er fylt opp av tømmer.
Tidlig ettermiddag og slett ingen solnedgang på veien hjem,
Det lø tømmer langs veien flere steder nedover.
Jeg går alltid gamle tømmerveien ned igjen. Bedre å gå på mose enn på subbus.
Det er mye sopp i skauen i høst
En liten avstikker bort til fossen må man unne seg. Planen var å få vasket noe gjørme av hundene siden jeg hadde planer om å vaske da jeg kom hjem.
De ble ikke så reine for dammen var ikke så dyp som jeg hadde håpet på. Da ble det en tur i kjelleren med hånddusjen når vi kom hjem.
Brua blir dårligere og dårligere for hver gang jeg passerer. Nå er det bare å balansere rett over bjelkene og ikke bare gå vanlig over.
