Buvatnet ligger isdekt ennå

 

Når det er sånn påske og man har fri. Når sola skinner og det er ikke noe spesielt som skjer. Ja da er det vel bare å nyte dagene da. Det har blitt mye turer og jeg har bestemt meg for å komme blant topp tre på ukentlig garminutfordring denne uka. Jeg må legge inn en innsats denne påsken, enn så lenge ligger jeg som nummer en i det minste.

På tirsdag var fremdeles Patran og Sofie på jentetur, så da lurte jeg på om Kenneth ville bli med på trilletur med Lykkeliten. Godt med et par timer fri for Ingrid, så hun kunne få sove litt uforstyrret. Lykkeliten sov helerunden og vel så det. Det var ikke et eneste kny på helerunden.

Siden jeg har bilen til Kenneth mens jeg venter på min nye, så ble jeg likegodt med da han trengte den. Han har tilsyn med Buvasskoia og der skulle det opp ny bålpanne og en tom gassbeholder skulle ned igjen. Jeg hadde gått en tur denne siden her med mine hunder på formiddagen, så det var bare Varga som var med på trilleturen sammen med Pink.

Det var overraskende mye snø egentlig. Et stykke av veien så kjørte vi på snøføre innover. Isen lå på vannet, ikke veldig tykk regner jeg med. Den virket ganske råtten, så det er nok ikke veldig lenge før den er borte der også.

Buvasskoia som ligger i solhellinga hadde ikke snø rundt seg i det heletatt.

Akkurat da kunne jeg tenkt meg at vi skulle tilbragt resten av dagen der og overnattet. Men på kvelden var det helt greit at vi dro ned igjen etter å ha fikset det vi trengte å fikse,

Vannet var lavere nå enn når isen hadde lagt seg, så noen meter fra land gikk det en sprekk. Greit å holde seg mellom sprekken og land når vi gikk tilbake til bilen. Stien var litt bløt til tider.

Varga og Pink leiket litt til og med. At Pink slår seg skikkelig løs tror jeg aldri jeg har sett tidligere. Dama er jo 11 år, men jammen koset hun seg sammen med Varga en stund.

Varga kunne tenkt seg å leike mye lenger.

Vi satte kursen mot bilen igjen, for vi skulle innom å plukke opp middag på Rustad kafe på  veien hjem. Ingrid hadde fått beskjed om å sjekke ut menyen og sende ei melding om hva hun kunne tenke seg å spise. Vi endte opp med medisterkaker og kjøttkaker med kålstuing og tyttebær. Genialt å kunne ta med maten hjem for å spise når man har vært på tur om dagen.

Jeg har tatt på meg å kikke etter dyra i påsken, så når jeg hadde vært en snartur hjemom for å ta inn klesvaska som hang på snora ute, lempe inn Varga og slippe ut de to andre fra hundegården. Ja da var det å sette kursen mot Veme.

Siste biten mot bilen gikk vi opp på land, der er det ei bru vi måtte over, med åpent vann.

Med 12-14 varmegrader så er det bare å nyte timene man tilbringer ute. I løpet av dagen hadde jeg fått farge i kinnene. Jeg skulle nok hatt på litt mer solkrem, men det hadde jeg ikke tatt med meg.

Før vi plukket opp maten gjorde vi en kjapp stopp for å sjekke ut der vi har tenkt å ligge i hengekøye natt til første mai. Det virket som et bra sted, og innen vi skal dit er nok isen helt borte.

En hjelpende hånd

 

På veien hjem fra Sandvasskollen i helga, så hadde jeg avtalt at jeg skulle ringe Kenneth når jeg var på vei ned fra fjellet. Han regnet med at det var litt i tyngste laget å få inn båten ved Buvasskoia helt aleine. Når jeg først var på de kanter så kunne man jo hjelpe til

.Vi møttes ved demninga. Kenneth hadde plukket med seg både Patran og Sigurd også. Jeg hadde nemlig sagt fra at Buvatnet har fått is på seg siden Kenneth hadde vært der uka før. Så vi krysset fingrene for at sistemann som hadde brukt båten hadde dratt den godt opp på rampa.

Isen kunne umulig være tjukk, for det hadde ikke vært kaldt lenge.

Kenneth listet seg ut på isen for å sjekke. Den knaket ikke, så vi hadde håp om at vi kanskje kunne dra båten på isen og ikke behøvde å bære den på land.

Når vi kom fram til koia så var det jammen ganske mye is på land også. Her var det bare å se hvor en satte beina,

Det var det nærmeste den blå himmelen kom den dagen. Nesten hele vannet var dekket av is.

Det var ikke langt ut vi våget oss, for det knaket litt om vi kuttet rett over i vikene.

Så var båten i hus og vi tok en liten runde bortover den gamle Turboløypa, som det nå gjenstår kun to plakater på. Kenneth hadde nemlig hørt rykter om at det skulle være en gapahuk borti skauen et sted.

Mens vi holdt på med båten hadde hundene stått bindt i ei furu Det var nemlig folk på Buvasskoia, så da er det greit å ha litt kontroll på dem. Da vi kom tilbake fra båthuset så stor de og klappet på hundene. Ja ja tenkte jeg, da er de ikke redd for dem i det minste. 

Jeg slapp hundene løse som de hadde vært fra parkeringa.  Det er jo ikke båndtvang lenger. Nabohytta hadde troll i vinduet.

Pink storkoser seg når hun får være med Bella og Varga på løpetur.

Vi fant gapahuken mye nærmere enn vi hadde trodd. Den lå tett inntil en gedigen stor stein. Den hadde både krakker og bålpanne.

Jammen rekker en mye iløpet av en dag til tross for at dagene har blitt kortere og kortere, uke for uke.

Trivelig sted å ha tilgang på hytte, Buvasskoia er DNT hytte, så Kenneth kan bruke den så mye han vil. 

Pink gikk for isen tilbake til Buvasskoia, mens de andre valgte brua. 

Da var det bare å følge stien tilbake til bilen,

Godt det ikke var denne båten vi skulle dra inn i båthuset.

Pink og Bella ventet på lov for å valse i vei videre.

Bukollen rager over Buvatnet og ferden kunne gå til butikken for å kjøpe litt fristende middagsmat for meg og Patran, 

Reinsdyrjakt med border collie

 Jeg klarte ikke helt å slippe tanken på dette reinsdyret jeg hadde gått i fra når vi var på tur for et par helger siden. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt det med meg, til tross for at jeg ikke hadde stor nok sekk til å binde det fast, eller for at det krydde av maggot. Ikke hadde jeg noe å ha rundt det heller, så da var det ikke noe annet å gjøre enn å la det ligge.

Jeg pleier å være veldig flink til å kutte ut å tenke på ting jeg ikke vil bruke energien min på, men her må jeg innrømme at jeg sleit litt. Dette reinshodet lå å gnagde i bakhodet. Og jeg visste at om jeg skulle ha det så hadde jeg ikke mange helgene på meg før det trolig ligger snø så høyt oppe i fjellet. Om det skulle ligge til våren var det stor sjanse for at noen andre hadde plukket hornene, eller musa hadde gnagd på det.

Helga etter var det ikke sikkert maggotten var ferdig, da var det også et fryktelig uvær med storm og regnvær i fjellet. Snøen som hadde kommet hadde smeltet bort igjen og jeg fikk med meg Hilde som turfølge innover forbi Reinsjøfjellet og i retning Hallingnatten.

Det ble betraktelig bedre vær på starten av dagen, enn det Hr Yr hadde varslet. Da skulle det være helt grått og vind rundt 11 m/s med 20 i kasta. Men værmeldingen slo ikke til før vi sjekket inn i Fjelltoppjakten på toppen av Reinsjøfjellet. Der var det ikke trivelig oppå!

Jeg hadde lånt med meg Pink for anledningen, for jeg regnet ikke med å få plass til både Varga og Bella om jeg skulle være så heldig å finne igjen geviret.

Alle bladene var blåst bort, men fjellet hadde farger som imponerte ennå.

Bekken var breiere og dypere enn sist, så vi måtte et stykke oppover enn der stien krysser for å komme over.

Sola ble borte og vinden økte litt og litt etterhvert som vi klatret oppover høydemeterne. Hilde var stadig nede i sekken sin for å plukke fram både lue og vanter etterhvert. Jeg blir svett bare jeg ser en ryggsekk, så jeg gikk i en litt tett genser med ullgenser hele veien, både opp og ned. Fryser man på tur så går man ikke fort nok... 

All snøen var ikke smeltet, det satte Pink stor pris på.

Reinsjøen lå uten en krusning på overflaten,

Det vi ikke visste akkurat da, var at det faktisk var det siste stille kvarteret på resten av turen.

Pink diltet foran stort sett hele tiden. Det var ikke en sjel i fjellet før vi var på vei tilbake til bilen.

Hun syntes vi var litt trege opp bakken, men vi skjønte hvor det bar vindmessig. Hr Yr hadde jo lovet 22 s/m i kastene og det var det vel egentlig på vei opp mot toppen.

Pink vurderte nok om hun var like begeistret over å bli med på tur lenger. Hun begynte å legge ørene flatt, for å unngå vind i ørene. Stoppet stadig for å sjekke hvorfor vi ikke spratt fra stein til stein som hun gjorde.

Det er fristende å sammenligne med turen opp hit for to uker siden.

Steinen hadde ennå ikke vippet over kanten.

Det er ikke mye snø som ligger noen steder. Jeg hadde vel egentlig regnet med at det var litt mer snø når vi nærmet oss 1200 moh.

Får man tatt nok bilder på fjelltur?

Vi hadde solglimt til tider og kunne nyte omgivelsene

Innsjekken på toppen av Reinsjøfjell var langt fra noen fornøyelse for noen av oss. Hilde fikk sjekket inn og jeg gjorde også det siden jeg var der igjen.

Jeg sto ikke på toppen mange minuttene, og Pink var ikke sein med å bli med nedover lia hun heller.

Pink satte også pris på litt mindre vindvær enn på toppen.

Da var det bare å sjekke trackingbildet fra forrige gang vi var der og peke ut retningen. Kula til venstre i bildet kjente jeg igjen og tok vel egentlig resten som det føltes på magefølelsen. 

Vi plumpet inn på en sti som vi fulgte i riktig retning.

Is på pytten, man kan vel ikke akkurat kalle det en sølepytt.

Brått så dumpet vi på reinsdyrskallen som hele turen handlet om. 

Opp med søplesekken og jammen fikk jeg stappet hodet i sekken, mens hornene stakk til alle kanter.

Da var det bare å snøre hele reinsskallen delvis oppi og utenpå sekken og sette raskeste kurs mot milen. Det blås såpass mye i fjellet at det ikke fristet å være der lenger enn nødvendig.

Jeg merket raskt at jeg hadde fått stor sekk. Den var ikke tung, men jammen tok vinden skikkelig tak i den. Det ble noen ekstra steg til siden innimellom og litt flere tråkk i bløte partier enn det som var ønsket.

Himmelen ga ingen indikasjon på om det ble solskinn eller det kom ei regnskur,

Det ser hyggeligere ut enn det var,

Vi kom oss forholdsvis raskt inn på en sti som viste seg å ende opp midt mellom stien vi gikk opp og stien vi gikk ned igjen et par uker tidligere.

Etter hvert som vi nærmet oss bilen ble det mer og mer sol.

Hilde holdt styringa på kartet så vi ikke skulle bomme så mye på parkeringa. Pink pendlet fram og tilbake for jeg holdt ikke samme farta hele tiden, da vinden tok så ta i sekken en stund. Da ble det litt støttesteg.

Jeg tror Pink virkelig koset seg i fjellet denne dagen, til tross for at det blås på toppene.

Pink skjønte ikke hvorfor vi ikke bare spratt over bekken som hun gjorde.

Kommer nok ikke hit mer i år, men kanskje til neste år.

Når det er så mye vann alle steder så blir bekker som elver. Godt det ikke var elver i fjellet opprinnelig.

Pink var ikke særlig imponert når hun måtte dele plass med hornet på vei hjem. Takk for hyggelig tur selskap i vindværet Hilde.

Nå gjenstår det bare å koke hodet og montere det på et trofeskjold.