Dagens turgjeng som hadde tenkt seg på toppen av Hensbrenna.
Jeg og Åse må nok bli litt bedre på kommunikasjon, for på de to siste turene våre så har vi ikke tenkt på samme topp. Men vi møtes til rett tid og jammen så kommer vi oss på tur et sted også. Sist gang var det jeg som tenkte på feil sted. Denne dagen var det Åse som tenkte på feil sted. Så det er godt vi sender melding litt før vi skal møtes om tid og sted.
Denne gangen hadde Tove lyst til å være med oss også. Så da var det bare å stålsette seg for noen høydemeter som skulle forseres første halvdelen av turen, Tove har vært med oss på tur noen ganger tidligere, så vi hadde nok å skravle om på turen. Alltid greit på tur med noen som er komfortable i litt oppover bakker uten sti.
Vi var på jakt etter Mogopen, men det var nok av andre blomster der. Blåveisen var det mye av enkelte steder, men vi så ikke snurten av mogop hele ettermiddagen. Selv om terreng og naturen skulle tilsi at det grodde en eller to der.
Veien vi fulgte stoppet ved et steinbrudd ved Setervadtjern, Derfra var det bare å sette kursen opp mot det høyeste punktet.
Hundene storkoste seg i beina våre når vi klatret oppover åsen. Stadig brattere og brattere. Den hvite mosen er litt skummel, for det er så dårlig hold i den så man raser brått nedover der det er bratt.
Mye steiner som var forholdsvis store var det over alt.
Flere steder så var det usikkert om det var sti eller spor etter vannet som hadde smeltet. Så lenge retningen stemte så fulgte vi "stien"
Litt flatere partier innimellom, men det var noen store steiner der også.
Glimtvis utsikt og mellom buskene kunne vi skimte hele industrifeltet på Hensmoen.
Skulle nok tatt turen for 10-15 år siden. Da hadde vi nok hatt utsikt.
Spektakulær natur som stadig narrer deg til å tro at du er på toppen.
Det var veldig tørt i terrenget, men innimellom så var det bekker og pytter. Så det var ikke noe synd på hundene.
Noen steder var det faktisk klatring som gjaldt.
Det var forholdsvis bratt oppover der. Ingen sti egentlig, men tidvis så så det ut som det var tydelig sti. Men det var mest sannsynlig dyretråkk.
Så et lite tilbakeblikk så er det bare å konstatere at det ble noen høydemeter vi forserte i løpet av denne turen her.
Så var vi på toppen av Hensbrenna.
Der fikk vi konstatert at det hadde vært folk før oss, for noen hadde laget en bitte liten varde.
Varga avkjølte seg ved hver minste anledning.
En liten diskusjon om hvor vi skulle sette kursen nå, for det var toppen av Hensbrenna som var turmålet. Vi fant ikke blomsten vi skulle finne, men toppen fant vi,
Vi ble enige om å gå mot Soltjern og over til Sledeputten slik at vi kunne følge Vælsvannveien tilbake til bommen der vi hadde parkert.
Vi brukte tre timer på denne runden på i overkant åtte kilometer.
Tysbast så vi mye av når vi gikk der. Overraskende mye. Det satte humlene pris på.
Tysbasten er giftig og når bærene kommer på høsten er de dødelige.
Vi snakket akkurat om at blåveisen må ha tatt seg opp de siste årene. Det var en sjelden blomst tidligere, nå vokser den nærmest alle steder.
Det ble noen pauser på turen, for denne dagen bød virkelig på sommertemperaturer. Når man går uten sti, så må man holde et halvt øye med retningen man har tenkt seg også. Det er ikke mye man skal svinge før man ikke kommer dit man har tenkt seg.
Vi fant veien og fulgte denne til Soltjern.
Stien er forholdsvis tydelig og en bekk må krysses
Soltjern er et idyllisk tjern langs veien.
Jeg og Åse har gått her tidligere en gang også.
Vi møtte på et lite byggeprosjekt
Idylliske Sledeputten var like flott som sist gang vi var der.
Vi satte kursen over brua og fant veien fra Vælsvannet.
Utrolig mange froskeegg til å være knapt slutten av april.
Takk for turen jenter, vi tar snart en ny avstikker fra hverdagen.
