Gulsviksetran til Gråfjell over Ranten til Høgevarde

 

Etter mating av kopplam på morgenen så ble det fjelltur på meg og hundene. Det var disse toppene i Mikkelløypa som falt sammen med noen uloggede innsjekkinger på Fjelltoppjakten. Knallvær og for varmt til å gjøre noe, så da bærer det til fjells. 

Like mye skyer som vind, så det ble en heit dag til fjells. Hjalp ikke at turen starter på rundt 900 moh da. Det trakk litt på toppene, men ellers var det så varmt at svetten rant hele turen. Hundene stupte ned i alle bekker og avkjølte seg, tempoet var bra så de led ingen nød.

Litt multekart, men ingen mengder på Norefjell.

Bella startet badingen tidlig på turen.

Planen når jeg dro hjemmefra var å parkere ved Gulsviksetran og gå til Gråfjell, kanskje opp på Ranten for å få med innsjekkingen der også. Men der var det ingen Mikkelløype, for Ranten ligger ikke i Flå kommune.

I dalen innover sto lufta stille og sola steika. Angret litt på at jeg hadde dratt med meg Bella, for hun er ikke overbegeistret for tur i varmen. Men jeg hadde jo regnet med endel vind, for det hadde Hr Yr lovet. Jeg tok igjen to damer med to hannhunder, de skulle også til Gråfjell, men var ikke helt sikre på veien. 

Jeg sa at jeg skulle dit også, men hadde to med løpetid, så de ville få en behageligere tur om de fortsatte foran meg innover fjellet. Disse damene snakket jeg også med på toppen av Gråfjell, og jammen møtte jeg dem på Høgevardestien også når jeg var på vei nedigjen, var de på vei opp. De hadde glemt at jeg sa de kunne ta stien opp fra Raumyr etter passering av Ranten.

Det var bare såvidt det sildret i bekken, men i vannet gikk det fint ann for hundene og avkjøle seg.

Norefjell er et veldig opp og ned fjell, så det blir mange høydemetere på en slik tur.

Det er også fryktelig mye store steiner på Norefjell, alle steder. Men det er det som regel rundt 1400-1500 meters høyde.

Jeg var glad jeg hadde valgt fjellskoa på tur og ikke joggesko som jeg har gått i på de siste turene. Men med joggesko kan du jo vabbe ut i bekker og avkjøle beina litt, det blir ikke til at man tar av seg fjellskoene for å vete beina. Med Gråfjell i det fjerne var det bare å stålsette seg for ennå en klatring i høydemeter. Norefjells høyeste topp på 1466moh.

På toppen av Gråfjell så vi jammen et enslig reinsdyr som luntet avgårde. Seinere skulle vi også se to stykker på vei ned fra Høgevarde. Alle var for langt unna til å få tatt bilde av dem med telefonen. Jeg sjekket inn både på stolpejakten og på fjelltopp jakten, så da var det bare å sette kursen ned igjen. Jeg tok bilde av de to damene med hundene foran varden på Gråfjell, så de fikk foreviget minnet.

Du ser toppen i det fjerne, og har sikkert skjønt at jeg endte opp på Høgevarde også iløpet av dagen. Ja der er like langt som det ser ut til å være.

Men før vi kom dit, så skulle vi over Ranten med de karakteristike taggene på toppen. Der var det nemlig en fjelltoppjaktinnsjekking. Må jo plukke med den i samme slengen.

Du kan gå hvor du vil på hele fjellet, men enda følger folk stiene. Det er litt mer enn jeg skjønner. Jeg fulgte bare stier glimtvis, men går ikke mer enn nødvendig når man har tenkt seg på en slik runde.

Jeg nyter utsikten både opp og ned, fram og tilbake.

Jeg fulgte ikke sti når jeg klattet opp over Ranten, jeg tok bare peiling mot innsjekkingspunktet. Jeg skulle jo bare over Ranten mot neste stolpe i Mikkelløypa på toppen av Høgevarde.

Fra Ranten ser man ned på Tempelseter.

Man ser også stien som snirkler seg oppover mot Høgevarde fra Raumyr.

Jeg peilet meg ned på bekken i bunnen av dalen, så hundene kunne få seg drikke og avkjøling, på toppen av Ranten er det ikke vann.

Det rare var at det var på Ranten jeg møtte flest folk den dagen. Høgevarde var det noen få. Og så si folketomt er det alltid på Gråfjell. Rart det der. 

Norefjell er ikke et sted med overflod av skilting, det er et sted for kjentfolk virker det som. Eller for de som bruker kart aktivt.

Raumyr har ikke blitt rød ennå, det er et flott skue på høsten.

Det var litt seigt oppover mot Høgevarde, så det ble stopp midt oppi bakken for både drikke og et par energibarer. Tok ikke med niste når jeg er på tur aleiene, da går jeg stort sett i ett som regel.

Dagen etter skulle jeg være barnepike for Ludvig, så da ble det tid for å restituere litt.

Om du trodde du var på toppen av Høgevarde når du var ved vannet og DNT hytta tar du feil. Det er ennå en del høydemeter før du er ved varden og retningsskiva som er satt opp der.

På toppen der er dagens siste mål for innsjekking og så bærer det bare nedover til bilen.

Nå er det sommer på Høgevarde, for snøskavlen ved turisthytta er borte. Den ligger nesten hele året har jeg inntrykket av. Mener jeg har sett den hver gang jeg har vært der tidligere.

Scannet stolpen og sjekket inn i Fjelltoppjakten og alle dagens mål var i boks,

Her kan du se hva toppene rundt heter.

Mot nord ligger både Rondane og Jotunheimen som har Norges høyeste fjell.

De toppene som ligger lengst bort kunne en knapt skimte når det er så varmt. Da blir det mye dis.

Litt til høyre for vannet til venstre står bilen parkert, så det er ennå noen kilometer før vi kan kjøre hjem. Ca 500 høydemeter ned også. Fra 1460 og ned til ca 900 meter. Jeg skal innrømme at det var noen seige meter. Jeg liker ikke nedover bakker noe særlig, ikke steinete i alle fall.

Vi gikk ikke sti før et godt stykke ned i lia.

Trenger ikke sti for å komme seg ned fra denne toppen, men lenger nedover så er det både vier og tettere med høy lyng, så da må man bruke sti.

Det var godt med grusvei siste kilometer'n til bilen.

Nesten seks timers tur på snøtt 18 kilometer med 1013 stigningsmeter og tror pulsen holdt seg over 100 hele turen. Jeg hadde nemlig få pauser.

6 kilometer er Gråfjell, 9 kilometer er Ranten og 13 kilometer er Høgevarde.

*

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

*

Kopier koden til din side

<!-- start InLinkz code -->
<div class="inlinkz-widget" data-uuid="1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" style="width:100%;margin:30px 0;background-color:#eceff1;border-radius:7px;text-align:center;font-size:16px;font-family:'Helvetica Neue',Helvetica,Arial,sans-serif">
<div style="padding:8px;"><p style="margin-bottom:15px;">You are invited to the <strong>Inlinkz</strong> link party!</p>
<a href="https://fresh.inlinkz.com/p/1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" target="_blank" rel="nofollow" style="padding:5px 20px;background:#209cee;text-decoration:none;color:#efefef;border-radius:4px;">Click here to enter</a></div></div>
<span style="display: none;"><script async="true" src="https://fresh.inlinkz.com/js/widget/load.js?id=c0efdbe6b4add43dd7ef"></script></span>
<!-- end InLinkz code -->

Hestgjuvnatten

Turoperatør Natten slår til igjen og narrer meg ut på ukjente stier nok en gang. Og når turoperatør Natten sier det er bra utsikt på toppen, ja da er jeg vel litt lettlurt da... Vi svingte av veien opp til Høgevarde og kjørte til parkeringsplassen litt inn i veien.

Turen starter som en transportetappe på grusvei en 4-5 kilometer innover. Forholdsvis bra stigning før den flater ut.

 En topp jeg har kjørt forbi mange ganger både oppover Hallingdal og oppover til Gulsviksetran ved Fyrisjøen på Norefjell. Med sin karakteristiske sukkertoppform er Hestgjuvnatten godt synlig fra mange plasser.  En topp jeg i alle alle år har sagt at opp på den skal jeg aldri gå. Jeg skal aldri på tur dit noen gang. Men når det er både Fjelltoppjakt og Stolpejakt på en topp som atpåtil er med i denne Mikkelløypa, ja så ble jeg lurt opp hit da. Men det blir med denne ene gangen... trur eg...

Nytt av dagen var nytt turselskap, trivelige Nina som Inger Synøve kjente og fikk lurt med seg opp på denne toppen. 

* *

Selve konseptet refererer til eventyrløperen Mikkel Andreas Trøstheim som besteg alle de 11 toppene i Flå på under 24 timer for å samle inn penger til Aktiv mot kreft. Han brukte boka «11 eventyrlige topper i Flå» som utgangspunkt, og syklet og løp over 200 km og 7000 høydemeter. Her kan du høre hvordan det gikk. Den 20. juni 2026 startet stolpejakten i Mikkelløypa. 11 på topp i Flå.  Flentpiken, Tollefsrudfjellet, Gråfjell, Høgevarde, Hestgjuvnatten, Bukollen, Skardsvarden, Kristnatten, Veslefjell, Likkistefjell og Blåfjell. Jeg har som mål og ta meg en tur på alle disse toppene iløpet av 2026. 

Hvor man skal til tops ser man rett etter at man har passert første bakken etter at man har kryssa elva. Stien går opp på baksiden av Hestjuvnatten 1068moh.

Litt kuppert innover, men veien går stort sett rett fram. Turen ligger på UT.no om du vil prøve deg.

Hundene hadde nok av muligheter til å slukke tørsten og avkjøle seg. Bailey og Bella var de som satte mest pris på bademulighetene som åpenbarte seg.

Tørrgranene sto tett i tett i flere områder der. Det er et trist syn.

Hvitdoleie sto tett i tett langs veien innover. Disse kan jeg ikke si jeg har lagt merke til tidligere.

Utrolig frodig innover Hestjuvet, mengder med blomster av mange slag.

Humlene jobbet iherdig fra blomst til blomst.

Rett før du kommer til hytta tar stien av fra veien og stigningen starter for alvor etter noen hundre meter innover i skauen. Men vi måtte ta en liten titt på hytta før vi la i vei innover.

Det er lov å være nysgjerrig når man er på tur på nye steder. 

Vi holdt forholdsvis godt tempo, men toppen kom liksom aldri særlig nærmere.

Har en mistanke om at det hadde regnet endel, for stien var våt og myrjorda var bløt.

Det er ingen fare med å gå seg bort, det er kun en sti som er tydelig og den er blåmerket. Målet for turen ser du hele tiden, så ganske bankers den der.

Det ble både foto og drikkepauser oppover. Sola stekte godt en stund oppover, men vinden kom i rykk og napp.

Varga har startet opp med løpetid, men gutta var bare gira i starten av turen. Da drar sikkert Bella igang snart også. Godt det er overstått til jeg skal på ferie.

Toppen nærmer seg, men det er enn å langt igjen.

Terrenget er vilt og fascinerende med et hav av fotomuligheter.

Det var javnt bratt til tider.

Vi tørket alle svette på turen oppover. Det er alltid brattere enn det ser ut på bilder.

Når vi nærmet oss toppen så lurte jeg egentlig på hvor i all verden stien egentlig gikk videre. Det ser jo mildt sagt uframkommelig ut.

Blekmarihanda sto tett i tett flere steder.

Noe annet som blomstret iherdig var tyttebærene.

Når vi kom ut av skauen så så det brått mer framkommelig ut til toppen. Men da tok vinden skikkelig tak også. Ikke var det så varmt lenger heller.

Siste kneika var bratt

På toppen var det vann til hundene og vi kunne konsentrere oss om å sjekke inn på både fjelltoppjakten og i stolpejakten. Det blås så mye at til og med jeg angret på at jeg ikke hadde på meg lue. Det må være første gangen i mitt liv jeg har trengt lue. Ta en titt på videoen nedenfor, så kan du også nyte utsikten og vindværet.

* *

Man har vel ikke vært på en fjelltopp uten å ha dokumentert utsikten grundig. Bare å nyte synet.

Grodde det en enslig mogop på toppen der?

Vinden reiv og sleit i oss, så det var best å sette seg ned når en skulle dokumentere utsikten fra kanten.

Det var ikke ei bikkje som følte for å ha ørene opp mens vi var der.

Jeg søkte litt ly bak varden før jeg gikk litt lenger nedover i lia igjen. Vinden var rett og slett iskald og jeg begynte å få vondt i ørene. Det er også noe nytt, det har jeg aldri vært plaget med tidligere om det har blåst litt.

En siste mulighet for drikke før jeg fulgte stien et stykke nedover igjen. 

Krøder'n for våre føtter og fjelltopper så langt vi kunne se.

Hadde det ikke blåst så mye så hadde jeg sikkert tatt en større runde på toppen. For plassen er ganske begrenset.

Nina og Inger Synøve holdt ut lengre enn meg på toppen der og de hadde sikkert lyst til å utforske toppen mer enn meg.

Noen fornøyelse synes ikke Bella og Varga det var heller. 

I bunnen der går lystrådene som vi gikk under på veien opp.

Jeg har hunder som hviler når de kan, for de veit at turen brått kan bli lang. Drikk når det er vann og hvil når du kan er vel mottoet mine hunder lærer tidlig.

 Vildt og vakkert og en tanke ble sådd om å utforske fjellet på andre siden av juvet. Grindefjellhaugen og Høgenatten er fjell vi aldri gått i noen av oss. Kanskje det blir neste tur jenter?

Nista var ikke spist, så vi søkte ly litt lenger ned for å sette oss ned og nyte litt mat.

Etter et godt stykke fant vi en forholdsvis lun plass i sola. Det viste seg at maueren også hadde funnet den lune plassen, så det endte opp med at Nina fant et sted ovenfor Inger Synøve å sette seg.

Fram med nista og drikke litt til. Jeg hadde med meg to flasker med vann oppover, for jeg regnet med at jeg ble tørst når det var så mye oppoverbakker.

Tølle og Findus var mer opptatt av å sjekke hva Bella og Varga holdt på med enn å hvile beina sine.

Men vi skulle ingen steder vi

Det ble ikke mye fotografering på veien ned igjen, for det var samme strekket som oppover, sola hadde gått bak åsen og ikke minst var det bratt og småglatt med halvstore steiner å snuble i. Så da var det greit å konsentrere seg om hvor man satte beina.  Det var godt å stupe i dusjen ved ellevetiden om kvelden da jeg var kommet hjem igjen. Det blei en lang dag på fredag, opp klokka seks, full arbeidsdag og 15 kilometers tur med 632 høydemeter stigning. Turen med matpausa var på fem timer og tre kvarter.

Takk for turen, brått blir det ny tur!

*

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

*