Det har kommet litt snø her, men i dag har det regnet. I morgen skal det bli sol er jeg lovet, så da håper jeg at snøen blir liggende og at det ikke blir holke.
I min ungdom så gikk det en serie på tv som het Rescue 911, "911, what's your emergency?" Tror jeg har sett alle de episodene. I dag så skulle jeg bare fly litt drone mens det ennå var lyst. Jeg syntes at jeg var blitt riktig så flink til å fly etter at vi var på Langvannet og fløy.
Jeg er vel blitt ganske flink til å bli roligere, men jeg er visst ikke særlig god mener andre. Men jeg er mye roligere enn jeg er vant til, men aktiv i forhold til hva andre regner som et rolig liv. Nå har det gått 7.5 uker siden jeg falt på isen, MR viser at det er skader på leddbåndet på innsiden av knærne, så da er det vel bare å vente.
Men så googlet jeg og da var det vanlig med litt opptrening for å styrke. Har du søkt opp på nettet øvelser for å styrke leddbånd i knærne? For å si det sånn så hadde jeg vel ikke klart mange av de øvelsene før jeg skadet knærne. Og skal jeg til noe fysioterapeut med de øvelsene, så kan jeg vel trene meg opp selv. Jeg klarte meg helt fint med opptrening seg etter at jeg brakk ankelen for mange år siden. Med skruer og en plate, så gikk det vel omtrent ett år før jeg kunne gå vanlig ute å halte.
Så da tusler jeg litt rundt da, for jeg har jo tatt et par langturer etter etter jeg falt. Ja for med en holdning som er "Det går sikkert over snart" "Det er da ikke så vondt heller" Men som så ofte før, så har jeg hørt "alle er ikke som deg" Nei for hadde alle vært det, ja så hadde verden vært et enkelt og ukomplisert sted.
Det kommer kanskje av at når jeg fikk føflekk kreft og fikk vite at jeg måtte fjerne mer av armen etter at jeg hadde fjernet føflekken. Når du har hatt kreft så er det en evig strøm av venting på resultater etter sjekker. I starten er det sjekker hver tredje måned forskjellige steder. De avtar litt etter litt i hyppighet, men det varierer etter hva slags type de får.
Da var det også aktivitet som gjaldt for å få bort fokuset fra det en ikke vil tenke på. Merker jo det at om ting er tungt eller ting jeg ikke liker, så er det fysisk aktivitet som gjelder, Man lærer raskt å presse seg på en måte, så da får en vel økt smerteterskelen sin. Man får satt livet litt i perspektiv og henger seg vel ikke så mye opp i bagateller, men heller vesentlige ting.
Så hver gang jeg blir hindret i å være aktiv så blir jeg veldig rastløs og tålmodigheten er ikke lang fra før, og nå er den vel fraværende. Jeg kjøper billetter for å ha noe å se fram til. Det har vært mye Murphys lov i mitt liv. Murphys lov er et humoristisk prinsipp som sier at "alt som kan gå galt, vil gå galt". Loven stammer fra 1949 etter at ingeniøren Edward A. Murphy Jr. erfarte en feilmontering av sensorer under et rakettprosjekt, der den eneste måten å montere dem feil på, ble valgt. Den uttrykker frustrasjon over uforutsette problemer og «tingenes iboende jævelskap», og har mange varianter, som at brødskiven alltid lander med smørsiden ned, eller at køen ved siden av alltid går fortere.
I dag var ikke noe unntak. Jeg skreiv meg litt bort fra introduksjonen om droneflygingen min, men den endte her et sted i dag.
Jeg så den ikke når jeg så opp i furua, ikke så jeg den under furua heller. Jeg fant ut at om jeg klatret opp i en lang stige så hadde jeg sikkert detti ned om jeg hadde klart å klatre opp til tops. Stige er ikke mein sterke idrettsgren for øyeblikket.
Klokka var ikke mer enn at jeg kunne rekke at Kenneth stakk innom når han passerte på vei hjem fra jobb. Jeg ringte og han var hjelpsom og ville ta en stopp på veien hjem.
Kenneth kom og bar bort stigen. Dunket i furua, snøen røss i bakken, men ikke drona.
Hvordan skal man se en håndfull grå plastikkladd i dette her?
Kenneth gjorde en iherdig innsats i snøhaugen...
Kenneth koblet til kontrollen til Drona for å prøve å få kontakt med den, men om den er ødelagt, eller om batteriet har fått seg en dytt så det har hoppet ut av hakket sitt vet vi ikke, men siste kontakt er her:
Så er det bare å håpe på at jeg finner den når det blir dagslys igjen.
* *
