Klåstadskipet har gjenoppstått

Det har vært mye avisskriving om dette Klåstadskipet som en gjeng med entusiaster for vikingtiden har laget en kopi av. Lokalavisa har jevnlig vært på besøk og dokumentert framgangen.

Vi parkerte ved kjøpesenteret på Vik og gikk langs Steinsfjorden utover mot Sundvollen. Planen var å kjøpe hamburger med pomesfrites på Statoilen på Vik etter endt tur. 

Siste lørdagen i august skulle det sjøsettes med en stor seremoni, men da var det spådd regnvær. Det er "lukket arrangement" så en måtte kjøpe billett og sitte på tribune og greier. Ellers måtte en ha egen båt. Jeg var mest nysgjerrig, så jeg fant ut hvor det var flyttet til for sjøsetting. Da kunne jeg finne ut om jeg skulle ta turen om det ikke regnet så mye den lørdagen.

Jeg hadde et lite håp om å få tatt noen bilder av svanefamilien som holder til der hvert år. I år hadde det blitt endel unger som hadde klart seg hadde jeg hørt rykter om.

Det var en forholdsvis varm ettermiddag. Jeg hadde bare vært hjemom for å plukke opp hundene før jeg dro igjen. Siden vi gikk langs fjordkanten, så ble det noen stopp der det egnet seg, slik at hundene fikk drikke.

Vi kom til gatekjøkkenet som har fått nye eiere og sluttet å være gatekjøkken lenger. Nå er det restaurant med like udugelig mat som de har på restauranten sin i Hønefoss.

Jeg liker når folk lager slike detaljer som får andre til å trekke på smilebåndet. Denne bilen her tror jeg at jeg har sett tidligere, eller det er flere som har disse hengende.

Forholdsvis luftig toalett med fritt innsyn i den nye restauranten.

Om man tittet rundt seg så er det stadig flere tegn på at høsten er kommet sigende, nesten umerkbart,

Jeg håper jeg rekker en tur på fjellet før høstfargene blir borte der.

Det er ikke bare på skogstjernene det er lite vann nå, så regnværet som er spådd kommer godt med.

Jeg kjente ikke på vannet, men jeg regnet ikke med at det var veldig til badetemperatur lenger.

Slike krakker er det plassert ut mange steder i hele Hole.

Vi begynte å nærme oss der hvor vi kunne se over til vikingskipet.

Det var flere som leita etter en god tilskuerplass 

Skipet er oppkalt etter funnstedet i søndre Vestfold. Klåstadskipet ble utgravd og rekonstruert av Arne Emil Christensen rundt 1970. Professor Christensen ble senere samlingsansvarlig ved Vikingskipshuset i Oslo.

Skipet veier rundt åtte tonn inkludert ballast, og byggingen har kostet cirka åtte millioner kroner. Prosjektet har dermed fått et kallenavn blant de involverte: «8-tallsregelen» – 8 år, 8 millioner og 8 tonn. Over tyve nasjonaliteter er representert blant de frivillige som har deltatt i arbeidet. Foreningen legger vekt på at skipet ikke bare er et byggverk, men et kulturprosjekt som binder sammen håndverk, historie og fellesskap. Arbeidet har fulgt gamle håndverkstradisjoner. Tømmeret er hentet i norske skoger, og seilet på hele 100 kvadratmeter er vevd og sydd for hånd av ull. Skip og seil er behandlet med tyritjære, fremstilt i to tjæremiler som til sammen ga 300 liter.

Sjøsetting av et fullskala vikingskip på Steinsfjorden. Skipet er bygget etter mønster av Klåstadskipet, et av de mest kjente havgående skipene fra vikingtiden. Bak byggverket står Haardraade vikingskipforening, oppkalt etter kong Harald Hardråde som ble født i Hole. I åtte år har hundrevis av frivillige lagt ned utallige timer for å gjenskape skipet så autentisk som mulig. Resultatet er et 21 meter langt skip, bygget av nær 400 meter kløyvet og håndhøvlet eikeplank, holdt sammen av 4000 håndsmidde jernnagler.

Klåstadskipet omtales som Norges fjerde vikingskip. Det ble funnet allerede i 1893, men først gravd ut i 1970. Bare ca. 40% av det originale skipet er bevart. Skipet er utstilt på Slottsfjellmuseet i Tønsberg.Klåstadskipet ble funnet på et jorde innerst i Viksfjord i Larvik, ganske nær Kaupangen i Skiringssal. Man tenker seg at skipet har forlist ute på Vikskilen og har havnet synkeferdig innerst i Klåstadkilen. Når skipet ble funnet et stykke inne på land skyldes det at landet her har steget ca. 2 meter siden vikingtiden. Skipet er noe ødelagt av arbeid med å drenere jordene der det ble funnet.

Jeg hadde først tenkt å gå helt ut til skipet, men når jeg kom til brua så så jeg at det stadig kom flere folk dit. Så jeg gikk ikke helt ned dit. Jeg snudde ganske enkelt når jeg kom til btua på Kroksund.

Det var for lenge å vente på solnedgangen også.

Klåstadskipet skiller seg på flere måter fra de mer kjente vikingskipene; Oseberg, Gokstad og Tune. Det er sunket ned og gjenfunnet på tidligere havbunn, mens de tre andre skipene er gravgods. Klåstadskipet er trolig et lasteskip, en knarr og er årringsdatert til 998.Som andre vikingskip er det klinkbygd. Det hadde keiper til årer. Kjølen er 16,15 meter lang, og dermed litt mindre enn Gokstadskipet. Da skipet gikk tapt var det en last ombord av brynesteinemner fra Eidsborg i Telemark.

Klåstadskipet er bygget i eik og furu og er et typisk handelsskip fra vikingtiden. Dette er den type skip som ble brukt til lange reiser over åpent hav, som til Island og Grønland. Til tross for at Klåstadskipet er nesten like stort som skipene fra Oseberg og Gokstad, så har det bare hatt en besetning på 5 – 7 mann. Resten av plassen om bord trengte man til lasten. Dermed har skipet heller ikke kunnet roes særlig langt, man har vært avhengig av gode vindforhold.

Man skal være glad for at man ikke har hytte ved Steinsfjorden, Der virket det som det var javnt med bråk.

Disse holdt på å kjøre over både ender og en i kajakk. Den som padlet satte seg helt rolig og stakk åra rett i været. Da slakket den ene av og det så ut som han spurte om det hadde gått bra.

De hadde det tydeligvis gøy da.

Men slikt frister ikke meg. Helt greit å slippe bråk egentlig.

Svanefamilien fikk øye på meg og kom svømmende i håp om at jeg hadde med foring til dem. Det hadde jeg ikke.

Svanesjøen

 

Svaner er nydelige fugler og her i nærheten er de forholdsvis tallrike. Det er så mange at vi har vår egen "Svanehjelp" som rykker ut.

Knoppsvane ble første gang funnet hekkende i Norge i Sandnes i Rogaland i 1926. På 1970-tallet hekket noen titalls par mens den norske hekkebestanden i 2015 ble estimert til mellom 478 og 725 par. Den norske hekkebestanden utgjør imidlertid mindre enn én prosent av den europeiske bestanden.

Knoppsvane veier fra 9 til 14 kilogram, og er den tyngste fuglen som hekker i Norge. Den er med dette også en av de tyngste fuglene som kan fly.

Knoppsvanene lever av vannplanter og smådyr som beites fra bunnen. I Steinsfjorden er det registrert at knoppsvaner beiter på vasspest. Likeledes er det registrert at antallet knoppsvaner i området har sammenheng med hvor stor utbredelsen av vasspest er.

Når knoppsvanen ligger på vannet og svømmer virker knoppsvanen mer grasiøs, den har en S-formet hals og et oransje nebb med en svart knopp innerst på nebbet. Sangsvanen er litt mindre, den svømmer med rett hals og har et gult nebb uten knopp.

En svane kan bli 20-30 år gammel. Eldste kjente knoppsvane i Sverige ble minst 24 år gammel.

Svaner er monogame dyr. Dette vil si at svaner lever med en partner hele sitt liv. Dør den ene, kan de finne ny partner, men de er kjent for å sørge over tapet av sin sjelevenn ganske lenge. Svanefamilien kan ofte holde sammen et helt år, til når det planlegges å hekke et nytt kull med unger.

Svanene har vært fredet siden de var svært sjeldne - de har nok tidligere blitt jaktet hardt. For 40-50 år siden fantes sangsvaner bare i de nordligste delene av Norge - Pasvik og såvidt i Troms. Nå hekker de i alle landets fylker. Det viser at fredning virker til å få arter tilbake til opprinnelige forekomster.

Hos knoppsvanen vil hannens svarte nebbknøl være større enn hunnens. Videre er nebbet til hannen sterkere oransjerødt. Hos sangsvane er kjønnene like.

Svaner og gjess er for en stor del trekkfugler, men det finnes også standfugler blant dem. Stort sett kan man hevde, at fugler som hekker på høye breddegrader trekker lenger enn de som hekker på lavere breddegrader. Når svaner og gjess trekker flyr de gjerne i plogformasjon (V-formasjon), for å spare energi.

Svanehjelpen er en ideell organisasjon som yter nødhjelp til ville fugler som lider på grunn av menneskelig aktivitet. Arbeidet består i alt fra innfanging av skadet fugl, oppfølging hos veterinær, rehabilitering samt praktisk rådgivning og informasjonsarbeid.

Knoppsvaner er store og tunge fugler som trenger god plass for å komme seg på vingene. Dette gjør at de ikke så lett kan fly vekk fra farer, så det er viktig at vi senker farten det være seg om vi er i båt, bil eller på sykkel i deres område, eller hvis vi har hund med oss.

Dessverre ser vi i altfor ofte at svaner skades i møte med hunder, enten i direkte angrep eller på flukt fra nærgående hunder. Vi minner derfor på det ansvaret hundeeiere har om å ikke la hunden forstyrre dyrelivet.

Å gi barn gode naturopplevelser med nærhet til dyr er sentralt for dannelsen av et empatisk og miljøbevisst menneske. Svanehjelpen tar gjerne en tur til skoler og fritidsklubber hvis barna ønsker å lære mer om svaner og andre ville fugler.

En ung svane lever normalt som en del av en flokk til den er omtrent 4 år gammel og anses som voksen. Den finner ofte en make fra flokken den lever i, og drar avgårde sammen med maken for å finne sitt eget hekkeområde. Hvis et annet hekkepar er i nærheten, kan det oppstå problemer i form av territoriell kamp, og taperne må dra videre på jakt etter en annen plass.

Knoppsvanen vil normalt pare seg når som helst fra våren til sommeren, og svaneungene blir oftest klekket i løpet av mai og juni.

Etter at reiret er bygget, som typisk tar 2-3 uker, begynner eggleggingsprosessen med at et egg legges hver 12.-24. time. Når alle eggene er lagt, noe som kan ta 2-3 uker, vil eggene bli ruget kontinuerlig frem til klekking 36-42 dager (6 uker) senere.

Svaner klekker opp til 10 egg om gangen fordi de forventer å miste flere av dem. Det er ikke uvanlig at alle svaneungene blir tatt av rovdyr, og det er heller ikke uvanlig at de fleste av dem overlever. Mye avhenger av hekkeplassen og den beskyttelsen de får. Etter hvert som foreldrene blir eldre, lærer de av erfaringene fra tidligere år.

Noen leiker med livet

Når jeg hadde kjørt til Helle på lørdag hadde jeg lagt merke til noen isfiskere ute på Steinsfjorden. Akkurat det er vel i og for sei ikke noe uvanlig syn på vinteren. Men jeg ble overrasket over at det var så mange på lørdag. Isen var helt grå og det var forholdsvis mye åpent vann.

Ikke at jeg har så erfaring med isfiske eller pilking, for da må man være utstyrt med en dose tålmodighet. Det har ikke jeg. Men jeg veit at isen ikke bærer kun fordi du har lyst til å bevege deg ut på isen. Jeg liker egentlig ikke isen noe særlig. Den bør være minst en halv meter tjukk før jeg lurker meg ut på den. 

 På vei tilbake stoppet jeg på Sundøya tok med meg Varga og fotoapparatet for å ta dette fenomenet i nærmere øyesyn. Ja jeg så tre svaner som svømte rundt i det åpne vannet også. Så jeg hadde et håp om å få tatt noen stilige svanebilder. Og det fikk jeg! Det ble så mange at de får komme i et eget innlegg.

Under veibrua fra Sundøya til Kroksund går det ei gangbru med høyt rekkverk. Varga savnet nok å kunne se der hun gikk.

Det er alltids noen som må grise til med maling

Det er riktig så idyllisk på denne tangen ut i fjorden. Bare så synd det er rett ved veien, så en ikke kommer unna bilbråket. Det er jo en forholdsvis mye brukt vei om man skal til og fra Oslo.

Et par stokkender sto ytterst mot fjorden og varmet seg på det ene beinet.

De hoppet uti lenge før vi nærmet oss særlig

Om du kommer med båt kan du fortøye i berget. Eller du kan binde bikkja.

Varga var nysgjerrig på endene som svømte over og hoppet opp på kanten av isen.

Det er ei flott gammal bru

Varga måtte kikke litt på tilbakeveien også.

Det ble seint før vi kom oss hjem den lørdagen. Seint før jeg fikk spist middag og lagt meg i badekaret for å få igjen varmen. Tok litt tid å få varme i huset, da det ikke hadde vært fyret tidligere på dagen. Jeg hadde jo tenkt å komme meg hjem når sola sto på ennå.

Det ble ikke noe mer luftetur på de to som hadde ventet hjemme den dagen. Det var ikke så farlig for jeg hadde avtalt tur med Hilde på søndag. Da skulle hun komme hit så skulle vi prøve oss på årets første tur til Bårnåsåsen på barmark.

Men lørdagskvelden kom og pappa ville ha selskap på kveldsturen sin. Da tuslet vi denne siden utover til Skotland før vi snudde og jeg kunne dumpe ned i sofaen med en dokumentar fra Netflix.

Sånn går nå vårdagene og forhåpentligvis glir de over til sommer. Gleder meg til verandalivet i solnedgangen med ei god bok.