Ulvsjøberget 854 moh

Andre turen vi tok ble til Ulvsjberget for en ny innsjekking i fjelltoppjakten. Der hadde vi gjort litt jobb i forkant, så vi traff både parkering og stistart uten knot.

Sofie hadde ikke tatt skrekken fra klatreturen dagen før opp på Blikufjellet.

Opp til Ulvsjøberget så fikk vi de fleste høydemeterne i starten av stien, isteden for på slutten av turen.

Denne stien var i overkant godt merket, for her var det nesten blått på hver eneste stein og annenhver buske.

Glimt av høst eller glimt av sommerens tørke?

Sofie havnet på nakken da det var mye steiner og røtter et godt stykke.

Et godt stykke opp i bakkene var det en forholdsvis stor vanndam som hundene kunne drikke seg utørste.

Bella storkoser seg når hun får stå til avkjøling selv om det ikke var fryktelig varmt.

Det var endel kelogadder langs stien oppover.

Stien flatet ut og ble mer behagelig å gå på, så da var Sofie i skuddet igjen.

Alle varder trenger å vokse.

Sofie ville hjelpe meg med Bella, så  det går veldig fint når det ikke er noen folk og Bella er så fornuftig og tusler bare i beina mine stort sett.

Ludvig var fremdeles godt fornøyd

Endelig ble det toppen og innsjekkingen i Fjelltoppjakten for andfre gang denne ferien.

Vi gikk ut på tuppen for å få litt utsikt før vi satte oss ned for å spise litt.

Bestemor og gullungene sine

Det ble mye kjeks og vann til lunsj denne ferien. Vi skulle jo bare en kort tur før vi skulle tilbake for å spise lunsj på hytta. Igjen, for det hadde vi jo plan om dagen før også.

Lunsjutsikten ut over skauen og ulveterritoriet.

Sofie hadde vært innom butikken for å pante tomflaskene vi hadde på hytta og hadde kjøpt seg sjokolade til turen.

Jeg kikket litt rundt for å se om det var noen utkikkspunkter, men vi var på det beste punktet.

Søskenkjærlighet

Ludvig koser seg med Kenneth, godt å ha en annen stilling på ryggen for han.

Godt for Sofie å kunne kose seg med Ingrid. Det blir mye Ludvig og mammatid når han er så liten å får pupp mange ganger iløpet av døgnet.

Det ble litt pappakos også før vi pakket sammen for å gå tilbake til bilen igjen.

Varga nyter også utsikten. Hundene liker godt å slappe av når vi setter oss ned. De har vært med så mye på tur at de veit det er lurt å hvile når de kan. De vet aldri hvor lang turen blir.

På tide å snøre på og finne stien tilbake til bilen. Man får det ikke mer gøy enn det man gjør det til selv.

Sofie var klar for å hjem.

Sofie beundrer pappa i toppen av ei furu. 

Så måtte jo Sofie prøve også.

Å se verden gjennom et barns øyne er fascinerende. 

Bjørka over stien skulle vel aller helst bli balansert på, men det holdt å krabbe over.

Dette var kategorisert som en krevende tur, det undret meg litt.

Padletur på Osensjøen

 

Hytta hadde en nydelig plassering, og en liten melding til hun som leide ut hytta ga oss lov til å låne kanoen. Både vester og padleårer lå i boden, så da bærte jeg og Kenneth kanoen ned til vannet. Man skal kose seg litt som voksen også når ungene sov til kvelds.

Naboen hadde et stilig trofe på garasjeveggen sin.

Jeg har ikke tålmodighet til fisking, men padling synes jeg er gøy. Så jeg ble plassert foran for å padle i vei mot den kanten som Kenneth hadde fulgt stien langs vannkanten kvelden før.

Hytta ligger flott til fra vannkanten også, skjermet med en flott stor veranda utenfor.

Det var første gangen Osensjøen lå blikk stille.

Kenneth ymtet frempå at jeg ikke trengte å være Speedy Gonzales, for han måtte bytte sak på fiskestanga. Det han hadde i enden av sena på fiskestanga egnet seg dårlig for den padlefarten jeg hadde.

God temperatur ute på fjorden den kvelden, så det ble nesten for varmt med ullgenser når man padlet.

Jeg satte kursen mot elveutløpet, der kunne det være fisk mente Kenneth.

Potensielt med gjedde der vi hadde tenkt oss inn i sivet, så ble det ennå litt skifting av agnet, gjerne med litt vaierbit i enden.

Litt fart i vannet, så da vet man at det blir grundere.

Det ble så grunt at kanoen subbet bunnen, da holdt vi på å sette oss fast når vi skulle få snudd og padlet oss tilbake mot vannet.

Sola var på vei ned bak åsen og myggen begynte virkelig å summe rundt ørene.

Vi la kursen, eller rettere sagt jeg satte kursen mot skaukanten mot sivet på andre siden.

Stillheten har senket seg

Mye fin natur langs vannkanten

Jeg fikk beskjed om å ta det bitte litt rolig, så kanskje fisken hadde en sjanse til å bite på.

Nå er det fisk på, sa Kenneth. Da var det bare å fiske opp telefonen for å dokumentere.

Det viste seg å være en abbor som prøvesmakte litt. Den hadde vært så glupsk at det ikke gikk ann å få den løs på en human måte.

Det tok litt tid å få den av. Og jeg kan røpe, at dette ble den eneste fisken på denne ferieturen.

Det sto ingen gjedder i sivet under brygga heller.

Det begynte å mørkne litt, så vi begynte å fiske oss tilbake til hytta.

Den helt store solnedgangshimmelen uteble, men det var ganske stemningsfylt avlikevel.

Må nok få til en padletur eller to til før isen legger seg.

Kvelden etter var det jeg som endte opp som barnepike, for Ingrid liker jo tross alt å fiske. De la i vei oppover fjorden denne gangen, for det er ei elv der også.