Sti er oppskrytt

 På onsdag var det frigjøringsdag. 79 år siden Norge ble Norge igjen og sto på egne bein uten tysk invasjon og beleiring. I Sokna sentrum ble det flagret, det er mer enn det ble på bybrua i Hønefoss. Og som noen treffende fikk nevnt i en kommentar under en artikkel i lokalavisa. "Er det ingen voksne på Rådhuset lenger?" Det er ikke så mange i Norge som husker 2. verdenskrig lenger, de må isåfall nærme seg 90 år.

Ingrid lurte på om vi skulle gå tur når jeg kom igjen med Sofie på onsdag. Jo jeg kunne jo bli med på det. Hvor turen skulle gå ble ikke bestemt før vi la i vei mot Sokna sentrum. Bestemt og bestemt... når en tror det går en vei der, i det minste en sti... men sti er oppskrytt...

Om dammen ved Fossheim ikke har noe navn eller den heter bare Fossheimdammen vet jeg ikke. Men det gamle Fossheimhuset står ikke lenger. Det huset til slutt en haug med mindre attraktive kommunale leietakere. 

I gamledager var Fossheim og Kunterud sentrum i bygda. På Fossheim lå samvirkelaget. Det gikk renner fra Blikksrudlangvannet og ned til Torevannet. Og i elva lå det en mølle. Skattebøla fra mølla står hos Elling Langvannsbråten. I 1865 ble mølla drevet av Kristoffer Olsen. Han var også snekker og husmann uten jord. Det antas at møllene rundt om i bygda ble nedlagt da mølla på Lundesgaarden ble bygd i 1890. I Gildredalen står det en amrikansk lønn og engelsk gran. De ble nok plantet da Kristoffer Hagen hadde vært i Amerika. I 1950 var i alt 17 bruk utskilt fra Bergsrud.

Vi svingte av veien til Brekkebygda opp ved Krogsrud og la i vei over jernbanen. Vi så ikke noen rådyr denne ettermiddagen, men Pink var rimelig sikker på at det ikke hadde vært så lenge siden de hadde krysset veien.

Jeg for min del var overbevist om at denne veien gikk ganske langt langs riksveien, men det skulle vise seg at det stemte dårlig.

En liten titt på kartet på telefonen, så så det helt kurant ut å legge veien over Rudshaugene for å komme fram til Juvbakka. Jeg hadde jo tenkt å gå den normale veien ned igjen til Sokna sentrum. 

Det var endel bekker der, så hundene fikk seg noen å drikke. Ingrid hadde vært på tur med meg tidligere sa hun, så hun tok med seg drikke. Nei jeg hadde ikke drikke med meg. Ser ikke ut til at jeg lærer heller. Jeg har vel ikke med meg noe drikke unntatt på dagsturer.

Vi holdt oss parallelt med riksveien, men etterhvert så ble det rimelig tett av ungskau, så vi vurderte litt på hvor det lønte seg å gå videre.

Vi valgte å trekke litt opp i høyden for kanskje å få litt lettere natur å forsere videre.

Brått kom vi ut på ei hogstgruppe og hadde full oversikt over både riksveien og jernbanen.

På høyre kanten av bildet er det en murkloss. Denne synes godt fra riksveien, så tanken har streifet meg at jeg kanskje skulle gått dit. Så kom vi altså dit da, uten at vi hadde tenkt å gå dit. 

Dette er trolig en gammel møkkakjeller.

En stor tysbast var det like ved grunnmuren som trolig hadde vært hovedhuset der.

Det er nok mange år siden det sto noe hus  på denne grunnmuren her, 

Har du vært der...?

Det var en undergang som var laget, så vi slapp å krysse bergensbanen.

Vi fulgte denne gamle veien nedover til sivilisasjonen. Der møtte vi på et Ikea hus, byggesett med to unbrakonøkler og en pose med stifter. Vi måtte over en bekk og rundt haugen før vi kom inn på veien igjen.

De gamle byggene som det var drift i er det mange år siden det var noen som jobbet.

Regner med at golvet er ganske halvråttent.

Når vi først var på de kanter måtte vi jo svinge innom dammen på toppen av fossen.

Varga har blitt ganske trygg på demningen, til tross for bråket fra fossen.

Mange liter i sekundet her

Så la vi ivei nedover Brekkebygdveien for å komme oss hjem.

Jammen ble det mørk før vi kom hjem igjen.

 

Inspeksjon av Juvfossen

 

På mandag ble det enetur på Varga igjen. Vi dro til Wenche Lill og plukket med oss Virre også på tur. Siden Blystadrunden var så sølete på søndag, så gikk vi for oljegrus som underlag.

Godt det ikke var så mye trafikk, for disse to her de vaset både hit og dit. Det er mye å sjekke når man går gatelangs der men ikke har gått på evigheter.

Hestehoven skulle ikke tørste med det første.

Varga valset over et par stykker, så jeg måtte finne noen andre for å få tatt bilde av dem. 

Det er det som er en stor fordel når man er på tur med de som kjenner deg godt. De stopper opp så en får fotografert litt, de følger med utenfor allfarvei og opparbeidede stier uten å stille spørsmål. Ja for er det et sted jeg trives godt, så er det utenfor stier. 

Når veien til dammen er full av snø, så er det naturlig å klatre opp bratt skråning for å komme seg til toppen.

Jeg har vært på toppen av dammen noen ganger, aldri med samme vannstand. Nå var den smikk full, så full at den rant over.

Wenche Lill og Virre ventet på kanten av dammen. Men Varga tuslet med, hun må jo prøve alle situasjoner. Valpesosialisering er gøy. Jeg liker å se at valper tar ting på strak labb. Bygge opp selvtilliten og mestringsfølelsen er gøy, synes jeg.

Jeg nyter sånne turer som ender på fine steder før man går hjem igjen.

Godt det var rekkverk på toppen, da kan man bare knipse løs uten å passe seg for å tråkke litt galt.

De ble tilbudt litt vann før vi satte kursen hjemmeover.

På vei tilbake møtte vi Hilde, så da ble det litt slarving med henne også, før hun snudde for å gå hjem til seg igjen.

Vi måtte ned til til Krogsruddammen for å teste ut litt fossebråk og bruer for Varga.

Vannet bråket veldig under brua, så jeg syntes hun var knallflink som la seg ned og roet seg før vi gikk tilbake til veien. Det var snakk om sekunder, så jeg er veldig fornøyd med mentaliteten hennes.

Før vi var tilbake til bilen så var linerla på plass i byggefeltet. Så nå er våren her. På jobben hadde jeg tatt lunsjen ute på krakken, så da er det ikke mange vårtegn som er igjen for å gjøre våren komplett.

Jeg nyter lunsjen, nyter turer etter jobb og jeg nyter sofalivet om kvelden. Planene røsser inn om dagen og i løpet av turen så ble det en plan til til sommeren. Nå er det bare at været spiller på lag, så kommer det til å skje masse før det blir vinter igjen. På søndag er det planer om skitur, håper ikke det blir sesongens siste... men det blir det kanskje ...

Ti nye turmål

Nå er alle mine prosjekter avsluttet da turcachene ble publisert i går. Men jeg ser av logg som har kommet inn at poenget med serien ikke helt har siget inn. FTF jeger av rang tar FTF som hovedprioritet og plukker de en må gå kortest til for å rekke å få flest FTF på publiseringsdagen, mens andre tar FTF jakten med turen som hovedmål. Gratulerer til HildeMB for turFTFjakt og ikke bilFTFjakt. 

Når jeg i tillegg oppfordrer til å skrive en skikkelig turlogg for å kunne gi noe tilbake til utlegger for all jobben som faktisk ligger bak en slik serie med cacher til forskjellige perler i lokalmiljøet. Ja for det er ikke å komme fra at jo lenger du driver med cachein, jo større blir lokalmiljøet. Da er det litt nedsig å gå inn for å lese turloggen med "FTF, alt klart til nestemann" Klart alt er klart til nestemann når du er det først! Liten sannsynlighet for at cachen har blitt borte iløpet av så kort tid så langt til skogs... eller?

For noen virker det som om antallet er det viktigste og ikke minst det å være der først. Jeg har sikkert nevnt dette i en bisetning eller to tidligere også. Men nå som jeg har rundet min første milepæl med cache #1000, ja så er jo ikke 1500 eller 4000 noe stort. Neste feiring må vel bli #10000, og dit er det jammen lenge til! Så nå har jeg satt meg opp en liste for å prøve å fylle utleggsmånedskalenderen og utleggsdatokalenderen. Men det er ikke slik at jeg plukker de cachene, nei jeg tar meg heller en cache tur til det området hvor de befinner seg og plukker flere rundt i området. Det er jo stedene og ikke minst cachene med mange favorittpoeng som er gøy å leite etter. Det er jo de flotte stedene og utførelsen av cachen som gir opplevelsen, ikke bare et nytt nummer i rekka. 

Flotte turmål og forseggjorte cacher er favorittene mine. Bycaching er også veldig greit, da glir en liksom inn i miljøet når en er på leiting. De mest morsomme opplevelsene har jeg vel hatt i byer med kamera som "skalkesjul" og en medcacher som jobber etter beste evne med å holde seg alvorlig og spille med. Mine værste cacher er byggefeltcacher, der er det 100 nysgjerrige naboer som henger i vinduer, eller de som later som de ikke følger med hva du driver med langs gjerdet til naboen deres. Små plastbokser som er gjemt under hageavfall i en grøftekant tar liksom kaka, gjerne da med "såder" koordinater. I det siste så har jeg vel droppet å bruke tid på den typen om jeg ikke ser de forholdsvis umiddelbart.

For å være helt ærlig så hadde jeg vel ikke giddi å fullføre adventsserien min på vinteren heller, microer og kuldegrader er slett ingen god kombinasjon. All ære til de 7 som har logget bonuscachen! Men der var det ikke turmålene som var poenget, en adventscacheserie er ikke noe annet enn nedtelling til julaften... så da er vel ikke forhåpningene så store til hverken utforming eller plassering så vesentlig. Men en viss spredning i distriktet må de jo være for at flest mulig skal ha mulighet til FTF jakt.

Det er vel det som er det fine med caching, det er noe for enhversmak. Både plasseringsmessig og utformingsmessig. Alle cacher er ikke til for å sankes inn av alle. Sånn er det med den saken. Ha litt selvinnsikt og vit hva du vil ha, men innimellom så kan jo grensene tøyes bitte litt så du utvider horisonten din. 

Du får spenning i hverdagen når du setter deg ned langt til skogs og plutselig får øye på noe som glinser i sollyset i lyngen... er det en cache som ikke har blitt publisert ennå??? nei bare noen som hadde glemt igjen turkoppen sin...

Det verste med slike stopp er å komme igang igjen... hverdager er til for å nytes!

Pipenatten 606 moh

Det er ikke ofte jeg er oppover Brekkebygda lenger. Jeg synes hele bygda er ødelagt når den nye veien kom til Ørgenvika. Uansett hvor du er så hører du bilene som suser forbi. I dag tidlig ble det en rask stopp ved juvfossen for å knipse noen bilder.

Når jeg hadde kjørt Patran på skolen gikk ferden videre oppover i Brekkebygda. Målet for dagen var de fire nye cachene som var lagt ut. Etter å ha studert kartet og en liten sjekk med Hilde, så fant jeg ut at jeg kunne lage en runde av dette. Litt vurdering om jeg skulle starte innerst eller ta de to lengste først, men kom til slutt fram til at jeg skulle starte med de lengste. 

Det er rimelig bratt oppover, og en merker godt at formen ikke er like bra i april som det den er i oktober. Blir noen småpauser for å knipse noen bilder. Det er mengder med blåveis alle steder.

Godt var det, for på de to andre ble jeg skikkelig våt! Litt over skoa på den ene og midt på leggen på den andre. Ingen badetemperatur ennå nei!

Jeg parkerte ved bommen på toppen av Juvbakka. Spente for tre geodogger og la i vei oppover bakkene. Bakkene ble forsert på 35 minutter og cachen kunne hentes fram og logges. Klær måtte kastes, for jeg er litt redd for å fryse på tur. Når jeg startet opp var det en kald sur vind, men oppover i solsteiken så ble en tilslutt lettere sommerkledd. 

Jeg fortsatte til skogs der hvor cachen var og la i kompassrett retning mot neste cache Pipenatten. Der var jeg litt spent, for det var et helt nytt sted for meg. Det ble en knallfin tur med god utsikt til Strømsoddbygda før kursen ble justert mot Brekkebygda igjen. Litt knoting etter cachen for den syntes ikke, den måtte beføles. Etter et kvarters tid så var også den signert. Det kunne vært kjekt å hatt med litt drikke og litt å bite i… men det lå igjen hjemme. Sånne nister varer leeeeenge!

Vi fant litt snø på turen til hundenes store glede.

Mounty, Lady og Tessy var med på turen i går,

Når en er på ukjent sted og ikke er helt sikker på retningen ned til denne skogsbilveien som jeg egentlig skulle tatt opp, så gjelder det å være litt oppfinnsom. Jeg la inn koordinater til cachen i Helvete og fulgte den retningen. Om jeg ikke traff veien så traff jeg iallefall bilen. Men lykken sto meg bi, og jeg fikk fort øye på veien litt nede i lia. Så etter å ha forsert en myr… nei den var ikke hard av tæla’n lenger, selv om det lå snø på den. Ble jeg skikkelig våt på beina. 

Alltid en god følelse når en nærmer seg toppen. Dagens topp var på 606 moh.

Når en ser slike hvite fjell så angrer en nesten på at sommerdekkene er på bilen.

Men om en månedstid så er det bart der også, da blir det fjellturer på bokseleiting.

Mounty og Lady sjekker utsikten

Hele turen ble på litt over ei mil og vi brukte akkurat tre timer omtrent inkludert leting etter cacher og fotograferinger.

Mounty og Tessy

Endelig var vi 606moh og kunne nyte utsikten. Forholdsvis mange busker skygget for mye av utsikten, så det var ikke det utkikkspunktet jeg hadde regnet med. Men mellom buskene så så en lange veier.

Etter turen dro jeg til Hønefoss for å skaffe litt mat i huset. Så det hadde tikket inn to nye cacher i Strømsoddbygda. Jeg er ikke grepet av basillen om å måtte finne den først, så de tar jeg når det passer seg. Jeg har vel en FTF, og det stresset der det holdt med den ene gangen, Nei caching skal være kos synes jeg. Målet for 2016 er 300 cacher og det ligger jeg veldig godt ann på, så da trenger en ikke stresse.

Langt der nede er nyveien til Ørgenvika.

Etter slik klatring var det greit å sette snuta mot bilen igjen,