Sti er oppskrytt

 På onsdag var det frigjøringsdag. 79 år siden Norge ble Norge igjen og sto på egne bein uten tysk invasjon og beleiring. I Sokna sentrum ble det flagret, det er mer enn det ble på bybrua i Hønefoss. Og som noen treffende fikk nevnt i en kommentar under en artikkel i lokalavisa. "Er det ingen voksne på Rådhuset lenger?" Det er ikke så mange i Norge som husker 2. verdenskrig lenger, de må isåfall nærme seg 90 år.

Ingrid lurte på om vi skulle gå tur når jeg kom igjen med Sofie på onsdag. Jo jeg kunne jo bli med på det. Hvor turen skulle gå ble ikke bestemt før vi la i vei mot Sokna sentrum. Bestemt og bestemt... når en tror det går en vei der, i det minste en sti... men sti er oppskrytt...

Om dammen ved Fossheim ikke har noe navn eller den heter bare Fossheimdammen vet jeg ikke. Men det gamle Fossheimhuset står ikke lenger. Det huset til slutt en haug med mindre attraktive kommunale leietakere. 

I gamledager var Fossheim og Kunterud sentrum i bygda. På Fossheim lå samvirkelaget. Det gikk renner fra Blikksrudlangvannet og ned til Torevannet. Og i elva lå det en mølle. Skattebøla fra mølla står hos Elling Langvannsbråten. I 1865 ble mølla drevet av Kristoffer Olsen. Han var også snekker og husmann uten jord. Det antas at møllene rundt om i bygda ble nedlagt da mølla på Lundesgaarden ble bygd i 1890. I Gildredalen står det en amrikansk lønn og engelsk gran. De ble nok plantet da Kristoffer Hagen hadde vært i Amerika. I 1950 var i alt 17 bruk utskilt fra Bergsrud.

Vi svingte av veien til Brekkebygda opp ved Krogsrud og la i vei over jernbanen. Vi så ikke noen rådyr denne ettermiddagen, men Pink var rimelig sikker på at det ikke hadde vært så lenge siden de hadde krysset veien.

Jeg for min del var overbevist om at denne veien gikk ganske langt langs riksveien, men det skulle vise seg at det stemte dårlig.

En liten titt på kartet på telefonen, så så det helt kurant ut å legge veien over Rudshaugene for å komme fram til Juvbakka. Jeg hadde jo tenkt å gå den normale veien ned igjen til Sokna sentrum. 

Det var endel bekker der, så hundene fikk seg noen å drikke. Ingrid hadde vært på tur med meg tidligere sa hun, så hun tok med seg drikke. Nei jeg hadde ikke drikke med meg. Ser ikke ut til at jeg lærer heller. Jeg har vel ikke med meg noe drikke unntatt på dagsturer.

Vi holdt oss parallelt med riksveien, men etterhvert så ble det rimelig tett av ungskau, så vi vurderte litt på hvor det lønte seg å gå videre.

Vi valgte å trekke litt opp i høyden for kanskje å få litt lettere natur å forsere videre.

Brått kom vi ut på ei hogstgruppe og hadde full oversikt over både riksveien og jernbanen.

På høyre kanten av bildet er det en murkloss. Denne synes godt fra riksveien, så tanken har streifet meg at jeg kanskje skulle gått dit. Så kom vi altså dit da, uten at vi hadde tenkt å gå dit. 

Dette er trolig en gammel møkkakjeller.

En stor tysbast var det like ved grunnmuren som trolig hadde vært hovedhuset der.

Det er nok mange år siden det sto noe hus  på denne grunnmuren her, 

Har du vært der...?

Det var en undergang som var laget, så vi slapp å krysse bergensbanen.

Vi fulgte denne gamle veien nedover til sivilisasjonen. Der møtte vi på et Ikea hus, byggesett med to unbrakonøkler og en pose med stifter. Vi måtte over en bekk og rundt haugen før vi kom inn på veien igjen.

De gamle byggene som det var drift i er det mange år siden det var noen som jobbet.

Regner med at golvet er ganske halvråttent.

Når vi først var på de kanter måtte vi jo svinge innom dammen på toppen av fossen.

Varga har blitt ganske trygg på demningen, til tross for bråket fra fossen.

Mange liter i sekundet her

Så la vi ivei nedover Brekkebygdveien for å komme oss hjem.

Jammen ble det mørk før vi kom hjem igjen.