Sti for øye

 

Selv om vi hadde gått og småtråkket hele dagen, så var det godt med en liten gåtur etter at vi hadde stoppet langs motorveien på vei hjemover for spise kyllingkebab i pitabrød. Sigurd bor rett ved Sti for øyet, men hadde aldri vært der. 

Jeg hadde av en eller annen grunn fått det for meg at det skulle være gjemt 20 frosker langs stien, men ingen av de andre skjønte hvor jeg hadde det tallet fra. Det står jo ingen steder.

Det ble litt eksponeringsterapi Kristi Himmelfartsdag, da det kom og gikk med duskregn hele dagen egentlig.

STI FOR ØYE er en kjærlighetsærklæring til vestfoldskogen. Et kunstprosjekt som i tett samarbeid med naturen påvirker alle som besøker stien til å la sansene få fritt spillerom. Stien er anlagt utenfor allfarvei, på Fossnes i Stokke kommune, Vestfold fylke. Den er lagt av landskapsarkitekt Rainer Stange som på ekte indianervis lar stien bukte seg fram i pakt med naturens egen magi.

På Karljohansvern haddeSofie fått kompass og Kenneth hadde nappet med seg et turkart ved starten av stien. Da var det ikke noe problem å finne fram hvor vi skulle.

STI FOR ØYE er tilgjengelig hele døgnet året rundt. Lysdesigner Erik Selmer sørger for at stien, naturen og kunsten er lyssatt på en spennende og eventyrlig måte. Belysningen blir automatisk slått på hver kveld ved mørkets frembrudd og slått av kl. 24.12.

Stiens dekke er rød rombeporfyr, ”den røde løperen”, som knapt finnes noe annet sted enn i Stokke. Skogen på begge sider av stien har Norges rikeste forekomst av lauvtrearter. Hver vår dekker tepper av hvitveis skogbunnen. Blåveisen danner store øyer i isødet. Fuglelivet er artsrikt og symfonisk. Hver høst tegner kantareller sine klaser av gull mot urskogens bunn.

Til stor glede og entusiasme, så fikk vi øye på den første frosken.

En prosjektgruppe på seks personer; Bjarne Sætre, Kirsti Fønhus, Grethe Hald, Elfi Sverdrup, Morten Juvet, Triztan Vindthorn. De valgte ut 12 kunstnere fra 8 europeiske land til å skape sine fortellinger om skogens egenart. 

De hjelper publikum til å oppdage det store artsmangfoldet i en helt vanlig skog i Vestfold. Naturen fremhever kunsten og kunsten synliggjør naturens mange underverk.

Pr. idag, 13 år etter ideen ble unfanget, har vi nesten nådd våre mål. 10 kunstverk står ferdig langs stien og to, Salamanderdammen og Poesioasen, er under arbeid. Stien er nesten to kilometer lang og snor seg fram mot Himmeltrappen. Derfra har vandrerne fritt utsyn mot Slottsfjellet i Tønsberg.

April 2014 ble Stiftelsen STI FOR ØYE etablert. Med landskapsarkitekt og professor Rainer Stange som styreleder, smykkekunstner og sanger Elfi Sverdrup som nestleder, Øyvind Storm Bjerke, Hans August Bruer Hansen, Helga Solbakken, Iver Anton Kristiansen, Per Caspersen og Sigbjørn Aamelfot som styremedlemmer og vararepresentanter. Daglig leder, direktør og kurator Grethe Meyer Iversen.

STI FOR ØYE ble påbegynt i 2001. Stien som for lengst er tatt i bruk, ble offisielt åpnet 30. september 2010.

Sofie listet seg fra til villsvinet

Oppe på ei knaus lusket det ei gaupe.

Sofie fikk hjelp av onkel Sigurd opp steinrøysa til gaupa

Kunstverkene var veldig fint laget til

Det er fint med slike kunstverk som tåler at unger kan gå bort til dem, ta på dem og kanskje sitte på dem.

Naturens eget kunstverk.

Jeg tror vi endte opp med å finne 15 frosker på denne runden vår.

Tre ulver på rekke og rad

Hadde nok ikke vært all verden med mattilgang på disse modellene her.

Vi fant himmeltrappa med utsikten helt til Slottsfjellet i Tønnsberg

Til tross for en grå ettermiddag, så var utsikten der

Alle breskene var fulle av hagtornrust.Hagtornrust er en sykdom på hagtorn forårsaket av rustsoppen hagtornrust, Gymnosporangium clavariiforme. Rustsoppen er vertvekslende mellom hagtorn eller pære (aecidiestadium) og einer (teleutosporestadium). Angrep på hagtorn fører til oppsvulmede blad, bladstilker, blomster og skudd, på pære skjer det på unge frukter. På einer skjer det en oppsvulming av angrepne stammer og grener, og i fuktig vær i mai/juni tyter det ut gule, valseformete geléaktige teleutosporehoper på barken. Sykdommen kan være skjemmende på hagtorn, og gi noe redusert tilvekst. I praksis lar den seg ikke bekjempe.

Liljekonvallen sto på starten av blomstringen

Vi møtte på et par svartkjølsnegel.

Det er ingen skog  uten blåbær!

Hus som ramler nedover en skråning

Flott laget til 

Vi kom til en håndfull forseggjorte fuglekasser

På disse kanter nærmer man seg det vi kaller bibelbeltet. Jesus står igjen og silhuetten forsvinner  i det fjerne.

Men fortvil ikke, har du pappaskills så kan du fylle alle sko...

Nede ved parkeringen så jeg treklemming i praksis for første gang. Det har blitt bevist at klemmer trær, eller generelt å være rundt dem, har ekstraordinære fordeler for vår fysiske, mentale, emosjonelle og energiske helse. Denne eldgamle praksisen, også kjent som dendroterapi (trehelbredelse) eller skogbad (i Japan), blir stadig mer populært som et enkelt og gratis måte å bekjempe stress på av det moderne liv. Men fordelene med å klemme trær går langt utover stressmestring, som indirekte påvirker generell forbedring av psykofysisk tilstand. Å klemme et tre er en fantastisk måte å øke energien din (etter det grunnleggende trinnet jording), energirensing, spirituelle opplevelser og utvidelse av bevisstheten.

Byflakseter på Tømmeråsen

Greit å renske terrenget som er nærmes og som ikke er noen fjelltopper tenkte vi, så jeg møtte Hilde på Vik etter jobb på tirsdag. Vi hadde funnet egnet parkering til å klatre oppover lia i varmen. Denne dagen ble det ikke med noen hunder, da jeg regnet med at det var dårlig med vann oppover der. Det har vært tørt lenge nå, så det fosser ikke akkurat i bekkene rundt om i skauen.

Brei fin traktorvei oppover lia og vi hadde i underkant av 3 kilometer til innsjekkingspunktet.

Det var ikke lange stykket vi skulle gå før vi fikk litt utsikt når vi snudde oss.

Traktorveien sluttet ved brakka, og det var en fin sti å følge videre.

Vi kjente lukta av liljekonvall før vi så de ved siden av stien

Vi hadde kartet i fjelltoppappen, men stien var tydelig og atpå til var den blåmerket.

Til tider var stien både steinete og bratt. 

Det er på varme dager etter jobb som man svetter oppover stien at man tenker sånn litt i etterkant, at det ikke er så lurt å dokumentere alle tilstander.

"Et Blaa er siu mile," skriver Ramus. Da den nye postveien til Bragernes ble anlagt midt i 1770-årene, kan altså steinen i Manaskaret ha fortalt at det var sju gamle norske mil til et eller annet sted på denne veien. Bragernes kan det ikke ha vært. En gammel norsk mil var 11,3 km. Men kanskje den andre veien? Vandrer man den bratte veien gjennom skaret og opp til Byflakseter, stopper noen opp ved steinen og undres over innskriften. At steinen ble satt opp i forbindelse med anlegg av en postvei fra Bragernes og nordover i 1775, synes de fleste å være enige om. Veien gikk opp Lierdalen til Sylling, fulgte vestsida av Holsfjorden til Hornstua, hvor posten ble fraktet med båt over fjorden og opp til Fjulsrud. Derfra gikk veien opp Nordlandsdalen til Nessetra og Byflaksetra og ned Manaskaret til Sundvollen. 

Fredrik Schjander har slått til lyd for at veien ble anlagt av Conrad Clausen, eieren av Bærums Jernverk. I 1770- årene drev han som hardest med å bygge veier og skaffe trekøl til verket. For at leverandører fra Modum og vestsida av Tyrifjorden skulle få skikkelig transportveier, bygde han veien opp Manaskaret til Byflaksetra og videre. Mot denne teorien taler det faktum at "Moingveien" i Krokkleiva (Sørkleiva) også ble anlagt i 1770-årene, og hvorfor kunne ikke bønder fra Modum og Tyristrand kjøre opp den og få "strake veien" til Lomme-dalen, framfor den mer kronglete veien opp Manaskaret? Dessuten viser leverandørlistene til Bærumsverket i 1777 og 1779 at det ikke ble levert trekøl fra Modum og Tyristrand noen av disse årene. Inntil en ny kilde forteller noe annet, må vi derfor holde fast ved at steinen ble satt opp under bygging av postveien i 1775-76.

Etter denne innsjekken så har jeg kun igjen en eneste topp i Hole. 

Da vi nærmet oss innsjekkingen så flatet terrenget litt ut.

Vi kom inn på setervollen til Byflakseter, og den ene blomsten etter den andre stor i store tugger rundt setera.

Rødjonsokblom

Natt og dag sto tett i tett sammen med smørblomstene.

Selve setervollen var blanktskurt berg.

Fordelen med å velge samme sti ned igjen var at vi virkelig fikk nyte utsikten

Det er viktig med dokumentasjon. Takk for turen og bildene Hildem brått blir det en ny tur på oss.