Har du sett denne turen her, sa jeg til Åse i vinter. Ja har kikket på den ja, var svaret. Jeg hadde rimelig mange timer på netter for å se etter turer jeg kunne ta til sommeren, da jeg satt med beina i ro i tre måneder i vinter. Brått var beina bra og snøen borte fra terrenget.
Vi møttes på Botilrud og tok en bil inn til enden av Maridalsvannet. Der er Hammeren utfartsparkering, hvor stien starter om man har tenkt seg innover langs Bjørnsjøelva.
Vi skulle følge en grusvei i tre kilometer til vi kom til enden av Bjørnsjø, der stien tok av oppover lia. Den grusveien oppover var full av folk og tresifret antall sykelister som kom i full fart begge veier. Et stykke oppi bakkene så kom det jammen to svære hester travende også. Kanskje de var politihester på ferie. De brydde seg døyten om hverken syklister eller folk som vrimlet rundt.
Det hender jeg og Åse forviller oss ut på tur i sentrale strøk, det er greit å se noen nye steder innimellom. Vi hadde til og med tatt med oss niste for anledningen. Det er slett ikke hver gang. Det har skjedd mer enn en gang at nista blir spist i bilen på vei hjem.
Det var utallige varianter av stier man kunne velge, om man ikke hadde hatt noe plan når man startet. Men vi hadde en plan. Vi skulle nemlig gå over hengebrua som går over Bjørnsjøhelvete.
Når stien ser slik ut så angret jeg bitte litt på valg av joggesko for anledningen. Her kunne en trengt fjellsko med støtte på anklene.
Før vi startet var vi litt redde for at hundene ikke skulle finne nok drikke, men det skulle ikke bli noe problem. Innen vi var tilbake til bilen hadde vi søle og gjørme fra knærne og ned. Ikke visste man helt hvilken farge joggeskoene hadde hatt opprinnelig heller.
Det var både merkede og umerkede stier på kryss og tvers, så vi dobbeltsjekket litt med UT.NO appen. Når man veit at turen er 15-16 kilometer lang, så trenger man ikke mange kilometerne i tillegg om man valgte feil sti i et kryss.
Stien passerte over vollen på en fraflyttet husmannsplass. Der kjente vi syrinen blomstre lang vei.
Så bar det nedover i gammel granskau. Det var godt når det ble skygge og litt sval vind.
Det var mye for hundene å lukte på underveis, så vi regnet med at den ble litt slitene til kvelds.
Det ble tørrere innimellom, men jammen var denne runden mye våtere enn jeg hadde forestilt meg.
Når vi kom bort fra grusveien og alle sykelistene ble det reint idyllisk inne i skauen.
Det er en tur du har gått som var helt grei, men du tar ikke runden en gang til på en måte.
Når vi nærmet oss hengebrua ble stien forholdsvis bratt nedover
Virket som Varga tok de drikkestoppene hun kunne få. Bella var igjen hjemme med Hailey. Når det er så varmt så er det ikke nødvendig at Bella skulle slite seg gjennom turen. Holder med halve strekket for henne.
Så ble det virkelig bratt og litt ulent terreng.
Etter 7 kilometer omtrent kom vi fram til hengebrua over Bjørnsjøhelvete. Der satt det noen på krakken som så si sto i stien. I tillegg hadde dem bundet hunden i gjerdet, så de knøt opp for harde livet da vi passerte.
Jeg fikk øye på en geocache, så det ble et smilefjes på kartet til Åse. Man tar jo med seg det som henger midt i glaninga når man er på tur.
Med cachen logget og folk som hadde gått både over brua og noen som kom mot oss, så var det klart for at vi skulle krysse den også. Det var jo liksom denne brua som var grunnen til at vi skulle gå denne runden.
Det er høyt ned og grei vannføring i Bjørnsjøelva.
Muligheten til å krysse over en Indiana Jones-lignende hengebru, 22 meter lang og med 13 meter ned til en frådende Bjørnsjøelv, er noe du bør unne deg, sto det på instagram. Konklusjonen etter å ha gått denne runden var vel at det ikke var den mest spennende turen vi har begitt oss ut på. Brua var ikke så brei, så ikke den beste turen om du har høydeskrekk vil jeg anta.
Hengebrua over Bjørnsjøhelvete ble for mange kjent i 2020. Eier Statnett truet å rive den om ikke DNT eller Oslo kommune ville overta brua. For Statnett hadde den ikke lenger noen nytteverdi for drift av Holsledningene. Det var anledningen til at den ble bygd i 1953. Verken DNT eller kommunen ønsket å ta over. En folkeaksjon på Facebook med 3000 medlemmer og stor interesse fra media fikk Statnett til å ombestemme seg. De fikk undersøkt hengebrua og gjort noen mindre sikkerhetsoppjusteringer før de gjenåpnet den høsten 2020.
I 2022 fikk DNT tillatelse av grunneier Løvenskiold Vækerø til å blåmerke stien over hengebrua, fra den blåmerkede Gamle Nordmarksvei og helt fram til stien mellom Lørenseter og Ullevålseter. Med det ble det skapt en flott rundtur til hengebrua med start enten fra Ullevålseter for de som kommer fra Sognsvann, eller fra Skjærsjødammen, for de som kommer fra Hammeren.
Siden krakken ved hengebrua var opptatt, så begynte vi å se oss om etter et egna sted å sette oss ned for å spise nista vår. Vi hadde hatt noen drikkestopp under veis, men det er godt med litt nistemat på langtur.
Vi kjente lukta av liljekonvall før vi så dem i kanten av stien. De begynte å synge på siste verset.
Vi ble enige om å se om vi fant et slikt berg litt unna stien, så vi så oss om etter et sted å sette kursen.
Men som du ser så er det ikke bare å stikke av fra stien og ut i periferien.
Dette er den samme strømgata som går så si over hustaket mitt også.
Det ble ikke mange meterne utenfor stien som vi flo oss ned, men vi fikk nå ei av mastene mellom oss og stien i det minste. Forholdsvis flott utsikt ned til Skjersjøen fikk vi også.
Når stien svingte av fra strømlinja og nedover mot Ullevålseter så var det bløtere i terrenget, og til tider burde vi hatt langstøvler på beina. Både jeg og Åse var skitne fra knærne og ned. Ja for ikke å snakke om hundene.
Valgmulighetene var utallige, men vi satset på å finne igjen bilen.
Noen småvann med myrull rundt setter stemningen i sola.
Vi slapp å vasse over bekken. Åse er en eminent kartleser og vi fikk en hel runde på ny sti. Beskrivelsen på UT.NO satser på de sammen 3 kilometerne med grusvei fra parkeringa og tilbake.
Godt en har forholdsvis god balanse fremdeles.
Vi hadde planer om både kanelsnurrer og vafler på Ullevålseter, men med den køa det var der, så fikk det bli en annen gang. Men vi lånte doen, for å få vasket litt hender og fått på do.
Det er bedre å gå på siter som er sånn halvglemte isteden for slike autostradaer som man finner i sentrale strøk. Røtter er veldig glatte å gå på og potensielle snublefeller.
Det var mange bløte partier nedover før vi kom ned på en annen grusvei enn den vi gikk oppover. Tenk det, så lang tur også klarte vi å la værer å bushe. Nei vi holdt oss på livets smale sti denne dagen.
Vi kunne satt oss ned for å spise her også, for her var det noen som hadde laget både bord og stoler.
Godt vi fant brua så vi slapp å vasse over her, eller gå langt tilbake for å finne en mulig vei over elva.
En liten titt på informasjonsskiltet på andre siden av veien, for at målingen av turen skulle bikke 16 kilometer.
Godt vi ikke bor så sentralt, til tross for at det er ganske landlig ved Maridalsvannet. Tusen takk for turen Åse, Frida og Una. Brått er det ny tur.
*
*
