Fra Fjellvatnet fulgte vi et myrdrag et godt stykke mot Slafjell. Det er stien som går mellom Storekrakhytta og Fønhuskoia. Vassfarstien er godt merket og så ut til å være en god del brukt.
Det var mange små putter med veldig klart vann langs stien.
Jeg må si at det var tungt å legge i vei oppover den slake, men lange oppoverbakken mot Slafjell etter at vi hadde spist niste og drukket kakao. Sittet stille en halvtimes tid og da blir beina litt seige til musklene er varme igjen.
Vi kom til en vegg av istapper, så her har det vært kaldt en stund tror jeg.
Etter et par kilometer kan vi se toppen vi skal opp på for siste innsjekking for dagen,
Når vi nærmet oss Slafjell så vi turens eneste folk. På toppen var det to stykker med tursekker og ei bikkje,
Vi nådde toppen av Slafjell, sjekket inn i Fjelltoppjakten og fant cachen, Da var det bare å jobbe seg fram til dagens siste mål. Finne bilen før det ble mørkt.
Bella trives godt på toppene,
Noe de kan på de kanter er å bygge varder. Se er både store og høye, stabile og imponerende.
Nå som vi hadde gjort alt vi skulle, så satte vi kursen mot bilen.
Etter en 3-4 kilometer så kom vi fram til Slasetera, så tok vi den midterste stien på en måte. Vi valgte siten om Mathaugen videre for å ende opp på Sørbekksetera hvor bilen sto parkert.
Slike dager i fjellet er bare å nyte
Uka etter denne turen var det meldt regnvær og det slo til. Håper ikke snøen kommer denne helga heller.
Veien eller stien tilbake til bilen var mer variert enn jeg hadde trodd på forhånd. Det var myr og skau og noen knauser med fjell i skjønn forening.
Stien var forholdsvis godt synlig hele veien. Innimellom var det stikryss og kartet måtte sjekkes for å være sikker på at vi traff riktig sti for raskest tur til bilen.
Noen myrer krysset vi, noen myrer gikk vi langsmed og andre bare passerte vi.
På veien tilbake var det bare glimtvis med utsikt.
Brått stupte stien bed i småtett bjørkeskau.
Så åpnet terrenget seg igjen og skyggene begynte å bli lange.
På slutten av turen gikk vi mer for å komme fram enn å nyte turen på en måte. Leggene begynte å bli litt stive om vi stoppet, så det ble egentlig korte drikkestopp og jevnt sig mot bilen.
Det ble en mengde bilder, så det er mange å se tilbake på når vinteren kommer sigende.
Vannene lå fremdeles på rekke og rad i varierende størrelse, men de fleste hadde tjukk is.
Solnedgangen nærmet seg og vi anslo at vi hadde igjen en times tid før vi var til bilen.
Mariell gikk først og holdt et raskt tempo.
Det er nydelig!
Jeg skal innrømme at det var litt kribling i magen når man så en brei bekk man skulle forsere. Man visste aldri om steinene var tørre, våte eller hadde is på seg.
Drikkeflaskene ble fylt opp og vi kunne se målet.
Bella gikk nesten i ett med naturen.
En tur tilbake til sommeren så vi kan bade oss fra tjern til tjern,
Vi nådde Mathaugen i dagens siste solstråler.
Stien gikk både ned og opp tiltross for at vi var på toppen av Mathaugen.
Et blikk over skuldra og sola forsvant bak Middagshaugen og vi hadde bare nedover bakke til bilen.
Men tilbake til bilen så støtte vi på et par små hindringer på stien.
Når vi hadde kommet oss gjennom granbuskene som lå over stien så møtte vi på skogvokteren.
Siden vi kom ned igjen i hyttefeltet så var vi overbevist om at noen hadde laget ei bru over bekken, siden den nærmest var ei elv. Mye av steinene var dekket av is, så vi var litt i villrede en stund.
Vi kom over og var tilbake til utgangspunktet etter snøtt 8 timer på tur.
1915 kalorier forbrent og 609 høydemeter forsert. Tur på 19 kilometer 730 meter. Takk for turen Åse og Mariell.
