Vi skulle til Makalaustoppen, men med en veibeskrivelse fra 2020 med et par stedsnavn som ikke sto på noen skilter, mange nye veier og et hav av hytter... ja så endte vi opp med å kjøre gjennom feil bom og fjerne oss fra målet.
Ikke de store telefonsignalene på deler av veien inni der. Men kartleseren kom med nytt turmål rett i nærheten. Det er jettegryter her, sa Åse. Bilen snudd og vi fant parkeringen for turmålet. Siden den opprinnelige turen ikke var lang, så fant vi ut at vi kunne rekke to turer den dagen.
Formen til Åse var ikke helt i 100, men når turene ikke innebærer veldig klatring oppover, så tok vi det deretter.
Jettegrytene ved Kvitingen blir også kalt Gjøgerlaugitn. Gjøgerlaugitn er noen kolossale jettegryter med mørke fjellsider, nifse nok til at trollkjerringene (jøger eller jyger) lauget seg der, iflg. troverdige vitner.» Jettegrytene ligger på rekke og rad fra Kvitingen ned mot Stølstjernet.
Kvitingen var et veldig trivelig vann, så bomturen som ble til noe alternativt var veldig bra. Her var det gamle trivelige hytter rundt vannet. Ikke vei fram og fyr i ovnen på ei av dem.
Det var spådd gråvær med utrygt for regn, men regnet dukket ikke opp før vi kom ut fra Kafeen etter at vi hadde spist middag ved halv femtiden på ettermiddagen.
Det var utrolig klart vann i Kvitingen.
Jettegrytene ble laget under istiden, men er både geologisk og naturmessig en flott plass. Det fortelles om at dette kan ha vært et offer- og avrettingssted, kanskje i steinalderen. Boplasser fra denne tiden er registrert ved Ølsjøen, ikke langt unna Kvitingen. Gjøgerlaugitn har nok sine hemmeligheter. En gjøger er søster til trollet. I norrøn mytologi, er det betegnelsen på en jotunkvinne, et frastøtende vesen med lang hals og lang nese.
Siden vi ikke hadde planlagt tur hit så ble det meste en overraskelse. At det var så fint langs vannet og at jettegrytene lå på rekke og rad. At det var stolper der også, var overraskende. Så jeg scannet de vi gikk forbi som jeg så. Blir nok ingen rekord i år, men hittil har det blitt 71.
Vi nærmet oss enden på Kvitingen og skjønte at disse jettegrytene ville dukke opp ganske raskt.
Vi regnet med at det var litt sleipt på fjellet da det var litt småyr i lufta innimellom.
I etterkant så var det overraskende mange høydemeter.
Da vi oppdaget at vi var på feil kurs som utgangspunkt, var det et alternativ å gå opp på Makalaus. Når vi kom hit så skjønte vi fort at vi måtte legge en plan B... eller C da egentlig.
Så på noen bilder fra området i etterkant og da var det faktisk noen som svømte rundt i disse svarte hullene. Når vannet var så klart ellers så må det være svart fjell her, eller et bunnløst hull.
Vi måtte skli oss ned en skrent for å komme ned til stolpen. Åse som driver med Geocaching var ikke fult så heldig her. Den boksen tok vi ikke sjansen på å klatre opp til. Vi har vært på endel klatreturer etter bokser opp gjennom, men her var det så sleipt at vi vurderte det til stort potensiale for å bli våt om vi hadde prøvd.
På vei ned var vi nede på rumpa og på vei opp igjen var vi nede på knærne. Hadde det ikke vært noen hakk i fjellet så hadde vi hverken kommet oss ned eller opp. Til tross for fjellstøvler med god såle var det svinglatt der.
Hundene sleit også med å komme seg opp igjen og var innom et par alternative ruter. Vi snudde og gikk samme veien tilbake til bilen som der vi kom. Det var enklest å kjøre til nytt utgangspunkt fant vi ut. Tilbake i bilen og sjekking av kartet var vi ennå ikke helt sikre på hvor vi egentlig skulle kjøre videre. Da stoppet vi ved noen som gikk langs veien og fikk bekreftet at vi skulle gjennom bommen igjen og forbi noen søpleconteinere for å gjennom ny bom.
