Uteområdet på Marinemuseet

 

Sofie hadde overnattet hos meg etter at jeg hadde hentet henne i barnehagen på onsdag. Siden det var fridag på torsdag og vi hadde lagt planer med Patran, så var ønske om å ligge over hos bestemor stort. Snøtt to timer kjøring til Horten, men vi var på plass hos Patran ved ti tiden om formiddagen. Når man gleder seg stort så har man vansker med å sove lenge. Jeg trengte ikke å starte dagen ved 7 tiden, men det var Sofie helt klar på.  Vi kunne kose oss hos tante.

Jeg og Bella hadde vært her for 6 år siden. Jeg husket ikke mye fra den runden fant jeg ut, når jeg sjekket bloggen. Godt en holder på med denne bloggingen, så en har en viss oversikt over hvor man har vært når. 

Vi skulle egentlig ikke hit, men vi fant ut at vi kunne kikke litt her til vi skulle møte Kenneth og Ingrid dit vi egentlig skulle. Siden det stedet ikke åpnet før klokka 12, og vi var i overkant et par timer tidlig ute. Ja da sitter man ikke på rumpa og titter med små jenter.

Her tuslet vi rundt ute for å se på området, til de låste opp U-båten og museumsdørene. Det var spådd skikkelig grisevær, men det kom ikke så mye regn som det Hr Yr ville. Og godt var det. Men det var absolutt behov for regnklær.

Karljohansvern, et levende kulturområde med en rik historie. Her kan man vandre gjennom historiske omgivelser der Marinen bygget både samfunn og framtid. Karljohansvern var i sin tid Norges viktigste marinebase, og et sentrum for teknologisk utvikling innen skipsbygging, dampmaskiner, ubåter og fly. I dag er området et blomstrende kulturmiljø med museum, kunst, industri og rekreasjon, åpent for alle og rikt på opplevelser.

Helt siden 1864 har Marinemuseet på Karljohansvern i Horten formidlet Norges sjømilitære historie. Opplev et av verdens eldste marinemuseer med storslåtte skip og fortellinger om livet til sjøs.

Tror det var ei som var kjempefornøyd med dagen som turist i Horten.

Skipper på egen ubåt er det ikke mange som har vært.

Det er ikke småtterier som brukes for å lade disse kanonene.

Ingen liten propell.

Her hadde det ikke skjedd noe på de snaue seks årene som hadde gått siden sist vi var her.

Båten flyter i det minste ennå

Det var endel tjeld der som jaktet på mark i bakken.

Krigsskipet var heller ikke åpent, så vi var nok der litt utenfor sesong denne gangen også.

Det morsomste med regnvær er å kunne løpe i sølepyttene.

Her lages det måkeunger på harde livet. Sofie fortalte den at å være slem og sitte oppå noen var ikke innafor i det heletatt.

Når det nærmet seg åpningstid gikk vi i bilen og tok av støvler og regntøy. Sofie trengte ikke gå med det inne. Første stopp ble ubåten som lå på plassen mellom byggene.

Med en besetning på 18-20 som var ombord samtidig, var liten plass til forflytning egentlig. Trangt nok med oss tre syntes jeg.

KNM «Utstein» (S302) er en norsk undervannsbåt av Kobben-klassen, sjøsatt i 1965 og i tjeneste til 1990. Den spilte en viktig rolle under den kalde krigen som en del av invasjonsforsvaret. I dag er ubåten et museumsskip ved Marinemuseet på Karljohansvern i Horten,

Liten plass til å endre mening i søvne. Her var det ikke breie brisken å ligge på. Vanlig område for ubåter av denne størrelsen var Barentshavet og hadde en varighet på rundt 3 uker om gangen.

Bør hvite hva hver enkelt kanpp og bryter er til her før en trykker. Jo lenger framover i båten vi kom jo trangere ble det.

Den hadde et fungerende periskop, så vi kunne titte rundt på museumsområdet. Sofie fikk også prøve å kikke.

Det må ha vært en fasinerende arbeidsplass for de med nerver av stål, i en krigssituasjon.

Sofie er en nysgjerrig lita jente som synes det meste er gøy.

I tuppen der den var som smalest var det ikke plass til skoene på tvers engang, og jeg har ikke så fryktelig store sko.

Først inn var sist ut. Var ikke noe vits i å diskutere rekkefølgen.

Ikke sikkert det var bacon til frokost her.

Vel ute av ubåten så gikk vi inn på selve museet. Karljohansvern er en tidligere orlogsstasjon og et nedlagt skipsverft i Horten i Vestfold. Karljohansvern verft var marinens hovedverft fra 1850 til 1968, da det fortsatte som et sivilt verft under navnet Horten Verft A/S fram til det gikk konkurs i 1987.

Ny bil i hus

Hei, har du lyst på den gamle bilen min, så kommer den til salgs hos Trysil Bil og bilytleie innen kort tid. På mandag fikk jeg nemlig høre at bilen min var ferdig opprettet etter bulken før påske. Jeg må jo si at dette har vært nok en prøvelse av min tålmodighet. Årets første tålmodighetsprøve var leging av leddbåndskade i begge knærne.

Tirsdag ble det feriedag på jobben og kursen ble satt mot Trysil, for å bytte bil. Jeg hadde nemlig tinget ny bil før påske med min gamle i innbytte. De var villige til å vente til den var reparert etter uhellet, så de tok den andre bilen av markedet og så var det bare å smøre seg med tålmodighet. Påske og helligdager i mai er ikke akkurat noe som gjør at ting går unna i en fei.

«Det er veldig spennende å samarbeide med Orrefors. De ikoniske elementene i svensk design, som krystall, er nøkkelen til Volvos ambisjoner om å plassere seg i toppen av bilindustrien. Og for meg som designer er det en ren fryd å jobbe med materialene og kombinere dem med et moderne skandinavisk design i et høyteknologisk premiumbilmiljø.»

Det ble stopp ved første anledning etter at jeg hadde kjørt ut av bilhallen. Det viste seg å være ved et krigsminnesmerke. Jeg slettet forrige eiers bruker på bilen og stilte inn setet, speiler og koblet til telefonen. Så måtte jeg jo ut av bilen for å se hva dette minnesmerket var for noe.

I Grøndalen står en bauta. Den er tre meter høy og minnes slaget som sto her 2. mai 1940. Noen dager etter angrepet mot Nybergsund, kom det melding fra Berlin om at tyske tropper skulle «rense opp» i Trysil. Den 1. mai var tyske tropper igjen på veg mot øst. Kaptein Brandt hadde hovedansvar for den norske styrken som forberedte seg til kamp i Grøndalen. 200 mann fordelt på tre hovedstillinger, utstyrt med håndvåpen og tre mitraljøser.

Vestover ble bruer sprengt, og trær felt over vegen for å sinke tyskernes fremmarsj. Etter hard motstand ved Ulvåa, Tørberget og Varåa, fortsatte tyskerne mot Grøndalen.

Ved Grøndalen var vegen stengt med tømmersperring og dynamitt under. Det var nesten mørkt da lyssignaler ble observert. Den tyske styrken nærmet seg med biler og motorsykler. Med seg hadde tyskerne kanoner og bombekastere. Den norske styrken gikk i stilling i hesteskoformasjon oppe i skogkrattet. Dynamitten eksploderte ikke da tyskerne kom til sperringen, men det lød som skudd fra 100 håndvåpen. Tyskerne kom seg ut av bilene for å søke dekning i den dype snøen. Klokka 22.10 starter slaget. En tysk bataljon på ca. 500 menn, mot 170-200 nordmenn. Tyskerne var sjanseløse. Etter to og en halv time måtte tyskerne trekke seg tilbake. Deres tap var betydelig – ingen nordmenn var drept eller såret. Etter at tyskerne trakk seg tilbake tente de norske soldatene på flere tyske biler.

Neste dag blir Grøndalen bombet. Ingen blir drept, men bombekratere kan ses ved å følge oppsatt skilting fra bautaen. Det er også skiltet til de norske stillingene og vegsperringen.

Jeg hadde en stopp ved McDonald på Elverum på veien hjem, men de var skuffende tomme for soft ice!!! Så da kjørte jeg hjem isteden. Tenkte ett øyeblikk på å kjøre om Hamar, for jeg veit det er McDonald på Gjøvik. Men det ble Minnesundbrua og Maura som blei veien hjem. Den er nemlig kortest. Etter 6 timer i bil den dagen, ble det en tur i havna og ned til elva på hundene når jeg kom hjem.

Jeg kjente ikke på vannet, men regner ikke med at det er noe badetemperatur ennå. Det jo knapt en anelse over 0 grader om natta.

Varga hadde ingen planer om å bade.

Hailey koser seg i det kalde vannet

Så da er det best å holde seg et par meter på avstand...

Jeg fortsatte elvelangs til vi kom til fossen.

Bella sjekker alltid dybden når hun skal ut i vann. Der er det ikke snakk om å blaske uti som Hailey gjør.

Nyt mai, nå har snart halve den overstått også. Et par uker nå så starter sommeren.

Gjestbodåsen på Sjusjøen

På lørdag var det meldt solskinn og forholdsvis lite vind, så da måtte det bli en fjelltur. Hundene hadde vært veldig greie å ha med seg rundt både på Maihaugen og i Lilleputthammer, så de fortjente en fjelltur. Nå ja fjell og fjell, men vi nærmet oss 1000 meter over havet i myrterreng. Jeg hadde googlet litt kvelden før og kommet over Luddenhytta, som befant seg et par kilometer unna et innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten.

Vi hadde vel knapt nok parkert før velkomstkomiteen stilte opp, til Sofies store glede. 

Etter å ha sett etter sauer noen år er jeg ganske flink til å  lese litt kroppsspråk. Man skal være litt skeptisk til å møte sauer når man kommer med ei på vel to år som er vant til å kose med dem, og man i tillegg har tre hunder. Denne søya var bare nysgjerrig, særlig på Varga.

Jeg veit at Varga er snill, så jeg var ikke bekymret for at hun skulle gjøre sauen noe. Jeg sto i ro og lot søya få gjøre som hun følte for. 

Når hundene var sjekket ut så snudde hun og gikk bort til Sofie. Hun fikk beskjed om at ikke alle sauer er som de hun pleier å kose med, så hun måtte stå rolig så søya fikk sjekke henne.

Pink, Bella og Varga var ivrige der lamungene hadde stått.

I enden av hyttefeltet på Kuåsen lå Luddenhytta, så vi måtte opp med kartet for å finne riktig sti til hytta. For var det noe det var mye av på Sjusjøen så var det hytter. I alle størrelser. Jeg har vært der en gang da jeg var 12-13 år, så alt var nytt for meg.

Det skal være gøy på tur, så det ble noen omveier i grøftekantene for å klatre opp på store steiner.

Sykkelsti som førte helt til innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten, så da var det håp om å holde seg tørr på beina helt tilbake i bilen.

Luddenhytta hadde ei lita nabohytte også, men den fant jeg ikke noe om.

Noen titter inn, mens andre titter ut.

Hytta sto åpen, klar for overnatting. Men vi skulle til nabohytta Luddenhytta.

Luddenhytta er bygd på slutten av 1800-tallet av Simen Olestadengen, som var fra en liten plass i Mesnali. Årstallet 1879 er skrevet over inngangsdøren. Hytta er bygd i et enkelt reisverk og har flistak. Hyttas grunnflate var opprinnelig på to gange to meter med ovn omtrent midt på gulvet og med tre benker langs veggen rundt ovnen. På den fjerde siden av ovnen er inngangsdøren som sitter i gavlen. Ovnen ble brukt både til oppvarming og matlaging. Denne grunnplan var likt i flere av de tidligste hyttene. Luddenhytta ble påbygd seinere med et inngangsparti og fikk også et uthus.

Det var helst folk fra nordre del av Mesnali og gjerne flere familier i fellesskap, som bygde i Kuåsen og på denne tiden var det flere hytter av samme slag. Det er nevnt fire i en rettsak fra omkring 1900, hvorav tre lå her innerst i Kuåsen rundt Luddenhytta. Hytta er et kulturhistorisk minne om en tid da det var viktig å nytte fjellets ressurser for å overleve i en fjellbygd. Folk gikk til fots opp i fjellet for å plukke bær og fiske og jakte på hare og rype, og de måtte derfor ha et sted å overnatte. Hyttene var først og fremst ment for livberging, og på den tiden var det ikke økonomisk rom for ferie og fritid for ikke å snakke om fritidsaktiviteter. Alt skulle være «til nytte», og tid og ressurser brukt til noe annet kunne ses på usolidarisk, grensende til umoralsk. 

Likevel kunne en tur til fjells for å jakte eller fiske, bety et pusterom fra trangboddhet og dagliglivets slit, og en kan kanskje si at den som tok disse fjellturene til en ytterlighet, var Ludvig Olestadengen som etter hvert flyttet inn i hytta i Kuåsen.Det enkle livet til Ludvig i fjellet der han bodde både sommer og vinter, fasinerte mange slik at han over tid, ble en egen turistattraksjon med sine fargerike historier og spesielle levesett, og han fikk postkort fra hele verden som ble satt opp på veggene i hytta. Likevel var dette livet sikkert ikke helt enkelt. Å sitte inne på fjellet i et kummerlig husvære med dårlig råd en kald og mørk vinternatt, kan ikke ha vært bare romantisk.

I bind 6 i Brøttumsbøkene, blir Ludvig utførlig omtalt. Videre er det gitt ut en bok i 1995 av Kari Skanche: Fjellkongen Ludvig «Ludden». Luddenhytta er et historisk minne fra en tid der det meste dreide seg om å overleve, og den er en interessant kommentar til alle de nye hytter omkring som viser en livsform der fritid og rekreasjon har større betydning enn livberging. Brøttum historielag har tatt på seg ansvar for å vedlikeholde hytta. Dette kan være en utfordring der den står åpen og ubeskyttet i et værhardt landskap, slik den alltid har stått. Det er lagt ut gjestebøker i hytta der besøkende kan skrive navnet sitt, og vi ser at hytta har mange gjester.

 Historielaget er avhengig av og takknemlig for at folk i fjellet hjelper oss med å ta vare på Luddenhytta.

Det er en krakk og et bord utenfor hytta, så vi slo oss ned en stund så Sofie kunne hvile beina sine litt. Hun hadde gått hele veien fra bilen.

Til Luddenhytta var det 8-900 meter fra bilen, til insjekkingspunktet var det 2,5 kilometer fra Luddenhytta. Vi var 4 stykker til å bære henne i og med at vi ikke hadde tatt med bæremeis for fjelltur. Så det skulle ikke bli noe problem, da hun aller helst vil gå selv.

Unge og bikkjer gikk på rundgang, for å få en praktisk gjennomførbar tur.

Godt med litt Bestemor kos 

Vi stoppet ved alle skilt som var satt opp, for at hun skal bli vant til å følge skilting og merking av stier. Hun fikk lov å fotografere litt, så når kamera er innstilt på serie bilder, så har jeg nå en god del like bilder av Kenneth med hunder. 

Store steiner skal sittes på og litt sjekking av kartet ble det også. Man behøver ikke gå lengre enn nødvendig så man misser innsjekkingspunktet. Så da ble det til at Sofie også måtte hjelpe meg å sjekke kartet for å se hvor langt vi hadde igjen.

Om hun ikke skjønner så mye av kart ennå, så har det med å skape en vane for fremtidige turer. Lære henne til å bruke de hjelpemidlene en har i ukjent terreng. Ingrid, Kenneth og Sofie tok en banan og hvilte her, mens jeg og Patran la i vei mellom krypvegitasjonen for å komme oss opp til innsjekkingspunktet 200 meter unna.

Etter hvert fant vi ut st det var antydning til en sti inniblant all bresken og grana.

Jeg hadde fått både en ny kommune og ett nytt fylke i fjelltoppjakten.

Hun gikk endel på tilbakeveien, men både Kenneth og Patran trådde til når jeg og Ingrid ikke hadde henne på armen. Til middag ble det pizza og is til dessert. Viktig å kose seg når man er på ferie tur.