Helleristningene på Storrustefjell

Jeg har hørt om disse helleristningene på Storrustefjell for mange år siden, men aldri funnet dem. Jeg har ikke kikket etter dem engang. Siden det ikke ble hyttetur, ikke ble det regnvær og Wenche Lill hadde funnet koordinatene til helleristningene og fått tilgang på nøkkel til bommen. Ja da ble det dagstur til Storekrak med mål om å finne helleristningene på Storrustefjell.

Jeg veit om flere som har funnet disse helleristningene, så hvor vanskelig kan det være tenkte jeg. Mange som har leita veldig til tross for at de har koordinatene. Sikkert enklere om man har GPS, for telefonsignalene kom og gikk litt. 

Jeg har vært opp til Steinhyttevatna for endel år siden, juli 2021 var jeg og Bella på tur. Da gikk jeg både opp og ned. September 2024 gikk jeg og Wenche Lill fra Bukollplassen og over til Bogbrua. Det var en knallfin tur. Derfor visste vi at veien ikke var noe å skryte av. Når han vi lånte nøkkel av sa at vi kjørte på eget ansvar. Ja da tenkte ikke jeg å dra bilen min oppover den veien. Men bilen til Kenneth  tåler både humper, dumper og svære steiner som stikker opp både i veibanen, midt i veien og på kanten av veien.

Når jeg skulle plukke opp Wenche Lill etter at jeg hadde hentet bilen til Kenneth, så viste det seg at Bjørn Øyvind skulle være med oppover også. Han tok egen bil til Bogbrua, før han satt på med oss oppover lia til Storekrakhytta til turistforeningen. Det gikk stort sett i første gir der vi krabbet oss i sikk sakk oppover.

Helleristninger er forhistoriske bilder og symboler som er hugget, slipt eller malt inn i fjell og stein. Helleristningene på Storrustefjell ligger høyt til fjellet i grensetraktene mot Vassfaret, i området mellom Storekrak i Hedalen og Bukollplassen (32 V 541973 6705417). Stedet ligger i et område med mye gammel kulturhistorie, inkludert spor etter gamle dyregraver. helleristninger en type bergkunst. De har gjerne motiv som på forskjellig vis kan knyttes til fangst, jakt og/eller jordbruk.

Det var varmt så jeg gikk i kortermet genser så si hele dagen. Sola varmet godt og det var lite vind, selv på toppene.

 Det ble mange fotostopp oppover stien.

Det er flott turterreng innover der. Men litt tung lyng å gå i, for det er ikke mye stier i området. Du har Vassfarstien, men den gikk ikke i den retningen vi skulle. Først skulle vi på toppen av Storrustefjell først, for å sjekke inn på Fjelltoppjakten. 

Det tok ikke lange tiden før man hadde utsikt i alle retninger.

Vi så ei søye med to lam når vi kom opp på flata ved Steinhyttevatna. Sendte melding til han vi hadde lånt nøkkel av, for de holdt på med sanking den helga.

Med Steinhyttevatna i sikte så var det bare å følge stien bort til steinhytta. Når man er på de kanter så må man liksom bortom denne hytta som blir i dårligere og dårligere forfatning for hver gang.

Jeg hadde ikke med meg noe fotoapparat, for jeg visste vi skulle gå mye utenfor sti. Da er det godt å slippe noe som dinglet rundt halsen.

Jeg åpnet appen til fjelltoppjakten og satte kursen mot innsjekking. Det var en annen retning enn jeg trodde, så det var godt vi ikke bare la i vei innover fjellet.

Det ble ei lita pause med både drikking og litt snacks før vi gikk videre.

Virre var mer utålmodig enn han pleier når vi var på tur.

Det er ganske likt terreng over et stort område der. Lett kupert med mange halvstore og små vann. Så en måtte tenke litt når man gikk, så en slapp å gå tilbake for å komme rundt vannet en skulle passere.

Når det ikke er sti å følge, så blir det til at man går i rette linjer.

Det var spådd regn i kveldinga, så utover dagen begynte skyene å komme sigende.

Men vi nyter dagen i all mass.

Egentlig skull en vel bare lagt seg ned i lyngen og bare koset seg i sola. Men isteden ble det nesten 10 kilometer den dagen.

Innsjekking på Storrustefjell i fjelltoppjakten var et faktum. Jeg har nå114 unike innsjekkinger så det har da blitt noen topper i år også.

Turoperatør Eriksen setter inn koordinatene på norgeskart.no og setter kursen mot helleristningene. De var lenger unna toppen enn det jeg trodde. Så da må en stole på at en har fått tak i riktige koordinater og gå til man kommer fram.

Klokka var passert lunsj tid, men vi ble enige om at vi skulle vente med å spise til vi kom fram til helleristningene. Det var ikke så lange biten igjen trolig.

Vi nærmet oss og fulgte bekken til tops.

Ristningen består av konsentriske sirkler med tverrlinjer mellom. Diameter til den ytre sirkelen er 66cm, så det er store saker det er snakk om. I tillegg kan det nevnes at det finnes noen steiner lagt opp i halvsirkel rundt ristningen. Noen av disse steinene er kvarts, en svært sjelden steinart i området, og dermed sikkert nok fraktet opp hit.

Bildene av helleristningen ble senere vist på en Norsk arkeologmøte, men så lenge har det ikke kommet noen forklaring om på betydning eller alder. Sirkelstrukturen minner nok mest om det som kalles et Solhjul og kan ha en åndelig betydning. Det var i begynnelsen av 80-tallet at far og farfar til Morten Strømsodd fra Strømsoddbygda oppdaget en helleristning her oppe på fjellet, under en pause i rypejakta. Det var ikke før femten år senere at etter mye letning helleristningen ble gjenoppdaget av sønnen Morten Strømsodd, i august 1997. Han tatt kontakt med kulturmyndighetene som gjennomførte en befaring september 1997.

Det viste seg at vi fant dem enkelt når vi kom fram til koordinatene vi hadde fått tak i. Når bekken slutter så forsetter du rett fram til du kommer til en ring av små varder. 

Vi satte oss og spiste nista og strakk litt på beina.

Helleristningen er nede ved varden på bildet. (32 V 541973 6705417)

Det er ingen steder nista smaker bedre enn ute på fjellet.

Virre var ikke særlig interessert i å slappe av når vi spiste heller. Han var virkelig på den dagen.

Mine hviler når de skjønner at vi blir sittende en stund. Det er en god evne å ha.

Vi fant ut at vi skulle gå rett fram til Storekrak koia igjen, det var ingen stier å følge uansett.

En siste dokumentasjon og vi var klare for å sette kursen mot bilen igjen.

Tipper vi så Steinhyttevatna når vi kom på toppen der borte.

Det er helt utrolig at det ikke er folk i fjellet på en slik dag.

Vi måtte krysse to steinrøyser på veien.

Vi la kursen på andre siden av Steinhyttevatna på veien tilbake.

Jeg kjente ikke på vannet, men jeg tipper det er langt unna badetemperatur.

Da gjenstår det bare å takke for en flott dag i fjellet.

Klokka nærmet seg seks da vi avsluttet dagen med kjøttkaker på verandaen på veikroa på Nes i Ådalen.

Bukollplassen til Bogbrua i Vassfaret

 

Om ikke turen var planlagt lenge, så var den i alle fall snakket om lenge. Torsdagen før hadde vi startet på forberedelsene med å kjøre en bil inn i Vassfaret og provianten opp på hytta. Når søndagen kom hadde vi ordnet sjåfør med min bil inn til Bukollplassen. Da slapp vi inn dit for å hente den når vi kom hjem på tirsdags kveld. 

Wenche Lill var blitt tipset om høy vannstand i Fjellelva, så vi valgte å gå veien opp for å slippe å krysse elva lenger opp. Vi hadde liten lyst til å vasse så tidlig på dagen.

Vi hadde ikke kommet langt opp i bakka før genseren måtte vike for en lettere påkledning.

Når veien slutter går det en sti oppover som stopper ved Trollfossen. Det virker som det er mange som har brukt denne i sommer, for den var tydeligere enn sist jeg gikk der.

Vi fulgte elva oppover. Det var ikke så mye vann lenger som det hadde vært tidligere den uka så det ut til. Det var mye tørt fjell å gå på et godt stykke oppover.

Denne delen av elva er det mange som har sett. Det er så synd at de fleste stopper ved Trollfossen når de er på tur. Det er derfra og innover som det virkelig er fint.

For deg som er redd for å gå deg bort, ikke har kondis til å gå lenger eller rett og slett ikke har fått somlet deg til å ta turen... bli med over fjellet til bunnen av Vassfaret i den andre enden.

Virre hadde fått permisjon fra fuglejakta for å være med på jentetur. Håpet var nok å se noen fjellfugler, men fjellet var utrolig stille. Hverken fugler eller fisker så vi noe til på veien over til Vassfaret.

Det ble et lite drikkestopp og en titt på kartet for å se hvor vi måtte gå for å komme inn på den blåmerkede Vassfarstien.

Prestegårdstjerna ligger som perler på en snor og Fjellelva kommer fra endel småtjern uten noe navn på kartet. Som du kanskje har skjønt så skal vi over fjellet i det fjerne iløpet av dagen.

Det nærmet seg tiden for å kikke etter et brukanes sted å ta lunsjen.

Noen steder var det brattere enn det så ut. Virre og Wenche Lill spratt oppover fjellsiden og jeg var med som dokumntør. Ingen god tur uten at det er noen bilder å se tilbake på.

Virre nyter fjellet. Ikke vind og jeg gikk i kortermet mesteparten av turen.

En hadde litt følelsen av å spise på toppen av verden når vi satte oss ned for første del av nista.

Det er lite som smaker bedre enn niste i sola, langt inne på fjellet. Virre har store forhåpninger om å få snike litt av den.

Det er litt tungt å komme igang igjen når man har sitti litt rolig. Kneet mitt er fremdeles ikke helt bra, men det går veldig greit når man har kommet igang. Det ble ikke bedre av å holde det i ro, så da må man holde det igang.

Jeg har bare vært inn her tidligere, så heretter ble alt nytt for meg. Jeg har gått opp fra Vassfaret og opp til Steinhyttevatna tidligere for noen år siden, men biten i mellom har jeg aldri vært på.

Varder er vel kanskje noe av det første jeg tenker på når noen sier hva er typisk for en fjelltur?

Et stykke ble det ganske kupert terreng og tidevis både store steiner og buskas ved stien.

Når man går i motbakke så må man passe på å snu seg, så en får nyte utsikten. Vi skulle jo ikke gå her tilbake, så vi måtte passe på før vi rundet toppen av fjellet og si fikk utsikten andre veien.

Vi hadde mye bedre vær enn det Hr Yr hadde ymtet frampå om. Så si vindstille og sola skinte. Bra temperatur, så turen var det bare å nyte.

Vi må vel finne et sted å avlegge husmorferien neste år også. Om vi lager en runde med overnatting, eller vi kjører en bil et sted gjenstår å se. 

Det er stor forskjell på størrelsen på vannene innover fjellet. Men veldig lite fisk i dem. Ikke at vi satset på å få fisket middagen vår. Nei den lå klar i kjøleskapet på hytta.

Ingen fare med å gå seg bort over fjellet. Vassfarstien er godt merket hele veien.

Utover dagen kom det noen skyer, men det ble ikke kaldt.

Virre skjønte ikke vitsen med pauser for å nyte fjellheimen

Tilbakelagt område

Noen av de bratteste strekkene kom litt overraskende på meg.

Det var godt å gå med sola i ryggen. Tror det hadde blitt ganske slitsomt og ikke minst varmere å få den i fjeset hele dagen.

Vi så ikke en levende sjel i fjellet hele dagen, verken to eller firbeinte.

Det er en god følelse når det kjennes ut som man er helt aleine i verden. Jeg nyter slike dager.

Jeg trenger ikke overnatte ute, men kanskje det blir en telt tur neste år. Det kunne vært gøy med en overnatting ute på høsten også, ikke bare en hengekøyetur på våren.

Jeg hadde ikke studert kartet så nøye før vi gikk. Jeg visste jo hvor vi skulle, så jeg ble litt overrasket over alle stigninger innover. Jeg hadde innbilt meg at det var mye flatere innover.

Men endelig kunne vi skimte fjellene i Hedalen, Fjellene som vi hadde fjorårets husmorferie på. Da vi gikk fra Sørbekkseter til Hansespranget og videre ned til bilen som vi hadde parkert ved Aurdalfjorddammen. Har du ikke lest om jenteturen vår i Vassfaret, så anbefaler jeg at du tar en titt.

Wenche Lill hadde ønske om Steinhyttevatnet når vi først var på de kanter av fjellet. Så da ble det til at vi droppet Vassfarstien og skrådde fritt etter magefølelsen bort til Steinhyttevatnet.

Fiskevatnet hadde kun ei smal "bru" å forsere. Vi så ei hytte i vannkanten og bestemte oss for å ta en titt, før vi gikk i motsatt retning.

Fiskevatnet er ganske stort totalt sett, og det hevdes å inneholde fisk også.

Hytta var skikkelig lukket og låst. Det var til og med hengelåser på vindusskoddene.

Du kan godt gå til både øst og vest du, men i min verden fungerer det helt greit med høyre og venstre. Vassfarstien ned til Storekrakkoia DNT, gikk til venstre. Men vi tok peiling på en stein på toppen av fjellet til høyre og la i vei innover i terrenget til høyre.

Selv om høstfargene uteble så ble det litt poseringer i fjellet. Snart er snøen der.

Det viste seg at det ikke var det beste terrenget å gå uten sti. Men ved å gå til Steinhyttevatna så fikk vi nyte fjellet litt til og ikke bare stupe nedover fjellsiden med en gang. Det viste seg at det var tre år siden jeg og Bella hadde vært der sist. Utrolig som tiden går når man skal prøve å tenke når en gjorde noe sist, om man ikke har noe konkret å henge det på.

Vi gikk for korteste strekket og navigerte mellom små vann og myrer.

Det var så varmt i fjellet at Bella foretrakk avkjøling når det bød seg.

Vi så stadig mer av Vassfaret og et par kilometer over kanten der, der ligger Storekrakkoia og venter.

Vel framme ved Steinhyttevatnet og vi gikk med sola rundt vannet til vi kom til de store steinene som skjuler steinhytta fra omgivelsene.

Det kom flere skyer og det hadde begynt å blåse bitte litt.

Turfølget er halve turopplevelsen

Men vi tok resten av nistepakka ved Steinhytta, i ly av de store steinene.

Døra hadde gått av hengslene og den hadde fremdeles en litt spesiell lukt.

Det smakte utrolig godt med resten av nista utenfor Steinhytta

Etter endt niste satte vi kursen nedover stien for å finne bilen.

Siste del av fjellet, herfra går det bare nedover.

Vi måtte krysse bekken for å følge stien videre ned til Storekrak

Det viste seg at vannet hadde tatt den opprinnelige stien, så folk hadde laget seg en ved siden av.

En tur over all forventing. Jeg hadde trodd jeg kom til å bli mer sliten enn det jeg ble. Det viste seg at vi kom til å fungere på en tur dagen etter også.

Storekrakkoia, derfra var det grusvei til bilen som vi hadde parkert ved Bogbrua.

Sånn natur som vi hadde over fjellet er det jo bare å nyte.

Tusen takk for en flott tur i villmarka. OM vi ikke er så fryktelig til husmødre, så er vi flinke til mye annet, blant annet husmorferie.

Godt fornøyd med tiden da den inneholder to matpauser og andre småstopp.